I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan innvandrere, det vil si personer som er født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre, beskriver sin helsetilstand. Videre beskrives deres bruk av fastlege og hva som oftest er grunnen til at de oppsøker legen. Til slutt ser vi på hva som er kjent om innvandreres dødelighet.
Helse defineres av Verdens helseorganisasjon (WHO) som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte». Det finnes flere etablerte teorier som bidrar til å forklare funn om innvandreres helse (se tekstboksen under). Hypotesen om en positiv seleksjon tilsier at innvandrere har bedre helse enn vertsbefolkningen, mens forklaringene om levekårsutfordringene innvandrere kan ha, tilsier dårligere helse. Disse står ikke nødvendigvis i noe motsetningsforhold, men indikerer at bildet av innvandreres helse er sammensatt, og at botid i Norge er en viktig forklaringsfaktor ved siden av kjønn og alder. Innvandringsgrunn er et annet kjennetegn av betydning. Særlig innvandrere som har fått opphold på fluktgrunnlag har helseutfordringer. Også andre forskjeller mellom gruppene i utdanning, kosthold, fysisk aktivitet og andel røykere har selvsagt betydning for hvordan helsen utvikler seg. Når det gjelder oppfatninger av egen helse og helseatferd, spiller også kulturelle forskjeller inn.
En etablert teori kalles «Healthy immigrants effect» (Kennedy et al., 2015). Den sier noe om at innvandrere i hovedsak har en positiv effekt på helsen og forventet levealder i landet de kommer til. Dette fordi innvandrere ofte består av relativt friske individer, som er ressurssterke nok til å emigrere til et annet land. En annen teori (eller sett av forklaringer) går ut på at det kan være dårligere helse blant innvandrere fra enkelte land pga. dårlige levekår i hjemlandet, medbrakt sykdom og traumatiske krigs- eller fluktopplevelser. I tillegg lever en del innvandrergrupper under dårligere sosiale forhold enn befolkningen ellers i det landet de flytter til, og de kan f.eks. oftere ha tungt, manuelt arbeid eller ikke være sysselsatt. (Schläger et al., 2005). En alternativ forklaring på at innvandreres helse tilsynelatende er god, er teorien om «Data artefact effect». (Wallace et al., 2020.) Den sier at årsaken til dette kan være registreringsfeil i data om innvandrere, slik at man f.eks. ikke fanger opp personer som oppholder seg mye i opprinnelseslandet eller har flyttet ut av landet. For innvandrere i Norge har det blitt beregnet at 2,3 % ikke har registrert utflytting (Krokedal et al., 2024).
Innvandrere utgjorde drøyt 877 000 personer per 1.1.2023, eller 16 prosent av befolkningen. De kommer fra over 200 ulike land (Steinkellner et al., 2023). I denne artikkelen er de oftest delt inn i to (eller åtte) store grupper etter landbakgrunn. I tillegg omtales resultater for noen få utvalgte land. Også norskfødte barn av innvandrere er inkludert i de fleste av artikkelens temaer, men uten å være delt inn etter foreldrenes fødeland (se ellers definisjoner i den andre tekstboksen under).
Hva sier innvandrerne selv om sin helse?
Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn fra 2016 (LKI 2016) hadde et stort utvalg av innvandrere fra tolv land, og denne SSB-undersøkelsen har derfor blitt anvendt i mange analyser. I flere av SSBs undersøkelser om levekår, helse og livskvalitet stilles likelydende spørsmål om respondentenes helse. To slike spørsmål er valgt ut her, der det ene er en generell vurdering av helsen («egenvurdert helse») og det andre er om erfaring med sykdom av en viss varighet («langvarig sykdom»), se detaljer i tekstboks under. Det siste av de to spørsmålene kan tenkes å være en helseindikator som er mindre påvirket av svarerens midlertidige helseutfordringer, humøret på svartidspunktet, den kulturelle bakgrunnen osv. enn spørsmålet om egenvurdert helse. Ved siden av spørsmålsstillingen har intervju-form (besøk, telefon, web, se tekstboksen), spørsmålenes rekkefølge, samt rekkefølgen på svaralternativene betydning (Støren et al., 2023).
I alt er tre utvalgsundersøkelser trukket inn: Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn 2016 (LKI 2016), to årganger av de generelle levekårsundersøkelsene for helse, også kjent som European Health Intervju Survey (EHIS 2015 og EHIS 2019) og fire årganger av livskvalitetsundersøkelsene (her forkortet LKV): 2020, 2021, 2022 og 2023. I alt representerer dette sju separate datainnsamlinger. De tre ulike undersøkelsene skiller seg fra hverandre på noen viktige punkter: LKI 2016 er basert på besøks- og telefonintervjuer, EHIS bestod av telefonintervjuer, mens de fire livskvalitetsundersøkelsene var web-basert. Resultatene fra de tre ulike undersøkelsene må derfor sammenliknes med varsomhet. Det er bl.a. vist at resultater mht. egenvurdert helse fra de selvadministrerte intervjuene avviker fra dem som var intervjuerstyrt (s. 58-59 i Støren et al., 2023). I LKI var spørreskjemaet tilgjengelig på det største språket i de 12 landene som det ble inkludert innvandrere fra i tillegg til på norsk og engelsk. Spørsmål om egenvurdert helse I levekårsundersøkelsene ble følgende spørsmål stilt: Hvordan vurderer du din egen helse sånn i alminnelighet. Vil du si at den er: svært god, god, verken god eller dårlig, dårlig eller svært dårlig? I livskvalitetsundersøkelsene er følgende spørsmål stilt: Hvordan vurderer du alt i alt din egen helse? Svaralternativene er de samme som for undersøkelsene nevnt over. Spørsmål om langvarig sykdom I alle undersøkelsene er følgende ja/nei-spørsmål stilt: Har du noen langvarige sykdommer eller helseproblemer? Vi tenker også på sykdommer eller problemer som er sesongbetonte eller som kommer og går. For LKI og EHIS er også følgende tilleggspresisering med: Betingelsen er at den/de har vart, eller forventes å vare i minst seks måneder.
Middelaldrende innvandrere har dårligere egenvurdert helse
For å få frem litt nyere helsedata om innvandrere ser vi først hvordan ulike grupper etter innvandrerbakgrunn og alder har svart på de to spørsmålene om helse i de fire årgangene 2020-2023 av livskvalitetsundersøkelser (LKV). Figur 1 viser et gjennomsnitt av svarene i disse undersøkelsene sammen med resultater fra tilsvarende spørsmål blant innvandrere i LKI 2016. Aldersintervallet i figuren er her satt til 18-64 år, mens det er 18-39 år for norskfødte barn av innvandrere, da det er relativt få blant dem som er eldre enn dette.
Den egenvurderte helsen til befolkningen uten innvandrerbakgrunn var ifølge LKV 2020-2023 stabil i hele aldersintervallet 18-64 år, og rundt 7 av 10 mente den var god eller svært god. En årsak til stabiliteten kan være at man tilpasser forventningene til helsen sin ut fra den alderen man er i. Blant norskfødte barn av innvandrere i alderen 18-39 år oppga en marginalt lavere andel enn dette at de hadde god eller svært god helse. Blant innvandrerne i disse undersøkelsene var det i snitt en nedgang med økende alder fra 30-årsalderen i andel som oppga god/svært god helse, fra 75 prosent blant dem i 30-årene til 60 prosent i den eldste aldersgruppen. Blant innvandrere under 30 år var det imidlertid en noe lavere andel enn blant 30-39-åringene.
Figuren er delt i to. Første del viser andel med god/svært god egenvurdert helse etter aldersgrupper, og resultatene står omtalt i avsnittet før figuren. Andre del viser andel med langvarig sykdom etter aldersgrupper, og resultatene står omtalt etter figuren.
Andelen som oppga langvarig sykdom eller helseproblemer steg med økende alder for både innvandrere og øvrig befolkning ifølge livskvalitetsundersøkelsene. Sterkest var økningen blant innvandrerne, fra 30 prosent i de to yngste aldersgruppene til noe over 50 prosent av de eldste. I øvrig befolkning økte andelen fra 37 prosent blant de yngste til 55 prosent blant de eldste. I alle aldersgruppene var «sykeligheten» lavest blant innvandrerne, men ganske nær de øvriges nivå i aldersgruppen 50-64 år. For norskfødte barn av innvandrere lå andelen med langvarig sykdom mellom andelene for innvandrerne og de øvrige i de to aldersgruppene som er vist.
Det stabile nivået i egenvurdert helse med økende alder i LKV står i stor kontrast til det som har framkommet i tidligere undersøkelser, f.eks. i EHIS-undersøkelsene (ikke vist i figuren). Dette forklares ifølge Støren et al. (2023, s.58-59) av at respondentene har svart annerledes på spørsmålet om egenvurdert helse i livskvalitetsundersøkelsene på web enn i de intervjuerstyrte undersøkelsene (EHIS og levekårsundersøkelsene) og at denne effekten var sterkest blant de yngste. Dette er trolig årsaken til at også unge innvandrere i LKV hadde lavere andel med «god helse» enn unge innvandrere i LKI 2016. Men i LKI 2016 var det en kraftig nedgang med økende alder blant innvandrerne, på over 30 prosentpoeng. Det vil si på mer enn det doble av nedgangen blant innvandrerne i LKV 2020-23. Det var også en lavere andel som oppga god eller svært god helse blant de eldste innvandrere i LKI 2016, med om lag 50 mot 60 prosent. Mye av forskjellen i nedgang med økende alder blant innvandrerne i de to undersøkelsene kommer av at innvandrerpopulasjonene er svært ulikt sammensatt.
