Fra og med 1996 har alle kommuner som bosetter enslige mindreårige flyktninger mottatt et særskilt integreringstilskudd. Drøyt 11 700 enslige mindreårige flyktninger har utløst utbetaling av dette tilskuddet og blitt bosatt i en kommune i årene fra 1996 til 2023. Ved inngangen til 2024 var nesten 10 900 fortsatt bosatt her i landet. Figur 1 viser hvilket år disse flyktningene ble bosatt, og hvilken landbakgrunn de har. Figuren dekker en tidsperiode på 28 år og illustrerer en stor variasjon i årlige bosettingskohorter både med hensyn til antall og deres landbakgrunn.
Fra 1996 til 2008 ble det årlig bosatt relativt få enslige mindreårige flyktninger i Norge. De fleste kom fra Somalia, Afghanistan, Sri Lanka og Irak. I årene deretter, frem til og med 2016, økte den årlige bosettingen klart. I løpet av disse 8 årene ble det bosatt nesten 6 400 enslige mindreårige flyktninger – 59 prosent av alle som fortsatt bor i landet ved inngangen til 2024. De relativt høye bosettingstallene skyldes først og fremst ankomsten av mange afghanske enslige mindreårige. I årene 2014-2016 kom det også relativt mange fra Eritrea, og i 2016 ga den store flyktningstrømmen fra Syria seg utslag i langt flere syriske enslige mindreårige flyktninger.
Fra 2018 til 2021 gikk antallet bosatte betydelig ned igjen til godt under 200 personer årlig. Noe av forklaringen ligger i innreiserestriksjoner på grunn av koronapandemien. Men i 2022 og 2023 økte igjen bosettingen av enslige mindreårige flyktninger. Årsaken er først og fremst ankomsten av enslige mindreårige fra det krigsherjede Ukraina. Enslige ukrainske mindreårige flyktninger utløser det særskilte integreringstilskuddet til kommunene selv om de ikke har varig oppholdstillatelse, men er gitt midlertidig kollektiv beskyttelse på linje med andre flyktninger fra Ukraina. De inngår derfor i statistikken sammen med andre bosatte enslige mindreårige flyktninger med varig opphold.
Enslige mindreårige flyktninger er personer som kom til Norge da de var under 18 år, uten foreldre eller andre med foreldreansvar, og som har søkt asyl som enslig mindreårig og fått opphold i Norge på dette grunnlaget. Disse flyktningene kommer som gutter og jenter i ulik alder, med ulik skolegang og kunnskaper, og med ulik sosial og økonomisk bakgrunn. De kommer fra ulike land, regioner, kulturer og tradisjoner, og de snakker forskjellige språk. Men felles for dem er at de kommer til Norge uten foreldre, og i overgangen fra å være mindreårig til å bli voksen har disse flyktningene behov for mye oppfølging og tilrettelegging. SSBs mangeårige monitor for denne flyktninggruppen har som formål å gi myndigheter og allmenheten kunnskap om hvem de enslige mindreårige flyktningene er, og hvordan det går med dem senere i voksenlivet. Monitoren beskriver flyktningenes demografi, bosettings- og flyttemønster, tilknytning til arbeidsliv og utdanning samt deres økonomiske levekår. Monitoren finansieres av Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Mange afghanske gutter
I de fleste av årene på 2000-tallet, har det blitt bosatt flest enslige mindreårige flyktninger fra Afghanistan. Dette vises også tydelig i figur 2, hvor afghanere er den klart største gruppen med drøyt 4 600 personer - en andel på 43 prosent av alle bosatte ved inngangen til 2024. Deretter følger mindreårige flyktninger med bakgrunn fra Eritrea og Somalia med henholdsvis 14 og 10 prosent. De to gruppene med kortest botid i Norge, syrere og ukrainere, har begge en andel på rundt 8 prosent. Antall ukrainere bosatt som enslige mindreårige flyktninger utgjør i underkant av 900 personer.
