Antallet overganger har økt sterkt fra slutten av 1970-tallet, fra om lag 2 000-3 000 overganger i året til 41 000 overganger i 2021.

Forskjellige grupper kan ha ulik motivasjon for å søke norsk statsborgerskap. Norsk statsborgerskap innebærer både potensielle fordeler og ulemper, avhengig av hvilket statsborgerskap en har fra før. En indikasjon på dette ser vi i sammensetningen blant dem som får norsk statsborgerskap. De største gruppene har bakgrunn fra land utenfor EU/EFTA-området og da særlig land i Asia og Afrika. Flest overganger er det blant dem med tidligere statsborgerskap fra Somalia, Irak og Pakistan. Mange av innvandrerne som får norsk statsborgerskap har kommet som flyktninger eller gjennom familiegjenforening til flyktninger. Samtidig ser vi at en rekke store innvandrergrupper er underrepresentert blant overgangene, særlig statsborgere fra nordiske land og andre land i EU/EFTA-området. Siden avviklingen av prinsippet om kun ett statsborgerskap i 2020, har antallet overganger blant personer fra disse landene økt sterkt.

Det er litt flere kvinner enn menn som får norsk statsborgerskap. Kvinnene kommer i større grad for å etablere og gjenforenes med familie, mens flere menn kommer som flyktninger og for arbeid. Aldersfordelingen viser at de fleste innvandrere er unge voksne ved overgangen til norsk statsborgerskap. Norskfødte med innvandrerforeldre får norsk statsborgerskap typisk når de er veldig unge. Vi ser at botiden for dem som kommer fra land i Asia og Afrika og de statsløse er betraktelig kortere ved overgangen til norsk statsborgerskap enn for andre landgrupper. De som har lengst botid er de med tidligere statsborgerskap fra USA, de nordiske landene og andre EU/EFTA-land.

En analyse av tre utvalgte kohorter med innvandrere som ankom i årene 2006 til 2008 avslører at andelen som har norsk statsborgerskap i løpet av de første ti årene av oppholdet varierer sterkt. Om lag åtte av ti av dem som kom på grunn av flukt og familieinnvandring til flyktninger har norsk statsborgerskap etter ti år. Spesielt få overganger er det blant arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere til arbeidsinnvandrere: henholdsvis bare 5 og 16 prosent. Et flertall av personene som har kommet som statsløse eller med statsborgerskap fra land som Afghanistan, Irak eller Somalia har norsk statsborgerskap, mens det gjelder de færreste litauere, tyskere og polakker. Statsløse tenderer dessuten til å få norsk statsborgerskap svært tidlig: over halvparten er norske statsborgere allerede etter fire år. Det er også en generell tendens til at personer som har kommet til Norge som barn får statsborgerskap tidligere enn dem som har kommet som voksne.

Det synes videre å være en sammenheng mellom det å ha norsk statsborgerskap og hvorvidt man utvandrer senere. Forskjellen mellom dem som har og ikke har norsk statsborgerskap er stor blant arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere til disse. Klart flere av dem som ikke har norsk statsborgerskap ti år etter innvandring har utvandret fem år senere. Blant flyktninger og familieinnvandrere til disse synes norsk statsborgerskap å ha mindre å si for tendensen til å utvandre.

Andelen norske statsborgere blant innvandrerne som bodde i Norge per 1.1.2022 reflekterer i stor grad mønstrene man ser i overgangene i den foregående perioden. Ikke overraskende tenderer mange av innvandrerne fra land som det generelt er mange overganger blant å ha norsk statsborgerskap. De samme mønstrene er også til stede blant etterkommerne til innvandrere. Blant norskfødte med innvandrerforeldre ser man at det i noen grupper, slik som polakker og litauere, er svært få som har norsk statsborgerskap, selv blant dem som er gamle nok til å ha oppfylt de strengeste kravene for oppholdstid.

Oppdragsgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).