Også på spørsmålet om langvarig sykdom svarte de unge i de to undersøkelsene noe ulikt, særlig blant de yngste. Og som for andelen med god/svært god helse var endringen med alder størst i LKI 2016. Dette førte til at forskjellene mellom innvandrerne og den øvrige befolkingen ble mindre med økt alder. Et felles trekk ved LKV og LKI 2016, var at helsen ifølge innvandrerne selv forverret seg i større grad med alderen enn i den øvrige befolkningen som de ble sammenliknet med.
Vi ser altså at i de yngre aldersgruppene er egenvurdert helse bedre og andelen med oppgitt sykdom lavere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen. En mulig forklaring kan være en «Healthy immigrants»-effekt. Innvandrere, og da særlig de som kommer som studenter eller for å arbeide i Norge, er etter denne teorien friskere enn nordmenn flest. Med økt alder (og botid) nærmer de seg eller oppgir dårligere helse enn den øvrige befolkningen, avhengig av hvilket spørsmål som stilles og hvilke grupper av innvandrere som inngår. At andelen som oppgir helseproblemer stiger sterkere med alderen blant innvandrere, svarer imidlertid til forklaringene i det andre settet av teorier foran, iallfall den delen som går ut på at innvandrere i gjennomsnitt har noe dårligere levekår enn befolkningen ellers.
Innvandrere fra EU/EFTA etc. har best egenvurdert helse
I levekårsundersøkelser for helse (EHIS) og livskvalitetsundersøkelsene (LKV) har det vært med for få innvandrere til å kunne sammenlikne svar for de enkelte landene de kommer fra. Dermed er f.eks. en todeling av innvandrerne mer hensiktsmessig, og resultater etter en slik inndeling er vist i figur 2. Men resultater fra de fire årgangene av LKV og to EHIS-undersøkelser er også her sammenstilt med resultater for innvandrere fra tolv land som var valgt ut til å delta i LKI 2016. Helseopplysningene som belyses, er de samme to spørsmålene som i figuren foran. Også her er aldersintervallet 18-64 år valgt, og tallene er kjønns- og aldersstandardisert relativt til nettoutvalget for innvandrere i LKI 2016.
Når resultater fra undersøkelser med ulike utvalg av innvandrere sammenstilles som i figur 2 (og i figur 1 foran), må det tas hensyn til noen viktige forskjeller mellom disse utvalgene. LKI 2016 har vært en viktig kilde til kunnskap om levekårene til innvandrere i Norge (Vrålstad & Wiggen, 2017), og det vil den være fram til en ny undersøkelse gjennomføres. At dette var en undersøkelse med et stort utvalg av innvandrere, der intervjuene kunne gjennomføres på den enkeltes morsmål, gjør den langt mer rikholdig enn undersøkelser der innvandrere utgjør en liten del av respondentene. I kartleggingen av helse og livsstil kaster også spørsmål om trening, vekt, røyking m.m. lys over de direkte helseopplysningene. På den annen side var ikke utvalget etablert for å være representativt for innvandrerne i Norge, da det var avgrenset til tolv land som, med unntak av Polen, ligger i Afrika, Asia etc. (se listen av land i figur 3). Siden det bare var med personer med innvandrerbakgrunn i LKI 2016, ble disse i flere analyser sammenlignet med øvrig befolkning i EHIS 2015, som var undersøkelsen som lå nærmest i tid.
Figuren er et søylediagram i to deler, der den første angir prosentandel som svarte at de hadde god eller svært god helse og den andre viser andel med langvarig sykdom. For hver av delene er det tre atskilte grupper av søyler, en for hver datakilde, som er LKI 2016, EHIS eller livskvalitetsundersøkelsene. Ifølge de to siste kildene er det innvandrere fra EU/EFTA etc. som har høyest andel med god helse og innvandrere fra Afrika, Asia etc. som har lavest andel, mens øvrige befolkning har andel mellom disse. På spørsmålet om langvarig sykdom har begge innvandrergruppene et nivå under øvrige befolkning, men innvandrere fra Afrika, Asia etc. hadde høyest andel av de to. Ifølge den tredje kilden, LKI 2016 hadde innvandrere fra 12 utvalgte land lavere andel med god helse og høyere andel med langvarig sykdom enn begge innvandrergruppene i de nesten samtidige EHIS-undersøkelsene.
Figur 2 viser at forskjellene i andel med god/svært god egenvurdert helse mellom de to innvandrergruppene og befolkningen ellers er ganske beskjeden når alle aldersgrupper betraktes samlet. Dette gjelder både EHIS og LKV. Som vi så i figur 1, var det først fra alder over 50 år innvandrerne hadde dårligere helse i LKV, mens den var bedre blant de yngre. Når vi ser på gjennomsnitt for flere årganger og alle aldre samlet, hadde innvandrere fra EU/EFTA etc. noe bedre og innvandrere fra Afrika, Asia etc. noe dårligere egenvurdert helse, men forskjellene var bare noen få prosentpoeng. Andelen med god/svært god helse i den øvrige befolkningen lå mellom innvandrerne fra de to landgruppene i både EHIS og LKV. Når det gjelder innvandrerne i LKI 2016, var andelen med god/svært god helse på i overkant av 70 prosent, drøyt 10 prosentpoeng lavere enn tilsvarende andel blant øvrig befolkning i EHIS 2015. Dette var en betydelig større forskjell enn mellom noen av innvandrergruppene og de øvrige i de andre undersøkelsene.
Når det gjelder spørsmålet om langvarig sykdom, oppga begge innvandrergruppene dette i mindre grad enn den øvrige befolkningen, med forskjeller mellom 5 og 7 prosentpoeng i de to undersøkelsene EHIS og LKV. I LKV så vi at det gjaldt alle aldersgrupper mellom 18 og 64 år for innvandrere samlet (figur 1). På dette spørsmålet var svarene fra de to innvandrergruppene tilsynelatende ganske like, og det er ingen forskjell når vi ser de fire livskvalitetsundersøkelsene samlet. Men i dette spørsmålet varierte forskjellene mellom innvandrerne fra de to landgruppene mellom de fire årgangene. I LKI 2016 oppga innvandrerne fra de tolv landene i gjennomsnitt en andel med langvarig sykdom som var oppunder nivået i den øvrige befolkningen (i EHIS 2015). Relativt til den øvrige befolkningen hadde innvandrerne i LKI 2016 betydelig dårligere helse, og i motsetning til de andre undersøkelsene hadde de ikke særlig lavere andel med langvarig sykdom. Den viktigste grunnen til dette er trolig egenskapene ved dette utvalget.
Et slående trekk ved resultatene som er vist i figur 2, er at det både ser ut til å ha vært en økende andel som rapporterte langvarig sykdom eller helseproblemer og en avtakende andel som oppga god eller svært god helse i perioden undersøkelsene har vært gjennomført. Det er to ulike tolkninger av dette. Den ene er at livskvalitetsundersøkelsene var på web, og at dette har hatt betydning for hvordan den subjektive oppfatningen respondentene har av egen helse kommer fram, slik det blir forklart i Støren (2023). Når vi ser at det er LKV som skiller seg ut når det gjelder dette spørsmålet, må det tillegges betydning. Det kan hende det er lettere å opplyse om helseutfordringer på web enn til en intervjuer. På den annen side er spørsmålet om langvarig sykdom mer konkret, og at det har vært reelle endringer i hvordan befolkningen opplever sin helse, kan ikke utelukkes. Grunnlagsdata viste dessuten en økning i andelen med langvarig sykdom år for år i de fire LKV-undersøkelsene.
Fra SSBs statistikk om helseforhold vet vi f.eks. at andelen med overvekt og fedme i befolkningen har økt (noe som indikerer større risiko for livsstilssykdommer), det blir gradvis mer åpenhet om psykisk helse og dessuten kan Covid-pandemien ha påvirket mange. Om sykeligheten i befolkningen har økt, og/eller om hva vi oppfatter som helseproblem eller langvarig sykdom har endret seg, er det uansett ikke lett å gi noe klart svar på ut fra disse dataene.
EU/EFTA etc.: Norden utenom Norge, EU/EFTA, Storbritannia, Canada, USA, Australia og New Zealand. Afrika, Asia etc.: Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia, Afrika, Asia, Amerika utenom USA og Canada, Oceania utenom Australia og New Zealand, polare områder. Det kan tenkes at de to landgruppene er noe skjevt representert i EHIS og LKV, særlig for Afrika, Asia etc., siden deltakelse forutsetter at innvandrerne snakker norsk (alternativt engelsk i LKV). Denne todelingen av land og en åttedeling i verdensregioner senere i artikkelen er basert på Standard for gruppering av land, Statistisk sentralbyrå.