Det har alltid kommet langt flere gutter enn jenter til Norge som enslige mindreårige flyktninger. Det er flere årsaker til dette. Familien til den mindreårige i opprinnelseslandet tillater oftere at gutter får dra. Fluktruter er ofte risikofylte, og jentene vil være mer utsatte for ulike overgrep (Tørrisplass 2020).
Blant alle bosatte per 1. januar 2024 er andelen menn drøyt 82 prosent. I den største gruppen, afghanerne, er det nesten bare menn (98 prosent). Men også blant irakere og syrere er menn i klart flertall med andeler på henholdsvis 94 og 85 prosent. Kjønnsfordelingen er jevnere blant enslige mindreårige fra de afrikanske landene Eritrea, Somalia og Etiopia. Blant flyktninger fra Eritrea og Somalia er andelen gutter henholdsvis 72 og 63 prosent. Etiopia er det eneste landet hvor jentene er i flertall (55 prosent). Blant ukrainske enslige mindreårige flyktninger har kjønnsfordelingen endret seg fra de som ble bosatt i 2022 til de som ble bosatt året etter. Blant de 380 ukrainske mindreårige bosatt i Norge samme år som Russlands fullskala invasjon av Ukraina, var det nesten like mange jenter som gutter. Men andelen gutter økte til 72 prosent hos de 500 mindreårige fra Ukraina bosatt i 2023.
Få er fortsatt mindreårige
Blant de 10 893 personene som er blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger, og som fortsatt bor i landet ved inngangen til 2024, er det nå relativt få som fortsatt er mindreårige. Mange begynner etter hvert å få mange års botid i Norge. Figur 3 viser at 11 prosent er under 18 år, mens 58 prosent er i alderen 18-29 år. 31 prosent har passert 30 år – herav er nesten 5 prosent 40 år eller eldre.
Figur 3 viser også at det er store forskjeller i alder etter landbakgrunn. Dette skyldes ulik botid i tillegg til noen forskjeller i alder ved bosetting.
De aller fleste som fortsatt er mindreårige, har landbakgrunn fra Ukraina – 65 prosent er under 18 år. Gjennomsnittlig botid er godt under ett år. Åtte av ti ukrainske gutter som ankom i 2023, var i alderen 16-17 år. Blant ukrainske jenter var tilsvarende andel seks av ti. En del av disse har derfor rukket å fylle 18 år til tross for den korte botiden.
Også blant syrere finner vi en relativt høy andel som fortsatt er mindreårige (23 prosent). Gjennomsnittlig botid i denne gruppen er drøyt fem år.
Lengst gjennomsnittlig botid har de som har kommet som enslige mindreårige flyktninger fra Sri Lanka og Irak med henholdsvis 19 og 18 år. Dette viser seg også ved at mange av disse nå er blitt godt voksne – 80 prosent av srilankerne og 87 prosent av irakerne er 30 år eller eldre. Mange av de som har kommet som enslige mindreårige flyktninger fra Etiopia og Somalia, har også lang gjennomsnittlig botid (rundt 16 år). 63 prosent av de som er blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger fra Etiopia, har i dag en alder over 30 år. Blant somaliere er tilsvarende andel 57 prosent.
I den antallsmessig største gruppen, afghanske flyktninger, er 6 prosent fortsatt mindreårige ved inngangen til 2024. 64 prosent er i alderen 18-29 år, mens 30 prosent av afghanerne har passert 30 år.
