Personer med lav inntekt er sjeldnere på sykehus

I 2022 fikk nærmere 40 prosent av den norske befolkningen behandling på sykehus, med totalt 7,7 millioner somatiskeSomatikk dreier seg om fysisk helse. Innen spesialisthelsetjenesten deler man ofte i somatikk, psykiatri og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Denne artikkelen dreier seg kun om somatisk behandling.Lukk behandlinger fordelt på om lag 2 millioner pasienter.

– Selv om Norges helsetjenester nesten er fullfinansiert av det offentlige, ser vi en sosial ulikhet i bruk av sykehustjenester, sier seniorrådgiver Geir Hjemås.

Blant personer fra husholdninger med vedvarende lavinntektVedvarende lavinntekt defineres som en situasjon der en husholdnings gjennomsnittlige KPI-justert inntekt over en periode på tre år ligger under 60 prosent av medianinntekt. Lukk mottok 340 av 1000 behandling på sykehus, i kontrast til den øvrige befolkningen hvor 373 av 1000 fikk tilsvarende behandling.

Personer med vedvarende lavinntekt fikk i gjennomsnitt 1,2 behandlinger i 2022, mot 1,5 behandlinger for den øvrige befolkningen.

Sosial ulikhet i helsetjenestebruk

Individers helse og deres bruk av helsetjenester er påvirket av en rekke faktorer.

– Risikoen for å utvikle sykdommer som krever sykehusinnleggelse påvirkes av livsstilvalg som kosthold, røyking og fysisk aktivitetsnivå, samt miljøfaktorer. For andre sykdommer spiller eksterne faktorer en mindre rolle. For at en sykdom skal lede til sykehusbehandling, må den ikke bare utvikle seg - den må også bli oppdaget og henvist til behandling, sier Hjemås.

Pasientstatistikker gir både innsikt i risikofaktorer for sykdom og belyser hvordan helsetjenesten fungerer.

– Vi ser at personer fra husholdninger med vedvarende lavinntekt bruker sykehus sjeldnere og har færre konsultasjoner. Spørreundersøkelser derimot, som levekårsundersøkelsen, tyder på at personer med lav sosioøkonomisk status ofte opplever dårligere helse enn de med høyere sosioøkonomisk status.

– At grupper som rapporterer dårligere helse i mindre grad mottar behandling på sykehus peker mot en mulig ulikhet i tilgangen til og bruken av helsetjenester, sier Hjemås.

Om vi antar at personer med lavinntekt hadde fått samme antall konsultasjoner som den øvrige befolkningen ville det ført til 14 700 (5,4 prosent for denne gruppen) flere konsultasjoner for menn og 52 700 (12,5 prosent) for kvinner. Hadde personer med vedvarende lavinntekt hatt lik andel som har fått behandling på sykehus som den øvrige befolkning hadde 6 500 (8,5 prosent) flere menn og 12 000 (10,5 prosent) flere kvinner med lavinntekt blitt behandlet på sykehus i 2022.

Ulikhet i helsetjenestebruk i alle aldre

Både helse og behov for helsetjenester varierer betydelig med alder og kjønn. Behov for og bruk av sykehustjenester øker med alderen. Av pasientene var halvparten 50 år eller eldre og stod for 58,7 prosent av alle konsultasjonene. Dette viser, ikke overraskende, en overvekt av behandlingsaktivitet blant den eldre delen av befolkningen.

Det er en tydelig forskjell mellom de med vedvarende lavinntekt og den øvrige befolkningen i bruk av sykehustjenester (figur 1), med unntak av for de yngste barna.

– Forskjellen øker med alderen. Eldre med vedvarende lav inntekt bruker sykehustjenester i mindre grad enn den øvrige befolkningen, sier Hjemås.

Hyppigst bruk av sykehustjenester finner man for de som er 80 år eller eldre. For de med lavinntekt som er eldre enn 80 år er det i underkant av 600 per 1000 som har fått en sykehustjeneste, mot 663 blant den øvrige befolkningen. For de aller eldste går bruken tilsynelatende noe ned, men dette er trolig ikke en reell nedgang og henger sammen med at det er flere som dør i løpet av året i disse aldersgruppene.

Personer med lav inntekt er ulikt fordelt i befolkningen. Blant utvalget i denne analysen utgjør de 11,0 prosent. De er overrepresentert i aldersgruppen 20-30 år (22,5 prosent) og blant dem over 80 år (17,8 prosent). Dette mønsteret påvirker også forskjeller i bruken av helsetjenester, som er nært knyttet til alder. For eksempel er det forventet at studenter og nyetablerte bruker sykehustjenester mindre enn andre. Over tid vil mange med lave inntekter i disse gruppene sannsynligvis bevege seg ut av segmentet med vedvarende lavinntekt og inn i høyere inntektsgrupper. 