Betydelige forskjeller mellom innvandrere fra enkelte land i LKI 2016
I LKI 2016 var det relativt store nettoutvalg fra hvert av de tolv landene som deltok, slik at den gir anledning til å se hvordan respondentene fra det enkelte land besvarte de to spørsmålene om helse. I figur 3 vises dette, med den øvrige befolkningen i EHIS 2015 som grunnlag for sammenlikning. Figuren viser at god eller svært god egenvurdert helse er hyppigere rapportert i den øvrige befolkningen enn i samtlige av de tolv landene når det er standardisert for deres ulike sammensetning etter alder og kjønn. De europeiske og afrikanske landene lå nærmest øvrig befolkning, mens de asiatiske landene til dels hadde mye lavere andeler med god/svært god helse. Når det gjelder erfaring med langvarig sykdom eller helseproblemer, er mønsteret litt annerledes enn for egenvurdert helse. Den øvrige befolkningen har her høyere rate enn kun halvparten av de tolv landene, noe som harmonerer med at gjennomsnittet for de tolv landene var nesten på nivå med den øvrige befolkning i EHIS 2015.
Når vi ser nærmere på enkeltlandene, hadde f.eks. eritreerne nest høyest andel med god helse og den klart laveste andelen som rapporterte langvarig sykdom. Dette harmonerer med en forestilling om at forekomst av dårlig helse øker med innvandrernes botid, siden eritreerne er en gruppe med gjennomsnittlig kort botid. I en annen gruppe med ganske kort botid, afghanerne, oppgir imidlertid en relativt lav andel god/svært god helse og en ganske høy andel langvarig sykdom. Blant afghanerne har ganske mange fått opphold på grunn av flukt, noe som kan forklare den dårlige egenvurderte helsen.
Blant land med lang gjennomsnittlig botid hadde f.eks. innvandrere fra Tyrkia og Pakistan både relativt lav andel med god/svært god helse og var samtidig blant dem med høyest andel med langvarig sykdom. På den annen side har vietnamesere enda lengre botid, men noe lavere andel med langvarig sykdom enn de to nevnte, samtidig som også de hadde relativt få med god/svært god helse. Også innvandrere fra Sri Lanka har etter hvert lang botid, men var verken blant dem med lavest forekomst av god helse eller størst andel syke.
Lang botid bidrar til å forklare noe av mønsteret vi ser for de tolv landene. For pakistanere og tyrkere kan det ha betydning at de middelaldrende og eldre har et langt liv i belastende yrker bak seg, men også livsstil kan spille inn (Blom, 2017). Sammen med sosioøkonomiske forskjeller kan dette bidra til at vietnameserne ser ut til å ha noe bedre helse enn andre grupper med lang botid. For innvandrere fra flere av disse landene kan det ha stor betydning for deres gjennomsnittlige helsetilstand at mange har flyktet fra krig, og særlig ser dette ut til å ha slått ut for dem fra Irak. På den annen side kunne man forvente at forholdene i hjemlandet kunne slå ut negativt for helsen til innvandrere fra Somalia, men blant dem oppga relativt mange at de hadde god eller svært god helse. Forskjellen mellom hvordan somaliere og en del asiatiske grupper beskriver sin helsetilstand kan også indikere at kulturelle forhold kan spille inn i synet på helse.
Alt i alt er det et stort sett av forklaringer av de mønstrene man observerer når det gjelder innvandreres egenvurderte helse. Som vi har sett i de foregående avsnittene, kan resultatene til dels være i samsvar med flere av de etablerte teoriene om dette.
Hvor mye bruker innvandrerne fastlegene?
Fastlegene er en del av førstelinjen i helsevesenet, og de blir oppsøkt for et stort spekter av mer og mindre alvorlig sykdom, plager og bekymringer for helsen. Ved siden av den behandlingen de selv setter i gang, har fastlegene også en viktig funksjon ved å bedømme hvem som har behov for videre undersøkelse og behandling av spesialister og henvise til disse. Fordi mye av behandlingen ved alvorlig sykdom foregår i den spesialiserte delen av legetjenestene, er ikke bruken av fastlege nødvendigvis et uttrykk for hvilke grupper av befolkningen som er mest belastet med alvorlige helseproblemer. Et annet forhold er at fastlegene til en viss grad brukes til å dokumentere sykdom eller til å være bindeledd til andre tjenester (f.eks. omsorg).
Fastlegene er i prinsippet tilgjengelige for hele befolkningen, da mindre enn én promille av bosatte i Norge har valgt å stå utenfor ordningen. For tiden mangler det fastlege til en del av de hjemlene (pasientlistene) som er opprettet, noe som ved utgangen av 2023 gjaldt 4 prosent av befolkningen. I praksis blir dette kompensert ved at andre leger behandler disse pasientene, og det er neppe grunn til å anta at dette rammer innvandrere spesielt, da problemet er størst utenfor de store byene.
Datakilde: Individdata fra KUHR-databasen (Kontroll og Utbetaling av HelseRefusjonser) omfatter refusjoner for alle kontakter fastlegene har hatt med sine pasienter eller med annet helsepersonell på vegne av pasientene. Her og i Statistikk for allmennlegetjenesten er kontaktene begrenset til konsultasjoner mellom pasient og lege. Individdata fra KUHR er koblet med SSBs befolkningsregister. Konsultasjoner: En konsultasjon har i utgangspunktet vært definert som et fysisk møte mellom lege og pasient i legepraksisens lokaler, der legen foretar en medisinsk utredning. Fra og med 2013 har også noen elektroniske kontakter mellom lege og pasient blitt klassifisert som konsultasjon, gitt at kriteriene for konsultasjoner ellers er oppfylt. Andel elektroniske konsultasjoner har økt fra et beskjedent nivå til å utgjøre 27 prosent i 2022. Andre kontaktformer som er registrert i KUHR, er hjemmebesøk og ulike typer enkle kontakter. Mål for omfang av konsultasjoner: Gjennomsnittlig antall konsultasjoner per bosatt per år. Standardisering: Ved sammenlikning av to eller flere populasjoner med ulik alderssammensetning brukes relative rater, der nivået for en referansepopulasjon er satt lik 100 og det er standardisert for å ta hensyn til sammensetningen.
I 2022 ble det registrert mer enn 16 millioner konsultasjoner med fastleger i Norge, noe som svarer til 3 konsultasjoner per bosatt (SSB, Allmennlegetjenesten). Det totale antallet øker en del over tid på grunn av befolkningsveksten, men i perioden fra 2018-2022 har det gjennomsnittlige antall konsultasjoner hos fastlege også vært svakt økende fra 2,76 i 2018 til 3,06 i 2022. En slik oppadgående trend kan ha flere forklaringer, både den generelle aldringen av befolkningen, pandemien i årene 2020-2022 og den økende mengden elektroniske konsultasjoner.
Sterk vekst i bruk av fastleger med økende alder i alle grupper
Når befolkningen studeres samlet, har mønsteret for bruk av fastlegene etter alder og kjønn vært ganske stabile. I figurene 4 og 5 ser vi på et gjennomsnitt av fem år og hvordan disse mønstrene er når befolkningen deles inn etter innvandringskategori (figur 4) og videre etter kjønn og landbakgrunn for innvandrere (figur 5).
Her ser vi at mønsteret for aldersgruppene i hovedsak er uavhengig av innvandringskategori. De aller yngste har om lag to konsultasjoner årlig i denne femårsperioden, så synker antallet fram tiltil de når aldergruppen 10-14 år før antallet begynner å stige igjen. Antall konsultasjoner avflates eller går noe ned i alderen 35-44 år, før det stiger igjen til slutten av 70-årene. Se mer om hvordan ulike grupper av de aller eldste bruker helsetjenester i Texmon (2022).
Når det gjelder forskjellene etter innvandringskategori, har innvandrere mindre bruk av fastlegen enn øvrige i samme alder nesten i hele aldersspennet 0-39 år. I det samme aldersintervallet har norskfødte barn av innvandrere derimot hyppigere bruk av fastlegen enn jevngamle i øvrige befolkning. I begynnelsen av 40-årene har innvandrere i gjennomsnitt samme antall konsultasjoner som de øvrige i samme alder.
Her har vi sett på antall konsultasjoner, men i statistikken kommer det også fram at det hvert år er en noe mindre andel av innvandrerne som er registrert med konsultasjon hos fastlege, og at dette gjelder alle aldersgrupper (SSB, 2023). Dette innebærer at de innvandrerne som hadde hatt konsultasjon i løpet av et år, i gjennomsnitt hadde vært der flere ganger enn brukere i befolkningen uten innvandrerbakgrunn.
Store forskjeller i bruk av fastlege etter landbakgrunn
I den offisielle statistikken og i tidligere beskrivelse har det kommet fram at bruken av fastlege varierer mye etter landbakgrunn (SSB, 2023 og Lunde & Texmon, 2013). Også i en oversikt over eldre innvandreres bruk av helsetjenester ble det vist stor variasjon etter landbakgrunn for innvandrere over 60 år (Texmon, 2022). Publiserte tall fra en drøy tiårsperiode har vist at mønstrene etter landbakgrunn har vært relativt stabile, med en svak vekst over tid i de fleste gruppene. Arbeidet fra 2022 som var begrenset til eldre innvandrere, viste imidlertid en noe sterkere vekst i gjennomsnittlig antall konsultasjoner for noen grupper etter landbakgrunn enn for den øvrige befolkningen, noe som kan forklares av økt gjennomsnittlig botid. I figur 5 ser vi imidlertid på en todeling av innvandrerne og deres bruk av fastlege etter alder og kjønn for et gjennomsnitt av årene 2018-2022.