Mange flytter til Oslo
Mer enn 260 kommuner har i årene 1996 til 2023 bosatt nyankomne enslige mindreårige flyktninger. I likhet med øvrige flyktninger som får oppholdstillatelse her i landet, blir også enslige mindreårige ofte bosatt mindre sentralt enn hvordan befolkningen generelt bor. Flere velger etter hvert å forlate bosettingskommunen og flytter til mer sentrale deler av landet. Generelt flytter unge mer enn eldre på grunn av utdanning, jobb og bolig. Det vil også være lettere å flytte før man har etablert seg med familie og blir knyttet til skole og andre sosiale nettverk i lokalsamfunnet (Solum Jakobsen og Villund 2024). Blant de 10 893 personene bosatt som enslige mindreårige flyktninger, og som fortsatt bor i landet ved inngangen til 2024, har 55 prosent flyttet fra sin bosettingskommune. Mange flytter fra de mindre kommunene og inn til de større byene. Nesten 38 prosent er bosatt i en av de store byene Oslo, Trondheim, Bergen, Drammen, Stavanger eller Kristiansand. Oslo er i en særstilling med nesten 18 prosent av de bosatte (figur 4). Men også her finner vi forskjeller etter landbakgrunn. Blant somaliere er 38 prosent bosatt i hovedstaden. Også blant enslige mindreårige flyktninger med bakgrunn fra Sri Lanka og Etiopia er mange bosatt i Oslo (32 prosent). Dette er alle flyktninggrupper med lang botid. Blant de med langt kortere botid, ukrainere og syrere, har rundt 10 prosent Oslo som bostedskommune.
Åtte av ti uten familietilknyttede …
En del av de som får opphold i Norge som primærflyktninger, får senere personer tilknyttet seg gjennom familieinnvandring. I artikkel 10 i FNs barnekonvensjon, som i 2003 ble inkorporert i norsk lov, er staten pålagt å garantere for at barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot sin vilje. Myndighetene plikter å bidra til at barn som har kommet hit til landet på grunn av flukt, kan gjenforenes med sin familie, enten i Norge eller i hjemlandet. Men innvilget oppholdstillatelse i Norge gir ikke automatisk rett til familiegjenforening her i landet. Det er de enslige mindreårige som har fått flyktningstatus som har rett til gjenforening med foreldre og søsken. Den samme retten gjelder ikke enslige mindreårige som er innvilget opphold på grunn av humanitære årsaker (Kirkeberg og Lunde 2024).
Tidligere monitorer har vist at familieinnvandringen til enslige mindreårige flyktninger er relativt begrenset. Nesten åtte av ti har ingen familietilknyttede personer per 1. januar 2024. Foreløpig har 4 700 personer familieinnvandret til de 10 893 flyktningene som har fått opphold som enslige mindreårige, og som fortsatt er bosatt i landet. Med andre ord har det familieinnvandret i gjennomsnitt 0,42 personer til hver enslig mindreårig. Denne andelen har vært stabil i de tre siste monitorene. Men det er til dels store forskjeller når vi ser på landbakgrunn.
Blant ukrainere er det ingen enslige mindreårige som foreløpig har fått noen familieinnvandrede, mens syriske mindreårige flyktninger skiller seg ut ved å ha klart flest innvandrede familiemedlemmer. Til enslige mindreårige flyktninger fra Syria har det i gjennomsnitt familieinnvandret 1,65 personer – til sammen drøyt 1 400 personer. Siden syriske mindreårige flyktninger har kort botid og er unge, skjer familieinnvandringen nesten kun som følge av gjenforening med foreldre og søsken. Enslige mindreårige flyktninger fra Somalia har den nest største familieinnvandringen med gjennomsnittlig 0,57 personer. De aller fleste har kommet på grunn av familiegjenforening med foreldre og søsken, men også noen gjennom familieetablering (giftermål).
Hos den største gruppen enslige mindreårige flyktninger, afghanere, er familieinnvandringen langt mer beskjeden, siden mange av disse er innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Blant disse har det familieinnvandret 1 600 personer – 0,31 personer for hver flyktning. Åtte av ti afghanere har ingen familietilknyttede. Blant de som har fått familietilknyttede, har mange fått dette gjennom familieetablering med ektefelle. I flere andre grupper har også mange nådd en alder hvor det er mulig å søke om familieinnvandring for ektefelle dersom blant annet underholdskrav er oppfylt. Som tidligere vist i figur 3, har svært mange av de som ble bosatt som enslige mindreårige flyktninger fra Irak og Sri Lanka, passert 30 år. Dette viser seg også ved at familietilknyttede personer til disse flyktningene hovedsakelig har kommet gjennom giftermål. Disse to flyktninggruppene har den høyeste andelen blant de med kun én familietilknyttet person.