Ulikhet i forskjellige typer sykehustjenester

Sykehusbesøk kan deles i tre ulike omsorgsnivåer: døgnbehandling, dagbehandling og poliklinisk konsultasjon. Døgnbehandling innebærer innleggelse og overnatting, mens dagbehandlinger er medisinsk eller kirurgisk behandling med utskrivelse samme dag. Polikliniske konsultasjoner er undersøkelser og behandlinger som ikke krever innleggelse og står for over 86 prosent av pasientkontaktene, mens dagbehandling og døgnbehandling står for henholdsvis 4,3 og 9,2 prosent.

Blant pasienter innlagt over natten (døgnbehandling) er det få tegn på at personer med lavinntekt er underrepresentert (figur 2 og tabell), bortsett fra for kvinner i alderen 25-35. Denne gruppen, kvinner med vedvarende lavinntekt i alder 25-35 år, har trolig en høy andel studenter og den lavere bruken av helsetjenester kan henge sammen med lavere antall graviditeter og fødsler. Det er også tenkelig at personer med økonomiske utfordringer i mindre grad planlegger eller gjennomfører graviditet.

For dagpasienter er det tegn til at det både blant menn og kvinner er lavere andel pasienter i gruppen med vedvarende lavinntekt (figur 2 og tabell). De store forskjellene i bruk av somatiske helsetjenester mellom de med lavinntekt og den øvrige befolkningen ligger i polikliniske behandlinger (figur 2 og tabell), spesielt for kvinner mellom 20 og 40 år og eldre menn.

Mindre sosial ulikhet i akuttbehandling enn for planlagt behandling

Helsehjelp på sykehus kan også deles i akutt innleggelse og planlagt (elektiv) behandling. Planlagte konsultasjoner innebærer innkalling og kan være del av et lengre løp for utredning og behandling. Fordelt på alder og kjønn er det tydelig at de store forskjellene mellom personer fra husholdninger med vedvarende lavinntekt og øvrig befolkning drives av planlagte behandlinger og at det er mindre forskjeller i akutt behov for helsetjenester (figur 3 og tabell).

Ulikhet i helsetjenestebruk innen store diagnosegrupper

30 prosent av alle konsultasjoner og 40 prosent av alle pasientene fikk behandling innenfor de store diagnosegruppene svulst, hjerte- og karsykdommer eller muskel- og skjelettlidelser (se Ytterligere informasjon). Disse sykdomsgruppene stod for de tre største bidragene til sykdomsbyrde i 2019 og er estimert til å være de største også i 2050 (Folkehelserapportens temautgave 2022 - FHI). Det finnes forskjeller mellom lavinntektsgruppen og øvrige i behandling av disse sykdommene, spesielt for menn (figur 4). Risiko for disse sykdomsgruppene øker med alder og påvirkes av miljøfaktorer som for eksempel kosthold, yrkesaktivitet og røyking.

Menn har i større grad en kvinner mottatt behandling for hjerte- og karsykdommer (figur 4 og tabell), men det er også en betydelig forskjell mellom menn fra lavinntektshusholdninger (43,5 pasienter pr 1000) sammenliknet med andre menn (49,2 pasienter pr 1000). Det er først fra 50-årsalderen forskjellen virkelig oppstår (tabell). For kvinner er forskjellene mindre markant, men også her finner man samme aldersmønster.

Det samme mønsteret er tydelig for menn også i de andre to gruppene (figur 4), hvor personer med lavinntekt i mindre grad er blant pasientene på sykehus. For kvinner ser det ut til at forskjellene viser samme tendens – at kvinner fra husholdninger med lavinntekt i mindre grad mottar behandling for svulster og muskel- og skjelettlidelser, men at det ikke er like tydelig forskjell når det gjelder hjerte- og karsykdommer for kvinner.

Brystkreft hos kvinner og prostatakreft hos menn

Svulster er en stor diagnosegruppe med ulike sykdommer med tanke på utvikling, prognose og mulighet for behandling. For menn og kvinner er det henholdsvis pasienter med kreft i kjønnsorganer og bryst som er de største gruppene som mottok behandling for svulster i sykehus i 2022. Dette gjelder både antall pasienter (ondartet svulst i kjønnsorgan hos menn: 21 225 pasienter, ondartet svulst i bryst hos kvinner: 22 228) og antall sykehuskontakter (henholdsvis 129 321 og 182 663 konsultasjoner). 

For ondartet svulst i bryst for kvinner og ondartet svulst i kjønnsorganer for menn er det indikasjoner på sosial ulikhet – personer med lavinntekt får i mindre grad behandling for disse diagnosene enn den øvrige befolkning. Blant menn med lavinntekt over 50 år er det 13,8 av 1000 som er behandlet for denne krefttypen, mot 20,4 av øvrige menn. Det er 50 prosent høyere sannsynlighet for å ha mottatt behandling for prostatakreft om en ikke har vedvarende lavinntekt.

Blant kvinner med lavinntekt over 50 år er det 14,4 av 1000 som har fått behandling for brystkreft, mot 18,6 av 1000 blant de øvrige (tabell 1). Det tilsvarer 30 prosent høyere sannsynlighet for å mottatt behandling for brystkreft om en ikke har vedvarende lavinntekt.

