Ulikheten – betydelig større enn statistikken viser

Inntekt er penger som en person eller bedrift mottar i bytte mot å selge en vare, utføre en tjeneste eller som avkastning på investert kapital. I tillegg bidrar staten med overføringer. Men ikke alle inntekter som en person rår over, regnes med som personlig inntekt i den offisielle inntektsstatistikken. Grunnen er at skattemeldingene utgjør det viktigste datagrunnlaget for denne statistikken, og at den enkelte innenfor regelverket har store muligheter til å tilpasse hvor stor del av kapitalinntektene som betales i utbytte, og dermed blir rapportert som inntekt i skattemeldingene. Endringer i skatteregler fører til at disse tilpasningene endres over tid, noe som gir store utslag i både toppinntektsandelene og i inntektsulikhet slik disse begrepene måles i offisiell statistikk. Formålet med denne artikkelen er å supplere den offisielle statistikken med mer omfattende data, der vi tar hensyn til inntekt som opptjenes i, men ikke utbetales som utbytte fra selskaper. Vi kombinerer data for individers skatterapporterte inntekter med detaljerte selskaps- og eierskapsdata for å korrigere for manglene i den offisielle inntektsstatistikken for perioden 2001-2018.

Innføringen av skatt på aksjeutbytte i 2006 førte til et betydelig fall i utbytte betalt til personlige aksjonærer i forhold til de store utbyttene som ble betalt i årene 2002 - 2005. Dette førte også til et betydelig fall i inntektsulikheten i den offisielle statistikken. Men ved å ta hensyn til tilbakeholdte inntekter i selskapene finner vi at inntektsulikheten i årene etter innføringen av utbytteskatt i 2006 har vært mellom 26 og 65 prosent høyere enn det den offisielle statistikken viser. Denne forskjellen skyldes hovedsakelig at andelen av markedsinntekten (lønnsinntekt pluss kapitalinntekt) som tilfaller de 1 prosent rikeste, har vært mellom 71 og 176 prosent høyere enn det som framkommer av data fra skattemeldingene. Resultatene viser også at de 1 prosent rikeste betaler mindre skatt av hver tjent krone enn folk flest. For de resterende 99 prosentene har korreksjonen for tilbakeholdte inntekter bare gitt små utslag. 

Offisiell statistikk påvirkes av skatteendringer

Den offisielle statistikken gir ikke et komplett bilde av inntektsfordelingen, siden mange velstående personer eier selskaper, og inntekter derfra bare synes i skattemeldingen når de tas ut som utbytte eller blir realisert som aksjegevinst på personlig hånd. Personlige eiere av private selskaper har insentiver for å ta ut store deler av overskuddet som utbytte i år hvor utbytte ikke er skattlagt og mindre utbytte i år hvor utbytte skattlegges. Dermed har den offisielle statistikken blitt betydelig påvirket av mange personlige eieres tilpasning til endrede regler for utbytteskatt.

Skatteendringen i 2006 var basert på forslagene i Skaugeutvalget (skatteutvalget) som leverte sin innstilling til Finansdepartementet i februar 2003. Den varslede skatteendringen førte til at personer med eierandeler i aksjeselskaper tok ut store utbytter i årene før aksjeutbytte ble skattlagt i 2006. Tilpasningen til denne skatteendringen har svekket sammenlignbarheten og informasjonsverdien til den ordinære offisielle statistikken for inntektsulikhet. Den offisielle statistikken viser store fall i inntektsulikheten (Gini-koeffisienten) og i inntektsandelene til personer med de høyeste inntektene i årene etter at utbytteskatten ble innført. Men fallet i ulikhet i den offisielle statistikken har imidlertid lite å gjøre med utviklingen i selskapenes overskudd; nedgangen er først og fremst et resultat av skattetilpasninger. Dermed gir den offisielle statistikken begrenset informasjon om hvordan den økonomiske ulikheten har utviklet seg i Norge de siste 20 årene. Etter tusenårsskiftet har statistikken gitt bedre informasjon om skattemotiverte tilpasninger enn om fordelingen av de inntektene individene rår over. 