I figur 5 ser vi at det for innvandrermenn er et ganske likt mønster som for øvrige menn, med en kontinuerlig økning i antall konsultasjoner fram til 60 års alder. Innvandrermenn fra Afrika, Asia etc. har flere konsultasjoner i gjennomsnitt enn øvrige menn for alle aldersgrupper, mens de fra EU/EFTA etc. har gjennomgående færre fram til slutten av 70-årene. Kvinnene har i gjennomsnitt flere konsultasjoner enn menn fra tilsvarende befolkningsgruppe for alle aldre, og for kvinner i øvrig befolkning topper det seg med i snitt 4,4 konsultasjoner årlig ved 30-34-års alder. Dette har særlig sammenheng med oppfølging under svangerskap og barseltid samt psykiske lidelser. Innvandrerkvinner fra EU/EFTA etc. har færre konsultasjoner enn øvrige kvinner for alle aldersgrupper. Innvandrerkvinner fra Afrika, Asia etc. har færre konsultasjoner enn øvrige kvinner fram til aldersgruppen 40-44 år, deretter har de flere helt til aldersgruppen 70-74 år.
Om det ses bort fra nedgangen for øvrige kvinner i slutten av 30-årene, er forskjellene mellom gruppene både etter kjønn og etter innvandrerbakgrunn relativt stabile fram til alder 70 år. Men i løpet av 70- og 80-årene varierer utviklingen mer, noe som ble vist i større detalj i Texmon (2022). Der så vi en nedgang i bruk av fastlegen blant de aller eldste i alle gruppene som er med i figur 5, noe som delvis kan forklares ved at en del av de aller eldste har opphold i institusjon. Her ser vi at dette fallet er tydeligst blant eldre innvandrere fra Afrika, Asia etc., selv om bruken av institusjonstjenester er mindre utbredt blant dem enn blant øvrige eldre (Texmon, 2022). Men tilsynelatende lite bruk av lege i grupper av eldre innvandrere fra Afrika, Asia etc. kan også ha sammenheng med uregistrert utflytting eller langvarige fravær fra Norge og at den relative betydningen av dette er størst blant de aller eldste (Krokedal et al., 2024). I så fall er dette et eksempel på en «Data artefact effect», som altså påvirker bildet av helsetjenestebruken blant enkelte grupper av innvandrere. For innvandrere fra EU/EFTA etc. ser vi imidlertid ingen nedgang/stagnasjon når hele gruppen over 80 år er slått sammen som i figur 6.
Når det tas hensyn til ulik sammensetning etter alder og kjønn, er resultatet at innvandrerne bruker fastlegen litt mindre enn øvrige bosatte. Imidlertid er det større forskjell mellom de to landgruppene, da innvandrere fra Afrika, Asia etc. er mer hos fastlegen enn øvrig befolkning, mens innvandrere fra EU/EFTA etc. har færre konsultasjoner.
Den mest nærliggende forklaringen er at innvandrere fra EU/EFTA etc. gjennomgående er noe friskere enn den øvrige befolkningen, dvs. at de som arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere oppfyller teorien om «The healthy migrant». Ser vi på de fire regionene som inngår i EU/EFTA etc., er de nordiske innvandrerne nærmest nivået i den øvrige befolkning. At de har lang botid, bidrar til å forklare dette. Blant innvandrere med bakgrunn fra nye EU-land er den gjennomsnittlige botiden derimot lav. Mange av dem har kommet som arbeidsinnvandrere, og særlig blant polakkene har en del familie i opprinnelseslandet og antas å bruke lege der i noen grad. Ifølge Krokedal et al. (2024) er det også en del uregistrert utvandring av polakker, noe som bidra til at bruk av helsetjenesten ser ekstra lav ut.
Av innvandrere fra de fire verdensregionene som inngår i gruppen Afrika, Asia etc., hadde samtlige mer bruk av fastlege enn øvrige bosatte. Forskjellene mellom dem var ikke så store, bortsett fra et høyere nivå for Asia. Når vi ser nærmere på de tolv enkeltlandene, har de fleste et nivå som er høyere enn gjennomsnittsnivået for de ulike regionene de inngår i, og særlig gjelder det innvandrerne fra de asiatiske landene, med unntak av vietnameserne. Sammenliknes de tolv landenes nivå for antall fastlegekonsultasjoner med innbyrdes forskjeller mht. langvarig sykdom, er det ganske god sammenheng for de fleste landene. En tilsvarende sammenlikning med andel som hadde god eller svært god helse ga omtrent samme grad av samsvar. Ett eksempel er Irak, som både hadde flest legekonsultasjoner og var blant dem med høyest andel med langvarig sykdom og blant dem med lavest andel god/svært god helse. Det samme gjaldt pakistanerne, med nest høyest nivå for konsultasjoner hos fastlege og lave score på de to helseindikatorene.
Blant dem med godt samsvar mellom bruk av fastlege og de øvrige helseindikatorene er innvandrere fra de to afrikanske landene. Disse ligger begge ganske lavt i bruk av lege og i andel med opplevd langvarig sykdom og har høy andel med oppgitt god helse. Særlig for eritreerne er dette i tråd med at de gjennomgående har kort botid i Norge og derfor vil være en selektert gruppe med hensyn til god helse ifølge teorien. For somalierne er det vanskeligere å se noen god forklaring. Størst avvik var er det for polakker, som har færrest fastlegekonsultasjoner, men var blant de fire landene som hadde størst andel med opplevd langvarig sykdom i LKI 2016 (figur 3). Dette kan bekrefte en antakelse om at polakker i Norge har noe mindre kontakt med fastlegene her enn det deres helsesituasjon skulle tilsi. På den annen side var polakkene den gruppen i LKI 2016 der størst andel oppga god/svært god helse, så bildet er ikke helt entydig. Også for vietnameserne er det kontraster, da de ligger ganske lavt i bruk av lege og mye høyere i andel med langvarig sykdom, samtidig som de rapporterer ganske god helse.
Sier bruk av fastlege noe om innvandreres helse?
Selv om bruk av helsetjenester ikke direkte kan tolkes som et uttrykk for helsetilstand, er det noen grad av samsvar mellom ulike innvandrergruppers bruk av fastlege og deres score på andre helseindikatorer. Med noen unntak er det ganske godt samsvar mellom bruk av fastlegetjenesten og det ulike grupper oppgir om sin helse i utvalgsundersøkelsene. At bruk av legene øker med botid, er dessuten i samsvar med teoriene om at innvandreres helse i utgangspunktet er god.
Bruk av andre helsetjenester kan si like mye om helsetilstanden i en befolkningsgruppe som det bruken av fastlegene gjør. For eksempel er bruken av spesialisthelsetjenesten (sykehus og andre spesialister) basert på henvisning fra fastlege, ofte ut fra objektive funn. Foreløpig er det ingen oppdatert og fullstendig oversikt over hvordan innvandrere bruker denne, men et eldre arbeid (Elstad et al., 2015) kunne tyde på at det samlet sett var noe mindre bruk av spesialisthelsetjenesten blant innvandrere enn blant befolkningen ellers.
Når det gjelder andre deler av allmennlegetjenesten, f.eks. legevakt, er det noe mer bruk av denne blant nylig ankomne innvandrere (Texmon, 2022), men samlet sett utgjør legevakttjenesten under 10 prosent av den samlede bruken av allmennleger, og statistikken over de to delene viser ikke at innvandrere er overrepresentert i denne delen av legetjenestene.
For hva oppsøker innvandrere fastlege?
Her ser vi nærmere på hvordan konsultasjonene hos fastlegene fordeler seg etter diagnoser - eller nærmere bestemt etter den viktigste årsaken til at pasienten har oppsøkt legen.
Det kan være svært ulike grunner til å oppsøke fastlegene for konsultasjon, både mer og mindre alvorlige tilfeller av sykdom og andre formål, I tråd med fastlegenes rolle som rådgivere og som bindeledd mellom pasienten og andre velferds- og helsetjenester blir de også kontaktet for forebyggende og administrative konsultasjoner. Slike konsultasjoner blir ikke gjort nærmere rede for her, og de er sammen med kategorien «ulykker og skader» slått sammen med en restgruppe av «andre diagnoser» til en betydelig gruppe av «annet» i figurene 7-10.
Sammensetningen av diagnoser varierer mye med alder og dels med kjønn, og i denne gjennomgangen skilles det derfor mellom fem aldersgrupper. For de tre aldersgruppene av voksne skilles det også mellom kvinner og menn. Framstillingen er konsentrert om de gruppene av sykdommer som er relativt vanlige i en fastlegepraksis og der det er særlige forskjeller mellom gruppene etter innvandrerbakgrunn.