Ulike årsaker til sosial ulikhet i bruk av sykehus

Det er tidligere vist at det finnes sosial ulikhet i både behov for og bruk av helsetjenester i Norge – generelt så opplever de med lavere utdanning og inntekt dårligere helse når det rapporteres i helseundersøkelser. Det er også klare sammenhenger med forventet levealder og sosioøkonomisk bakgrunn – grupper med høyere utdanning og inntekt lever lengre liv. I en viss grad så speiles et større behov for helsehjelp blant de med lavere inntekt og utdanning seg i større bruk av allmennleger og sykehusbehandling i form av dagopphold (Lunde og Ramm 2021). Samtidig så viser også helseundersøkelser at personer med lavere inntekt i mindre grad får helsehjelp i form av polikliniske undersøkelser og døgnbehandling. 

– At grupper som oftere rapporterer om dårligere helse i mindre grad mottar behandling i sykehusene peker mot en mulig ulikhet i tilgangen til og bruken av helsetjenester. Dette fordrer videre undersøkelser for å forstå og eventuelt adressere underliggende årsaker, sier seniorrådgiver Hjemås.

Selv om helsetjenester i stor grad er fullfinansiert av det offentlige er det fremdeles egenandeler knyttet til bruk av allmennlege og sykehus for alle over 16 år. Nødvendige medisiner på blå resept har også en egenandel. Hvis egenandeler utgjør over en viss sum (3 165 kr i 2024) så innvilges man frikort og betaler ikke ytterligere egenandeler. I noen tilfeller må man betale for materiell og det er gebyr dersom man ikke møter til avtalt time. For personer med lav inntekt kan egenandeler og gebyrer være et mulig hinder for å søke helsehjelp, og personer med lave inntekter rapporterer oftere om at utgifter til medisinsk behandling er tyngende (Fattigdomsproblemer, levekårsundersøkelsen).

I mange tilfeller vil det være fastlegen som bestemmer om man blir henvist videre til spesialisthelsetjenesten eller ikke. Dette skal i all hovedsak være medisinsk begrunnet. Men pasientens rolle og argumentasjon vil også kunne ha en betydning.

- Personer med høyere sosioøkonomisk status kan ha bedre evne til å navigere i helsesystemet. I tillegg kan de ha mer kunnskap om sykdommer og symptomer, sier Hjemås.

Samtidig som ulikheter i rater for behandling i sykehus for store sykdomsgrupper kan være indikasjoner på forskjellige risikofaktorer mellom ulike grupper, kan de også være tegn på skjevheter i sannsynligheten for at en sykdom blir oppdaget, diagnostisert og henvist til behandling i spesialisthelsetjenesten. Innvandrere er, for eksempel, i mindre grad i kontakt med fastlege og de er også overrepresentert blant de med vedvarende lavinntekt – innvandrere utgjør 34 prosent av personer med vedvarende lavinntekt, mens de kun utgjør 14 prosent av hele utvalget. Samtidig som innvandrere i større grad kan ha mindre kjennskap til offentlige helsetjenester og oppleve språkproblemer i møte med helsevesenet, vil innvandrere også i flere tilfeller tilhøre arbeidsføre og relativt friske grupper. For noen sykdommer er risiko også avhengig av landbakgrunn, for eksempel sykdommer relatert til overvekt, muskel- og skjelettplager, type-2 diabetes og vitamin D-mangel (Folkehelserapporten, Helse blant personer med innvandrerbakgrunn, FHI).

Det er sammenhenger mellom helse, helsetjenestebruk og sosioøkonomiske forhold som tilsier sammensatte forklaringer. For eksempel er det tegn til at personer med dårlig helse i større grad får behandling om de har høyere inntekt, mens for personer med god helse er det liten forskjell i bruk av helsetjenester (Folkehelserapporten - Sosiale forskjeller i bruken av helsetjenester, FHI). Det kan også være at en sosial gradient i bruk av helsetjenester ikke er konsekvent eller lineær – selv om en større gruppe med lav inntekt har høyere helsetjenestebruk enn gjennomsnittet kan det hende at en mindre gruppe med veldig lav inntekt faller helt utenom og ikke får de tjenestene de har behov for.

Denne artikkelen har satt søkelys på bruken av sykehustjenester blant personer med vedvarende lavinntekt sammenlignet med resten av befolkningen, men det reiser spørsmål om tilsvarende mønstre finnes innen primærhelsetjenesten. Selv om det også i en viss grad kan være økonomisk situasjon som har direkte påvirkning på behov som helsetjenester, for eksempel i forbindelse med svangerskap og fødsel, er det trolig underliggende og sammensatte årsaker til et lavere forbruk av spesialisthelsetjenester for denne gruppen. Videre undersøkelser for å avdekke disse sammenhengene kan ytterligere belyse hvordan sosioøkonomisk status kan påvirke pasienters evne til å navigere i helsesystemet, ikke bare i forhold til spesialiserte sykehustjenester, men også i deres elementære tilgang til helsehjelp.