… og mange bor alene
Figur 5 gir en oversikt over hvilken type privathusholdning de tilhører – personer bosatt som enslige mindreårige flyktninger. Kilden er SSBs inntektsstatistikk for husholdninger, og viser husholdningstilhørigheten per 1. januar 2024. Hvilken type privathusholdning man tilhører varierer med botid og alder, om man har fått familieinnvandrede til seg og i hvilken fase i livet man er i. Blant de personene bosatt som enslige mindreårige flyktninger, og som tilhørte en privathusholdning ved inngangen til 2024, er nesten 55 prosent aleneboende.
Høyest andel aleneboende har, som også tidligere monitorer har vist, eritreiske og afghanske flyktninger med henholdsvis 64 og 61 prosent. Lavest andel aleneboende finner vi blant dem med bakgrunn fra Sri Lanka (28 prosent). Som omtalt tidligere, er dette en flyktninggruppe med lang botid, mange har passert 30 år og en del har fått ektefelle gjennom familieinnvandring. 53 prosent tilhører husholdningstypen par med barn, mens 8 prosent tilhører parhushold uten barn. I samme kategori finner vi de personene som er blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger med bakgrunn fra Etiopia og Irak. Dette er også flyktninggrupper som er kjennetegnet av lang botid, og hvor mange er i en alder hvor det å etablere egen familie er vanlig. Blant flyktningene med etiopisk og irakisk bakgrunn tilhører henholdsvis 39 og 43 prosent husholdningstypen par med barn.
I de to gruppene med kortest botid, ukrainere og syrere, er om lag halvparten aleneboende. Figur 5 viser også en relativt høy andel mindreårige flyktninger fra Syria i parhushold med barn (22 prosent). Dette skyldes at disse flyktningene, som tidligere vist, i langt større grad enn andre har blitt gjenforent med foreldre og søsken. Parhushold med barn omfatter også par med hjemmeboende barn over 18 år. Den relativt høye andelen ukrainske enslige mindreårige flyktninger som bor i flerfamiliehusholdninger, skyldes mest trolig at en del har ankommet med andre slektninger, men som ikke har foreldreansvar.
Mange er sysselsatte eller under utdanning
Et viktig mål for integreringspolitikken er å sikre økonomisk selvforsørging gjennom deltakelse i arbeidsmarkedet. Sysselsetting er generelt viktig for integreringen av innvandrere. Dette gjelder ikke bare det rent inntektsmessige, men arbeidsplassen er i tillegg en sentral arena for å lære norsk språk og kultur og skaffe seg et sosialt nettverk. For mange mindreårige flyktninger med kort botid vil det for mange være naturlig å starte et utdanningsløp før man går ut i arbeidslivet.
I SSBs system for persondata (SFP) innhentes informasjon fra en rekke administrative kilder. Disse dataene gir opplysninger om en persons aktivitetsstatus i 4. kvartal hvert år. Måletidspunktet er tredje uken i november (kalt referanseuken). Det skilles på om vedkommende er i introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere, om man er under utdanning eller er sysselsatt, eller eventuelt begge deler. For å defineres som sysselsatt må man ha hatt minst én times inntektsgivende arbeid i referanseuken.
I figur 6 måles aktivitetsstatus i 4. kvartal 2023 for enslige mindreårige flyktninger som har nådd alderen 18-39 år. Til sammenligning gis det også tall for andre flyktninger i samme alder som også har kommet som mindreårige, men sammen med foresatte. I tillegg oppgis det tall for hele befolkningen i alderen 18-39 år.
Figuren viser klare forskjeller i aktivitetsstatus etter landbakgrunn. Som tidligere vist, er gjennomsnittlig botid og alderssammensetning svært forskjellig for disse landene. Dette gjenspeiles også tydelig i hvilken aktivitetsstatus som er viktigst.