Diagnosene som brukes av fastleger, er etter standarden ICPC-2. Det kan være brukt flere diagnoser i en og samme konsultasjon, men det skal framgå i rapporteringen til HELFO hvilken av dem som har vært viktigst. Den viktigste diagnosen brukes i SSBs statistikk og i framstillingen her. I «Om statistikken»: Definisjoner under Statistikk for allmennlegetjenesten oppgis det hvilke koder som inngår i hver enkelt av til sammen 21 diagnosegrupper. 20 av disse gruppene består av diagnoser som er relativt mye brukt i allmennlegetjenesten, ved siden av en stor restgruppe. I figurene 7-10 på de neste sidene er en del av de 20 sykdomsgruppene slått sammen, enten med hverandre eller med restgruppen.
Norskfødte barn av innvandrere er mye hos lege med luftveisinfeksjoner
Her skal vi først se på fordelingene av diagnoser blant barn og ungdom i to aldersgrupper, 0-9 år og 10-19 år, og for dem betraktes gutter og jenter samlet i figur 7. Fordelingene av konsultasjoner i disse aldersgruppene er preget av at det er liten forekomst av alvorlige livsstilsykdommer og andre helseplager og sykdommer som oftest inntreffer senere i livet. Derfor er det noen få grupper av sykdommer som ligger til grunn for et flertall av konsultasjonene ved siden av den store samlegruppen av «annet» (se tekstboksen over).
Som figur 7 viser, utgjør luftveisinfeksjoner (inkl. ørebetennelse) om lag 1 av 4 diagnoser ved fastlegekonsultasjoner blant barn under 10 år. I tillegg var covid-19 (mistenkt eller påvist) grunnlag for mellom 2 og 3 prosent av konsultasjonene, og da selvsagt noe høyere i pandemiårene og ingen i 2018-19. At ordinære luftveisinfeksjoner medfører så mange fastlegebesøk, skyldes at små barn kan oppleve rask feberstigning og sterke symptomer ved ordinære infeksjoner, som ikke gir det samme symptombildet hos eldre barn eller voksne. Andelen av konsultasjonene som disse sykdommene til sammen utgjorde, var noe høyere blant norskfødte barn av innvandrere enn blant øvrige barn under 10 år, 27 mot 24 prosent. Og siden den samlede bruken av fastlege er høyere blant de norskfødte barna av innvandrere enn blant øvrige barn i denne aldersgruppen, er det de ordinære luftveisinfeksjonene som i stor grad bidrar til dette, slik figur 7 viser. Blant barn under 10 år som selv har innvandret, er den samlede bruken av fastlege noe lavere enn blant øvrige barn og klart lavere enn blant norskfødte barn av innvandrere. Antall konsultasjoner per 1000 for luftveisinfeksjoner og ørebetennelse er om lag 50 prosent høyere blant de norskfødte barn av innvandrere enn blant barn som selv har innvandret. Dette kan i noen grad skyldes at de norskfødte i aldersgruppen i gjennomsnitt er noe yngre, og dermed oftere rammes av slike sykdommer.
Også problemer og sykdom i fordøyelsen kan gi sterke utslag for de yngste barna, slik at de er opphav til mellom 7 og 8 prosent av konsultasjonene i den yngste aldersgruppen. Slike funksjonelle mage-tarmplager er det også norskfødte barn av innvandrere som har flest konsultasjoner for per 1000. Astma, allergi, eksem og hudlidelser er en annen gruppe av tilstander som opptrer ganske hyppig blant barn, da disposisjon for dette i stor grad er genetisk. Om lag hvert fjerde legebesøk for barn uten innvandrerbakgrunn skyldtes slike diagnoser, og de hadde også flest konsultasjoner per 1000 innbyggere. Her er andelene blant norskfødte barn av innvandrere og innvandrerbarn relativt like, noe som betyr at forekomsten av slike konsultasjoner er større per 1000 barn i den norskfødte gruppen. Når det gjelder de andre diagnosene som figur 7 omfatter, psykisk sykdom og problemer med smerter/muskel/skjelett, er forekomsten lav, og nivået ganske likt i de tre gruppene.
Blant større barn og ungdom (10-19 år) er det ikke like store forskjeller i den samlede bruken av fastleger, samtidig som det er noen forskyvninger i fordelingen av diagnoser som er felles for de tre gruppene etter innvandringsnivå. Ordinære luftveisinfeksjoner er klart redusert til mellom 12 og 14 prosent av diagnosene, og andelen er høyest blant dem uten innvandrerbakgrunn. De eldste i denne gruppen er langt mindre sårbare enn de yngre barna når det gjelder slike infeksjoner. Ungdom kan på grunn av fraværsregelen på videregående skole ha større behov for å dokumentere slik sykdom enn for å motta behandling for den. Covid-19 var på den annen side mer utbredt i denne aldersgruppen, og unge med innvandrerbakgrunn hadde flest konsultasjoner per 1000. Diagnosen sto for oppunder 5 og over 6 prosent av konsultasjonene til hhv. innvandrere og norskfødte barn av innvandrere (2018-2022), mens andelen blant jevnaldrende uten innvandrerbakgrunn var under 4 prosent. At covid-19 ble mer utbredt i innvandrermiljøer, ble godt dokumentert og diskutert under pandemien og er forklart med faktorer med utgangspunkt i sosioøkonomiske forskjeller, men også med at relevant informasjon ikke nådde fram til grupper av befolkningen (FHI, 2021). Astma, allergier, eksem og hudlidelser gir behov for en god del legekonsultasjoner i denne aldersgruppen der de utgjorde om lag 11 prosent blant innvandrere og de øvrige, mot 14 prosent blant norskfødte barn av innvandrere. Sistnevnte hadde her også flest konsultasjoner totalt, med 239 per 1000 innbyggere i gruppen.
Den siste hovedgruppen av sykdommer som medfører en god del legekontakt blant barn og ungdom, er psykisk sykdom eller lidelser. Dette var årsaken til 187 konsultasjoner per 1000 i gruppen øvrige barn 10-19 år, mens det var 117 og 113 konsultasjoner per 1000 av hhv. norskfødte barn av innvandrere og innvandrerbarn. I Folkehelserapporten (FHI, 2022) refereres to studier om barn og ungdom som peker i retning av lik eller dårligere psykisk helse blant innvandrere, så den lavere andelen konsultasjoner kan derfor virke overraskende. F.eks. kan opplevelse av rasisme og utenforskap medføre en belastning for unge innvandrere. Dette kan indikerer at det er udekkede behov for legehjelp for slike lidelser blant de unge i innvandrergruppene. Synet på behov for legehjelp ved ulike psykiske symptomer kan også tenkes å ha en kulturell komponent.
Lite bruk av lege ved psykiske plager blant de unge voksne innvandrerne
Når det gjelder voksne, sammenlikner vi her innvandrere, delt inn i to grupper etter landbakgrunn med jevnaldrende gruppe i den øvrige befolkningen. Vi ser i tillegg på menn og kvinner separat, da både omfanget av legebruk og fordelingen etter diagnoser er ulik for voksne kvinner og menn.
Blant de unge voksne (20-29 år), som vi ser på først, utgjør psykiske plager og lidelser en enda større andel av konsultasjonene enn blant barn og ungdom. I den øvrige befolkningen er dette sykdomsgruppen med høyest forekomst blant menn og nest høyest blant kvinner, med hhv, 19 og 16 prosent av konsultasjonene. Dette betyr ikke at kvinnene er sjeldnere hos fastlege med psykiske plager, for i denne aldersgruppen er den samlede bruken av fastlegene en god del høyere blant kvinner enn blant menn. For innvandrermenn i begge gruppene etter landbakgrunn og for innvandrerkvinner fra EU/EFTA etc. lå tilsvarende andeler 6 prosentpoeng under, mens innvandrerkvinner fra Afrika, Asia etc. lå 8 prosentpoeng under. Dette er halvparten av andelen blant jevngamle kvinner uten innvandrerbakgrunn.
Ellers er den mest slående forskjellen mellom menn og kvinners fordeling av diagnoser i aldersgruppen mellom 20 og 30 år at så stor andel av kvinnenes konsultasjoner er knyttet til deres reproduktive helse. Særlig skiller innvandrerkvinnene i denne alderen seg ut ved at 23 prosent av fastlegekonsultasjonene skyldes underlivsplager, svangerskap eller prevensjon. At noen grupper innvandrerkvinner får litt flere barn og får dem noe tidligere enn kvinner som er født i Norge, kan bidra til å forklare den store forskjellen mellom dem og de øvrige i denne aldersgruppen. Behovet for legekontakt under svangerskap bidrar altså en del til at den samlede bruken av fastlege er betydelig høyere blant kvinner enn blant menn i denne aldersgruppen (se også figur 5), og når vi ser på fordelingen etter diagnoser, er andelene gjennomgående noe lavere blant kvinnene enn blant mennene for de øvrige diagnosene.