Blant ukrainske enslige mindreårige, med svært kort botid, er det få i aldersgruppen 18-39 år. Nesten alle er i alderen 18-19 år. Blant disse er 30 prosent under utdanning, 5 prosent er sysselsatte og 7 prosent er både sysselsatte og under utdanning. Ingen er ifølge SFP registrert i introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere. Introduksjonsprogrammet tilbys for aldersgruppen 18-55 år, og deltakelse er en rett, men ikke en plikt for flyktninger med kollektiv beskyttelse.
Syrerne har, som tidligere vist, også en relativt kort botid. 60 prosent er sysselsatte eller under utdanning (inklusive de som kombinerer arbeid og utdanning). 15 prosent er kun under utdanning, og noen få deltar i introduksjonsprogrammet. Sammenlignet med foregående monitor har andelen sysselsatte og under utdanning gått litt ned blant syrerne.
De som har kommet fra Sri Lanka har lengst gjennomsnittlig botid med 19 år. Det viser seg også i en høy andel sysselsatte – 80 prosent. Til sammenligning er tilsvarende andel 77 prosent i hele befolkningen 18-39 år. De fleste som har kommet fra Sri Lanka har passert 30 år, og det er få som er under utdanning. I den største flyktninggruppen, afghanerne, er botiden kortere og langt færre har passert 30 år. Men andelen sysselsatte er relativt høy med rundt 78 prosent når vi inkluderer de som kombinerer jobb med utdanning.
Høyest andel aktive, enten som sysselsatte, under utdanning eller i kombinasjon, har de som har kommet som enslige mindreårige flyktninger fra Iran eller Eritrea med henholdsvis 88 og 86 prosent. Det er litt høyere enn i den jevnaldrende befolkningen generelt (85 prosent).
Somalia skiller seg litt ut som også tidligere monitorer har vist. De enslige mindreårige flyktningene (nå 18-39 år) med bakgrunn fra Somalia har en lang gjennomsnittlig botid (16 år), men de har større problemer med å etablere seg på arbeidsmarkedet sammenlignet med flyktninger fra andre land med tilsvarende botid. Andelen sysselsatte er på 59 prosent (inklusive de som kombinerer jobb med utdanning). Andelen er nesten uendret fra forrige monitor.
Figur 6 viser også at flere grupper av enslige mindreårige har en minst like høy aktivitetsstatus sammenlignet med andre mindreårige flyktninger som har ankommet sammen med sine foresatte.
Økt inntekt med økt botid
Hvordan er inntektsnivået til de som har blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger, og som nå er blitt voksne? Vi måler dette ved å ta utgangspunkt i den samlede inntekten til husholdningen vedkommende tilhører. En person som har lav eller ingen egen inntekt, kan fortsatt ha et relativt høyt inntektsnivå, avhengig av inntektene til de andre husholdningsmedlemmene. Vi benytter de samme opplysninger om enslige mindreårige flyktningers privathusholdninger som er beskrevet tidligere i artikkelen. For å kunne sammenligne inntektsnivået til husholdninger av ulik type og størrelse er det vanlig å justere inntekten ved hjelp av såkalte ekvivalensskalaer eller forbruksvekter. Et inntektsbegrep som tar hensyn til dette er inntekt etter skatt per forbruksenhet ved bruk av EU sin ekvivalensskala (se også kapittel 6 i Kirkeberg og Lunde 2024).
I figur 7 ser vi på aldersgruppen 18-29 år etter landbakgrunn, og sammenligner med andre mindreårige flyktninger fra samme land som har kommet sammen med sine foresatte. Tallene viser Hvis inntekt etter skatt per forbruksenhet til alle i aldersgruppen sorteres i stigende (eller synkende) rekkefølge etter størrelsen på inntekten, er medianinntekten den midterste observasjonen i fordelingen. (EU-skala) i 2023 som andel av det generelle inntektsnivået i hele den jevnaldrende befolkningen det året.