Ved siden av psykisk sykdom (og reproduktiv helse blant kvinner) utgjorde smerter, plager og sykdom i muskler og skjelett en stor andel av fastlegekonsultasjonene, særlig blant menn, med 17 prosent blant de unge innvandrermennene. Det var 5 prosentpoeng høyere enn for de jevngamle mennene uten innvandrerbakgrunn. Dette er en gruppe helseproblemer som tilsynelatende utgjør en langt mer beskjeden andel blant kvinnene, med bare halvparten så store andeler. Blant kvinnene er også forskjellene etter innvandringskategori betydelig mindre enn blant mennene, men også blant dem med noe overrepresentasjon blant innvandrerkvinnene. Plager og sykdommer i bevegelsesapparatet kan være av ulik styrke og alvorlighetsgrad, og legebesøkene kan skyldes behovet for sykemeldinger og dokumentasjon, så vel som behandling og smertelindring. Innvandrermenn er sysselsatt i mer fysisk belastende yrker enn begge grupper født i Norge. Også kvinner, og innvandrerkvinner spesielt, er sysselsatt i yrker som kan være belastende, f.eks. i omsorgsyrker, men plagene kommer muligens til uttrykk noe senere enn i 20-årene.
Ordinære luftveissykdommer utgjør en langt mindre andel av konsultasjonene blant voksne enn blant barn og det var små forskjeller mellom gruppene etter innvandrerbakgrunn. Derimot var covid-19 i 2022 opphav til større andel av konsultasjonene blant 20-29-åringene enn blant barn. Dette skyldes trolig både at voksne fikk noe sterkere symptomer av sykdommen enn barn, og at voksne i større grad har hatt behov for å fastslå og dokumentere sykdommen. De i tyveårene ble mindre syke enn middelaldrende og eldre, men på den annen side var mange i denne alderen mer eksponert for smitte enn eldre. At innvandrere (og deres barn) var mer utsatt for covid-19 enn andre grupper av befolkninger, er omtalt i flere kilder og basert på både testing, innleggelser i sykehus og dødelighet.
Innvandrermenn i yrkesaktive aldre mye hos lege med rygg- og muskelplager
Her er det valgt å sammenfatte resultater for en stor aldersgruppe, 30-59 år, dvs. nesten hele aldersspennet med relativt høy sysselsetting. Med en så stor aldersgruppe blir forskjellen mellom menn og kvinner mer beskjeden enn blant 20-29-åringene, blant annet fordi fastlegekonsultasjoner i forbindelse med svangerskap m.m. utgjør en mindre andel. Slike konsultasjoner er likevel stadig overrepresentert blant begge grupper innvandrerkvinner, særlig for Afrika, Asia etc. med 50 prosent flere konsultasjoner per 1000 enn blant kvinner i øvrig befolkning.
Ellers er de i alderen 30-59 år preget av at forekomsten av livsstilsykdommer øker noe med alder, slik at diagnosene er noe jevnere fordelt enn det vi så blant dem under 30 år. Når det gjelder livsstilsykdommene, er deres «avtrykk» i bruken av fastlegene noe ulik. Hjertesykdom og høyt blodtrykk er samlet noe mer fremtredende i fastlegetjenesten, da f.eks. høyt blodtrykk er en tilstand som både behandles (ved medisinering) og følges opp av fastleger.
For høyt blodtrykk, diabetes, hjertesykdommer og kreft samlet er antall konsultasjoner per 1000 lavest for begge kjønn blant innvandrere fra EU/EFTA etc., og høyest blant innvandrere fra Afrika, Asia etc. Det har vært flere konsultasjoner pga. slike livsstilssykdommer for menn enn for kvinner innen alle tre innvandringskategorier.
Men i aldersgruppen med yrkesaktive er det først og fremst to kategorier av sykdommer og helseplager som skiller seg ut: sykdommer og plager i bevegelsesapparatet og psykisk sykdom eller lidelser. I 2020-2022 var det i tillegg covid-19. Smerter lokalt og skjelett/muskler/ledd utgjør den største årsaken til at menn oppsøker fastlege, idet slike sykdommer eller plager er opphav til om lag 1 av 4 konsultasjoner blant innvandrermenn og drøyt 17 prosent blant de øvrige. Også blant jevngamle kvinner er dette hyppigste årsak til legebesøk, særlig for innvandrere fra Afrika, Asia etc. Kvinner har noe flere konsultasjoner for smerter, ledd-, muskel- og skjelettsykdommer enn menn i samme landgruppe, men dette utgjør en lavere andel av konsultasjonene siden kvinner i alderen 30-59 år har langt flere legebesøk enn mennene. Mulige sammenhenger mellom forekomst av slike helseplager, innvandreres yrkesmønstre og særlig stor fysisk belastning i noen yrker ble antydet i omtalen av 20-29-åringene. Når vi her ser at det er flere konsultasjoner blant innvandrermenn enn de øvrige, kan dette ha sammenheng med at det er en større andel mannlige innvandrere fra EU/EØS etc. i tunge yrker, f.eks. i bygg- og anleggsnæringen. Kvinner fra Afrika, Asia etc. hadde flest konsultasjoner per 1000 av alle for slike sykdommer, noe som f.eks. kan skyldes fysisk belastende yrker og private omsorgsoppgaver.
For den andre store gruppen av sykdommer blant dem i yrkesaktiv alder, psykiske helseplager, er begge innvandrergruppene underrepresentert blant begge kjønn. Blant menn er det nesten bare halvparten så mange konsultasjoner per 1000 for dem fra EU/EFTA som blant de øvrige. Blant kvinnene er det nesten like mange konsultasjoner pga. psykisk helse for begge innvandrergrupper, men de utgjør bare om lag 60 prosent av de øvriges nivå. Kvinnene har langt flere konsultasjoner for psykisk sykdom eller lidelse enn menn i samme gruppe.
Blant eldre menn fra Afrika, Asia etc. skyldes 15 prosent av konsultasjonene diabetes
Blant de eldre i befolkningen øker forekomsten av alvorlige sykdommer for begge kjønn og for alle grupper etter innvandrerbakgrunn. Både andelene med konsultasjonene som skyldtes luftveisinfeksjoner og astma/allergier reduseres derfor, til noe under 5 prosent for begge disse sykdomsgruppene, og det er ubetydelige forskjeller mellom kjønnene og etter innvandrer- eller landbakgrunn.
Blant de eldste vi har studert her, i aldersgruppen 60-79 år, er innslaget av livsstilsykdommer ved konsultasjonene på fastlegekontorene høyere enn blant yngre. Derfor er de her splittet opp i fire grupper (som i SSBs statistikk): diabetes, høyt blodtrykk, hjertesykdommer og kreft. Disse skiller seg noe fra hverandre, ved at fastlegenes rolle i behandlingen varierer mellom dem. Andelen som de utgjør av fastlegekonsultasjonene er høyest for diabetes og høyt blodtrykk, da de er kroniske tilstander som følges opp i allmennlegetjenesten. Av disse peker diabetes seg ut, også fordi det er stor forskjell mellom gruppene etter innvandrerbakgrunn. Nesten 15 prosent av konsultasjonene til innvandrermenn fra Afrika, Asia etc. skyldes denne tilstanden, noe som er en dobbelt så stor andel som blant jevngamle menn i den øvrige befolkning. Blant kvinnene er forholdstallet for de to gruppene nesten 3:1, da andelene er henholdsvis 11 mot 4 prosent av konsultasjonene. For innvandrere fra EU, EFTA etc. er lidelsen derimot svakt overrepresentert for begge kjønn relativt til øvrige.
Også høyt blodtrykk og hjerteproblemer utgjør en betydelig større andel av konsultasjonene enn i de yngre aldersgruppene, særlig blant menn, der begge utgjør om lag 8 prosent av konsultasjonene blant de eldre mennene i den øvrige befolkning. Her er forskjellene mellom innvandrere fra EU/EFTA etc. og øvrige liten, men begge lidelsene er klart underrepresentert blant innvandrerne fra Afrika, Asia etc. (med nesten 3 prosentpoeng). Både andelene som de to lidelsene utgjør og forskjellene etter innvandrerbakgrunn er mindre blant de eldre kvinnene, og særlig gjelder dette hjertesykdommer. Kreft utgjør en beskjeden andel av konsultasjonene, også i denne aldersgruppen, med hhv. 3 og 4 prosent av konsultasjonene til menn og kvinner i den øvrige befolkningen. Dette skyldes at behandlingsforløpene foregår i spesialisthelsetjenesten, noe som vanligvis gjelder både fastsettelsen av diagnose og selve behandlingen, selv om forløpet kan ha startet med henvisning fra en fastlege. Kreft er noe underrepresentert i begge innvandrergruppene og for begge kjønn.
Blant 60-79-åringene er ingen diagnosegruppe like dominerende som vi har sett eksempler på i de andre aldersgruppene. Konsultasjoner for muskel/skjelett-lidelser og -plager utgjør en lavere andel enn blant de yngre gruppene. Antakelig skyldes ikke dette at sykdommene har gått over, men problemene knyttet til slike plager ifm. opprettholdelse av yrkesaktivitet vil være redusert ved overgangen til livet som pensjonist. I tillegg blir andelene redusert når andre diagnosegrupper øker sin andel.
Konklusjoner
Voksne innvandrere fra Afrika, Asia etc. er noe mer hos fastlege enn jevnaldrende i den øvrige befolkningen. Det er flere bidrag til dette, men særlig at de har et betydelig høyere antall konsultasjoner per 1000 personer på grunn av smertetilstander og sykdom i skjelett, ledd og muskler enn det er blant voksne i den øvrige befolkningen. I den eldste aldersgruppen er konsultasjoner på grunn av diabetes betydelig høyere i denne enn i de to andre gruppene etter innvandrerbakgrunn, mens det er færre konsultasjoner på grunn av hjertesykdommer og kreft. Samlet bidrar altså ikke de alvorlige livsstilsykdommene så mye til at innvandrere fra Afrika, Asia etc. har mange konsultasjoner hos fastlege. Konsultasjoner i denne innvandrergruppen som skyldes psykisk sykdom eller lidelser utgjør en lavere andel, men dette skyldes bl.a. at det samlet er høyt antall konsultasjoner blant voksne i denne innvandrergruppen. Den høye samlede bruken av fastlegene i denne innvandrergruppen skyldes ikke i første rekke alvorlige livsstilsykdommer.
Voksne innvandrere fra EU/EFTA etc. har derimot et lavere antall konsultasjoner per 1000 personer enn det den øvrige befolkningen av voksne har. Også denne gruppen har høyere andel konsultasjoner på grunn av plager og sykdommer i bevegelsesapparatet og lavere andel på grunn av psykiske lidelser.
Blant barn og unge er det først og fremst forekomsten av luftveisinfeksjoner som bidrar til at norskfødte barn av innvandrere har høyere antall konsultasjoner per 1000 personer enn barna i den øvrige befolkningen. At barn som selv har innvandret har noe lavere antall konsultasjoner, skyldes noe lavere forekomst av mange helseproblemer.
Innvandreres dødelighet
Det er vist i flere tidligere arbeider at innvandrere i Norge har noe lavere dødelighet enn andre i befolkningen (Syse et al., 2016 og Syse & Dzamarija, 2016). Her er det også referert til at tilsvarende funn er gjort i sammenlikninger av innvandrere og vertsbefolkninger i andre høyinntektsland som de nordiske (Sverige og Danmark), flere europeiske land, USA og Canada (Aldridge et al., 2018). I Syse et al. (2016) kom det ellers fram at det var lavere dødelighet for alle de studerte gruppene etter landbakgrunn, men at det var blant innvandrerne fra de nordiske landene de fant et nivå for dødelighet som lå nærmest opp til den øvrige befolkningen, noe som hadde sammenheng med at det var en sterk effekt av botid. I Syse & Dzamarija (2016) er også sammenhengen med innvandringsgrunn studert, der de som har innvandret på grunn av flukt viste seg å ha høyest dødelighet mens de som har kommet til Norge pga. arbeid eller utdanning har den laveste.
De to tidligere norske arbeidene var basert på data fram til henholdsvis 2012 og 2015, mens vi her har tatt i bruk data fram til 2022. Her viser vi resultater for de samme landgruppene og enkeltlandene som i avsnittene foran i artikkelen.
Datakilde: Individdata fra SSBs befolkningsregister med informasjon om dødsfall, innvandringskjennetegn og antall bosatte hvert år i perioden 2013-2022. Mål for dødelighet: Beregninger av dødelighet tar utgangspunkt i dødsrater, som er antall døde i løpet av en periode (for eksempel ett år) per 1000 personer (egentlig personår, da det tas hensyn til hvor stor andel av et år en person har vært bosatt). Her blir det for hver innvandrergruppe beregnet rater for femårige aldersintervaller 50-54 år,…, 65-69 år og det beregnes en rate relativt til nivået i øvrige befolkning ved å justere for ulik sammensetning etter alder og kjønn.
Lavere dødelighet blant innvandrere fra alle de store landgruppene
Ser vi på innvandrere samlet lå nivået på dødeligheten i perioden 2018-2022 på 87 prosent relativt til den øvrige befolkningen (figur 11). Dette er i overensstemmelse med Syse & Dzamarija (2016), selv om både dødelighetsmål og kontrollvariablene ikke har vært de samme. Som det også er påpekt i de tidligere studiene av innvandrerdødelighet, er dette i overensstemmelse med en forståelse av at innvandrere er friskere enn vertsbefolkningen («The healthy migrant»-teorien).
Når det gjelder forskjellene etter landbakgrunn, er de bare ubetydelige når vi ser på resultatene etter en todeling av innvandrerne, med henholdsvis 86 og 88 prosent relativt til øvrige befolkning i EU/EFTA etc. og Afrika, Asia etc. For dødelighet ser det altså ut til at forskjeller mellom disse store gruppene viskes ut. Dette kan belyses nærmere når vi ser på tilsvarende resultater for de åtte verdensregionene og for enkeltland.
For de fire verdensregionene som inngår i EU/EFTA etc. skiller Norden seg ut ved å ha en dødelighet som ligger tett oppunder nivået i den øvrige befolkningen, mens de to regionene som dekker både nye og «gamle» EU-medlemmer begge har et relativt nivå nær 80 prosent av øvrige i samme alder. Lavest av alle regioner ligger Nord-Amerika, Australia og New Zealand med et tilsvarende forholdstall like under 70 prosent. Noen av forskjellene mellom disse fire regionene svarer til trekk vi så ved deres bruk av fastlegene, noe som f.eks. gjelder det høye nivået for nordiske innvandrere. Det er den lange botiden som først og fremst skiller nordiske innvandrere fra andre fra EU/EFTA etc., og dette brukes også i de tidligere arbeidene for å forklare deres relativt høye dødelighet.
På den annen side svarer ikke den særskilt lave dødeligheten blant innvandrere fra Nord-Amerika m.m. til en tilsvarende liten bruk av leger. Noe svar på dette kan vi ikke gi utfra de begrensede studiene her, men denne gruppen har en høy gjennomsnittlig sosioøkonomisk status som kan tenkes å bety mer for deres dødelighet enn for deres bruk av fastleger.
Det er også ganske store forskjeller mellom de enkelte regionene i Afrika, Asia etc., fra regionen Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia på nivå med øvrig befolkning ned til Latin-Amerika og Karibia på 78 prosent. Dette er i sin helhet et mønster som avviker fra de innbyrdes forskjellene mellom de samme regionene når det gjaldt bruk av leger. Hvis vi ser på de enkelte regionene, er det både mange flyktninger og mange med lang botid blant innvandrere fra Europa utenfor EU/EFTA/Storbritannia, noe som bidrar til å forklare en ganske høy dødelighet. Også blant innvandrere fra Latin-Amerika og Karibia er det innslag av flyktninger og grupper med lang botid, men det er en sammensatt gruppe der mange har vært godt integrert i det norske samfunnet, slik at deres sosioøkonomiske status er noe høyere enn i en del andre grupper utenfor EU/EFTA etc. Når det gjelder afrikanske og asiatiske innvandrere, ser vi heller på de enkeltlandene det er gjennomført beregninger for.
Høy dødelighet blant innvandrere fra Balkan
I avsnittet foran så vi at innvandrere fra Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia var gruppen som hadde høyest dødelighet i alderen 50-69 år, men i figur 11 ser vi at det gjelder i enda større grad Kosovo og Bosnia-Hercegovina. Innvandrerne fra Kosovo var den gruppen som hadde høyest dødelighet av alle fra de tolv landene, med 22 prosentpoeng over den øvrige befolkning. Dette samsvarer ganske godt med at de også var blant landene som brukte fastlegene mest (figur 6). Imidlertid samsvarer det dårligere med at de er «midt på treet» når det gjelder egenvurdert helse (figur 3). Mindre grad av samsvar er det for innvandrerne fra Bosnia-Hercegovina, som er blant de tre landene med høyest dødelighet, men som ligger blant landene i «den bedre halvdelen» når det gjelder alle de tre andre indikatorene vi har sett på. For begge disse landene gjelder at de har stor andel flyktninger og at deres gjennomsnittlige botid er lang siden det har kommet relativt få etter 1990-tallet. Imidlertid er bosnierne også beskrevet som en vinnergruppe når det gjelder integrering (Dzamarija, 2016). Innvandrerne fra Kosovo er på den annen side en gruppe med mange som fikk kollektiv beskyttelse etter «masseflukten» vinteren 1999. I denne gruppen var det trolig mange med dårlig helse allerede ved ankomsten til Norge.
Også for de to afrikanske landene, Eritrea og Somalia, er det relativt høy dødelighet (relative tall på 87 og 88 prosent), men dette er noe lavere enn gjennomsnittet for Afrika. Nærmere bestemt er dødelighetstallene høyere enn deres bruk av lege og egenvurderte helse skulle tilsi. For både eritreerne og somalierne er det stor andel flyktninger, noe som bidrar til å forklare en relativt høy dødelighet. Men eritreerne har en særlig kort gjennomsnittlig botid, som burde trekke i motsatt retning. Men siden eritreerne er få, er tallene for dødelighet de mest usikre i figuren. Samlet sett kan tallene for dødelighet blant afrikanske innvandrere tyde på at de både bruker fastleger mindre og oppgir bedre egenvurdert helse enn deres helsesituasjon skulle tilsi.