Som vi så tidligere, er det forskjeller i sysselsettingsgrad, noe som ofte henger sammen med ulik botid og alder for ulike grupper av enslige mindreårige flyktninger. Dette gjenspeiler seg også når vi ser på inntektsnivået. Ukrainske enslige mindreårige flyktninger skiller seg klart ut, og mye av årsaken er den svært korte botiden, og hvor mange er under utdanning. Median inntekt utgjør kun 14 prosent av inntektsnivået i hele den jevnaldrende befolkningen sammenlignet med 44 prosent blant ukrainske mindreårige som har kommet sammen med foresatte. Også blant syriske enslige mindreårige flyktninger, en annen gruppe med kort botid, er inntektsnivået lavt (63 prosent). Her er det nesten ingen forskjell sammenlignet med andre mindreårige flyktninger fra Syria.
Høyest inntekt finner vi blant enslige mindreårige flyktninger fra Sri Lanka, slik også tidligere monitorer har vist. Her ligger median inntektsnivå på 87 prosent av inntekten i hele den jevnaldrende befolkningen. Vi har tidligere sett at flyktninger fra Sri Lanka har lang botid og en høy sysselsettingsgrad.
Blant enslige mindreårige flyktninger fra Afghanistan utgjør medianinntekten blant de 18-29 år 76 prosent av medianinntekten i hele den jevnaldrende befolkningen. Dette er 6 prosentpoeng lavere enn blant andre mindreårige flyktninger med samme landbakgrunn. Vi så tidligere at kun srilankere hadde en høyere sysselsettingsgrad enn afghanere.
Generelt viser figur 7 at inntektsnivået i mange grupper ligger noe lavere blant de som er blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger, sammenlignet med de mindreårige som er kommet sammen med foresatte.
Figur 8 viser det samme som figur 7, men for aldersgruppen 30-39 år. Dette er personer som har kommet som mindreårige flyktninger, og som nå har en botid på minst 12 år. Her er Ukraina og Syria utelatt på grunn av få eller ingen personer i denne aldersgruppen.
En sammenligning av figur 7 og 8 viser at det relative inntektsnivået øker med økende botid og alder. Med økt botid er muligheten for å vinne innpass på arbeidsmarkedet større ved at språkferdigheter forbedres, og man tilegner seg nødvendig kompetanse gjennom utdanning og praktisk arbeidserfaring. Inntektsnivået blant de i alderen 30-39 år er nærmere det generelle inntektsnivået til hele befolkningen i samme alder, sammenlignet med de i alderen 18-29 år fra de samme landene. Unntaket er somaliske enslige mindreårige flyktninger. Her ligger inntektsnivået på omtrent samme nivå i begge aldersgrupper.
Blant personer 30-39 år bosatt som enslige mindreårige flyktninger fra Iran og Sri Lanka, utgjør medianinntekten nesten 90 prosent av tilsvarende inntekt i hele den jevnaldrende befolkningen. Andre mindreårige flyktninger fra de to landene har et inntektsnivå nesten likt som i befolkningen generelt.
Etiopia er det eneste landet i figur 8 hvor inntektsnivået ligger noe høyere blant enslige mindreårige flyktninger sammenlignet med andre mindreårige flyktninger fra samme land. Hos de fleste øvrige land ligger medianinntekten klart lavere blant de bosatt som enslige mindreårige.
Mange er økonomisk utsatte
SSBs inntektsstatistikk har i mange år vist at personer med flyktningbakgrunn er sterkt overrepresentert blant de med lavest inntekt. I monitoren for enslige mindreårige flyktninger måles dette blant annet ved å se på hvor mange personer som tilhører en husholdning som har en inntekt betydelig lavere enn det som er den typiske inntekten i samfunnet. Selv om det er vanskelig å ha en bestemt oppfatning om hva som menes med «betydelig lavere», eller hva som er «den typiske inntekten» i samfunnet, er det vanlig å definere en slik lavinntektsgrense ut fra en relativ avstand til medianinntekten i hele befolkningen, for eksempel det beløpet som tilsvarer 60 prosent av medianinntekten. For å bedre kunne gi et bilde av om lavinntekt er en forbigående eller en mer varig situasjon, følges samme individ over flere år ved å benytte paneldata. Les mer om hvordan vedvarende lavinntekt beregnes i Kirkeberg og Lunde 2024 (kapittel 1.3).
I de to siste figurene i denne artikkelen er husholdningsinntektene gjennom treårsperioden 2021–2023 slått sammen, og deretter er alle som hadde en gjennomsnittlig inntekt per forbruksenhet lavere enn 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, definert som å ha såkalt vedvarende lavinntekt. Vi skiller igjen på aldersgruppene 18-29 år (figur 9) og 30-39 år (figur 10).
Siden inntekten måles over treårsperioden 2021-2023, kan det ikke gis tall for ukrainske flyktninger som begynte å ankomme først i 2022.
Det er store forskjeller i andelen med vedvarende lavinntekt når vi ser på landbakgrunnen til de enslige mindreårige flyktningene, og som nå har kommet i aldersgruppen 18–29 år (figur 9). Men alle grupper, uavhengig av landbakgrunn, er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen sammenlignet med hele den jevnaldrende befolkningen, hvor lavinntektsandelen er 14 prosent. Størst andel med vedvarende lavinntekt har irakere og syrere, hvor mer enn halvparten tilhører lavinntektsgruppen blant de som ble bosatt som enslige mindreårige flyktninger. Lavest andel med vedvarende lavinntekt finner vi blant de med bakgrunn fra Sri Lanka og Afghanistan med henholdsvis 29 og 30 prosent i aldersgruppen 18-29 år.
Figur 10 viser at i hele befolkningen i alderen 30-39 år er lavinntektsandelen litt under 9 prosent. Også i denne aldersgruppen er de som ble bosatt som enslige mindreårige flyktninger overrepresentert i lavinntektsgruppen, men lavinntektsandelene ligger langt lavere hos disse eldre flyktningene sammenlignet med de i aldersgruppen 18-29 år med samme landbakgrunn. Lavinntektsandelene er størst med 37 prosent blant både de med bakgrunn fra Irak og Somalia, men dette er allikevel langt lavere enn blant irakere og somaliere i alderen 18-29 år. Lavinntektsandelen er også her lavest blant de fra Sri Lanka med 13 prosent – 16 prosentpoeng lavere enn blant srilankere i alderen 18-29 år.
Lavinntektsandelene i figurene 9 og 10 illustrerer tydelig hvor viktig botid er for å oppnå bedre økonomiske levekår gjennom en tilknytning til arbeidslivet. Spesielt viktig er botidens lengde for en flyktninggruppe som kommer som mindreårige uten foresatte å støtte seg til. Mange gjennomfører et langt utdanningsløp helt fra grunnskolenivå. Blant eksempelvis de som kom som enslige mindreårige fra Etiopia og Sri Lanka, har hver femte person i alderen 18-39 år fullført en utdanning på universitet eller høgskole, og bidrar til den lave forekomsten av lavinntekt blant de i alderen 30-39 år. Også for flere andre grupper som har kommet som enslige mindreårige flyktninger, er det en klar trend at færre plasserer seg under lavinntektsgrensen sammenlignet med foregående monitorer. Men selv om lavinntektsandelene faller med økende botid på grunn av at mange fullfører en utdanning og deltar i arbeidsmarkedet, er det enkelte grupper hvor en relativt høy andel er økonomisk utsatte selv etter mange års botid i Norge.
Referanser
Kirkeberg, Mads Ivar og Harald Lunde (2024): Enslige mindreårige flyktninger 1996-2022. Demografi, utdanning, arbeid og inntekt. Rapport 2024/10. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/enslige-mindrearige-flyktninger-19962022
Solum Jakobsen, Mariell og Ole Villund (2024): Flytter innvandrere mer for å få seg en jobb? Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/artikler/flytter-innvandrere-mer-for-a-fa-seg-en-jobb
Tørrisplass, Ann-Torill (2020): Barn på terskelen. En institusjonell etnografi om enslige mindreårige flyktningjenters møte med en ambivalent velferdsstat. Nord Universitet. Hentet fra: https://app.cristin.no/results/show.jsf?id=1807700