Helt motsatt er det for de fleste av de sju asiatiske landene. Mens nesten samtlige av disse var innvandrere fra enkeltland som brukte fastlegene mest og scoret ganske lavt på de andre helseindikatorene, er de blant landene som ved siden av polakkene har nokså lav dødelighet. Særlig er det beregnet lav dødelighet blant irakere, som hadde aller mest bruk av lege og høy andel med opplevd langvarig sykdom. Når det gjelder asiatene, er de en ganske sammensatt gruppe, noe som også gjelder de sju landene som ble valgt ut til LKI 2016. F.eks. har innvandrerne fra Tyrkia og Pakistan både lang botid, relativt mye bruk av lege og dårlig egenvurdert helse (særlig pakistanerne). For vietnameserne er botiden enda lengre, men som påpekt kommer de godt ut på de andre helseindikatorene og har altså ganske lav dødelighet i tillegg. Innvandrerne fra noen av de andre asiatiske landene med lav dødelighet har på den annen side relativt kort botid.
Når vi ser samlet på dødelighetsmønsteret for innvandrere fra afrikanske og asiatiske land og sammenlikner med informasjonen om fastlegebruk og egenvurdert helse, blir det tydelig at mange andre faktorer slår ulikt ut for de enkelte innvandrergrupper i tillegg til alder, kjønn, botid og innvandringsgrunn: ulik livsstil, kulturelle forhold (forståelse av sykdommer), men også at innvandrere har hatt ulik helse- og sosioøkonomisk status før innvandringen til Norge.
Oppsummering
Ifølge sju ulike spørreundersøkelser utført av SSB i tidsrommet 2015-2023 var det en relativt lik andel innvandrerne som vurderte sin helse som god eller svært god som i den øvrige befolkningen. Innvandrere rapporterte om noe bedre helse enn øvrige i alderen 18-49 år, mens de hadde en klart lavere andel i alderen 50-64 år. Inntrykket av at innvandrerne hadde markant dårligere egenvurdert helse, som baserte seg på en sammenligning mellom EHIS 2015 og LKI 2016, skyldtes antakelig at de tolv landene i LKI-utvalget ikke var ment å være representative for innvandrerne samlet. For andel med langvarig sykdom eller helseproblem hadde innvandrerne totalt en lavere andel. Resultatene varierte dog i stor grad mellom landgrupper og enkeltland. For de tolv landene i LKI 2016 var andel med langvarig sykdom høyere enn for den øvrige befolkningen i alderen 50-64 år.
Bruken av fastlege er i hovedsak stigende med økt alder for alle innvandringskategorier, med unntak av en relativt høy andel for kvinner i fruktbar alder. Menn fra Afrika, Asia etc. hadde i gjennomsnitt flere konsultasjoner enn de av samme kjønn i øvrig befolkning i alle aldersgrupper t.o.m. 74 år, mens menn fra EU/EFTA etc. hadde færre.
En samlet vurdering av sammensetningen av diagnoser hos fastlegene antyder at forekomsten av fysiske plager er hyppigere blant innvandrere enn i befolkningen ellers og at forekomsten av både psykiske plager og alvorlige livsstilsykdommer er noe lavere, med unntak av diabetes. Forekomsten av en rekke andre sykdommer ser ut til å være jevnere fordelt mellom innvandrere og dem som ikke har innvandret. Særlig gjelder dette en del vanlig forekommende luftveisinfeksjoner, mens covid-19 ble mer utbredt blant innvandrere. Av mange grunner hadde ikke alle grupper av innvandrere mulighet til å skjerme seg for denne sykdommen i samme grad som befolkningen ellers.
Dødeligheten i aldersgruppen 50-69 år var lavere for innvandrere generelt enn for øvrig befolkning i perioden 2018-2022. Det var her lite forskjell mellom innvandrere fra Afrika, Asia etc. og EU/EFTA etc., men forskjellene er mer markante når man deler ytterligere opp i verdensregioner og enkeltland. Spesielt hadde innvandrere fra Balkan høy dødelighet.
Det er et tilsynelatende paradoks at innvandrerne har lavere dødelighet enn bosatte ellers, men at mange innvandrergrupper likevel oppgir dårligere egenvurdert helse, og for visse alders- og landgrupper har høyere bruk av fastlege. For dødeligheten kan det være et utslag av «healthy immigrants effect», dvs. skyldes at det er en relativt frisk og ressurssterk gruppe som kommer til Norge. De som kommer fra land med høy spedbarns- og barnedødelighet og dårlig helsestell, kan i tillegg ha mistet flere som i utgangspunktet hadde svakere livsforutsetninger, men som kanskje ville ha overlevd i Norge. Med økt botid kan det tenkes at dårlige levevaner, savn etter opprinnelseslandet og sosiale forhold som lavinntekt, dårlig bosituasjon mv. vil gi seg utslag i helseplager. I et land med godt helsevesen kan personer med en del kroniske sykdommer oppleve bedre livskvalitet og lengre levetid sammenlignet med land med mindre effektive helsetjenester. Det betyr at dødeligheten ikke trenger å øke like mye som forekomsten av sykdommer for innvandrere.
Referanse
Adebe, D. S. (2010). Public Health Challenges of Immigrants in Norway: A Research Review. (NAKMI report 2/2010). https://www.fhi.no/publ/2010/public-health-challenges-of-immigrants-in-norway-a-research-review/
Aldridge R. W., Nellums L. B., Bartlett S., Barr A.L., Patel P., Burns R., Hargreaves S., Miranda J., Tollman S., Friedland J. S. & Abubaka I. (2018): Global patterns of mortality in international migrants: a systematic review and meta-analysis. The Lancet. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(18)32781-8.
Blom, S. (2017). Helse, s.191-208 i S. Vrålstad & K. S. Wiggen (red.), Levekår blant innvandrere i Norge 2016. (Side). (Rapporter 2017/3). Hentet fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/309211
Dzamarija, M.T. (2016): Bosniere – integreringsvinnerne? Samfunnsspeilet 4/2016, s. 15-20, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/bosniere-integreringsvinnerne
Elstad, J.I., Finnvold, J.E. & Texmon, I. (2015): «Bruk av sykehus og spesialisthelsetjenester blant innbyggere med norsk og utenlandsk bakgrunn». NOVA RAPPORT NR 10/15, Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus. ODA Open Digital Archive: Bruk av sykehus og spesialisthelsetjenester blant innbyggere med norsk og utenlandsk bakgrunn (oslomet.no)
Folkehelseinstituttet (FHI) (2022): Folkehelserapporten – Helsetilstanden i Norge. Helse blant personer med innvandrerbakgrunn. Publisert 26.08.2022. https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/grupper/helse-innvandrerbakgrunn/?term=
Folkehelseinstituttet (FHI) (2021): Indseth T. (red.) 2021. Covid-19 blant innvandrere i Norge, vurdering av tiltak og erfaringer fra felt, delrapport 1, Rapport Folkehelseinstituttet 2021. https://www.fhi.no/contentassets/087a4ff0980d41fa9eaa318291e48637/2021-07-05-innvandrere-vurdering-av-tiltak-og-erfaringer-fra-felt.pdf
Kennedy, S., Kidd, M.P. & McDonald, J.T. (2015): The Healthy Immigrant Effect: Patterns and Evidence from Four Countries. Int. Migration & Integration 16, 317–332, 2015. https://doi.org/10.1007/s12134-014-0340-x
Krokedal, L., Nergård, S. & Kvalø, E. (2024): Uregistrert utvandring fra Norge, Notater 2024/3, Statistisk Sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/flytting/artikler/uregistrert-utvandring-fra-norge
Lunde, E. & Texmon, I. (2013): Innvandrernes møte med fastlegen. Samfunnsspeilet 5/2013, s. 43-50, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/innvandrerens-mote-med-fastlegen
Schläger, D., Rasmussen, N. & Kjøller, M. (2005): Sundhedsforhold blant etniske minoriteter – en litteraturgjennomgang. Arbejdsnotat. Statens Institutt for Folkesundhed. Sundhedsforhold blandt etniske minoriteter - En litteraturgennemgang — University of Southern Denmark (sdu.dk)
Statistisk sentralbyrå (SSB): Allmennlegetjenesten. (https://www.ssb.no/helse/helsetjenester/statistikk/allmennlegetjenesten)
Syse, A., Kumar, B.N., Steingrimsdottir, O.A., Næss, Ø. & Strand, B. (2016): Differences in All-Cause Mortality: A Comparison between immigrants and the host population in Norway 1990-2012. Demographic Research 34(22), 2016. Differences in all-cause mortality: A comparison between immigrants and the host population in Norway 1990-2012 (Volume 34 - Article 22 | Pages 615–656) - Demographic Research (demographic-research.org)
Syse, A. & Dzamarija, M.T. (2016): Dødelighet blant innvandrere etter innvandringsgrunn. Økonomiske analyser 5/2016, s. 50-61, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/dodelighet-blant-innvandrere-etter-innvandringsgrunn
Texmon, I. (2022). Bruk av helsetjenester, s.107-130 i M.T. Dzamarija (red.), Eldre innvandrere i Norge. Demografi, boforhold, inntekt, formue og helse. Rapporter 2022/2, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/eldre-innvandrere-i-norge.demografi-boforhold-inntekt-formue-og-helse
Vrålstad, S. & Wiggen, K.S. (2017): Levekår blant innvandrere i Norge 2016». Rapporter 2017/13. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/309211?_ts=177710adf90
Wallace, M., & Wilson, B. (2020): Age Variations and Over-Coverage: is the Migrant Mortality Advantage Merely a Data Artefact? Population Studies. https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/00324728.2021.1877331