Når vi benytter offisiell statistikk til å beskrive utviklingen i inntektsulikheten i Norge de siste 10-20 årene, finner vi en stor økning i inntektsulikhet fra 2001 til 2005, og deretter et kraftig fall tilbake til 2001-nivået i 2006. Dersom vi tar hensyn til skattetilpasninger og korrigerer for dette i den registerbaserte offisielle statistikken vil bildet se annerledes ut. Skatteendringen gjorde det attraktivt for personer med eierandeler i aksjeselskaper å ta ut store utbytter i årene før aksjeutbytte ble skattlagt og mindre i utbytte etter innføringen av skattereformen. Tallene viser at utslagene av denne tilpasningen ble spesielt store for årene 2005 og 2006. Finanskrisen i 2008, som en skulle forvente ville ha en utjevnende fordelingseffekt siden det primært er de med høyest inntekt som er eksponert i finansmarkedene, har imidlertid bare hatt en beskjeden effekt både på målingen av inntektsandelene til de rikeste og på inntektsulikheten i den offisielle statistikken. Men ved å ta hensyn til tilbakeholdte inntekter i selskapene finner vi store fall både i toppinntektsandelene til de rikeste og i inntektsulikheten som følge av finanskrisen.

Utviklingen i inntektsulikhet med mer komplett måling av eierinntekter

Et viktig formål med denne artikkelen er å beskrive utviklingen i inntektsulikhet fra 2001 til 2018 når vi også tar hensyn til den delen av selskapsinntektene som ikke har blitt utbetalt som utbytte. I tillegg vil vi, på samme måte som i den offisielle statistikken, ta hensyn til omfordelingseffekten av at alle husholdsmedlemmene nyter godt av husholdets samlede inntekt, og til de omfordelende bidragene fra beskatning, trygder og andre offentlige kontantoverføringer. Studier som begrenses til den personlige fordelingen av markedsinntektene, for eksempel Pikettys «Kapitalen», kan ikke gis en velferdsøkonomisk tolkning, selv om økt ulikhet i fordelingen av markedsinntektene selvsagt også har stor betydning for fordelingen av materiell velferd. Som vist av Aaberge (2015) har både personbeskatningen og deling av inntekter og utgifter i hushold betydelig effekt på fordelingen av materiell velferd i Norge. Derfor skal vi i denne artikkelen både belyse utviklingen av konsentrasjon av de personlige markedsinntektene og ulikhet i fordelingen av husholdenes disponible inntekter. Vi begynner med å vise at kapitalinntekt er den viktigste inntektskilden for personer på toppen av inntektsfordelingen, at kapitalinntekter målt som i offisiell statistikk er svært følsomme for endringer i skattereglene, og at den ufullstendige målingen av kapitalinntekter svekker informasjonsverdien til offisielle mål på inntektsulikhet. Videre viser vi hvilken betydning de utelatte eierinntektene i offisiell statistikk har for beskrivelsen av inntekstulikheten i Norge; vi gir en beskrivelse av hvordan husholdets samlete inntekt (summen av husholdets arbeids- og kapitalinntekt pluss offentlige overføringer minus skatt), korrigert for stordriftsfordeler i konsum, er fordelt mellom personer i samfunnet. Vi avslutter med en beskrivelse av skattebyrden, som viser betalt skatt som andel av bruttoinntekten etter bruttoinntektens størrelse.

Måling av markedsinntekt

I denne artikkelen benytter vi et mål på markedsinntekt som ikke er påvirket av om utbytte fra selskaper til eierne blir beskattet eller ikke. Basert på detaljerte norske registerdata over eierskap til selskap kan vi tilordne inntekten til selskapene direkte til eierne. Dette gjør det mulig å få en mer fullstendig måling av inntekten den enkelte rår over, og å sammenlikne fordelingene før og etter de ulike skattereformene på 2000-tallet. Vårt foretrukne mål på markedsinntekt tar utgangspunkt i det offisielle målet for markedsinntekt, men vi benytter et mer komplett mål for eierinntekter: Vi erstatter mottatt utbytte og den skattepliktige delen av realisert kapitalgevinst med personlige eieres andel av selskapenes overskudd, dvs. eierandel ganger årsresultat.

Data fra skattemeldingen gir et ufullstendig bilde

Både offisiell statistikk og en stor del av nyere tids forskningslitteratur om inntektsulikhet støtter seg i hovedsak på administrative data basert på personlige skattyteres skattemeldinger. Denne typen data har en rekke fordeler som utgangspunkt for å måle inntektsulikhet:

• De dekker hele befolkningen.
• De inneholder omfattende og detaljert informasjon om de fleste inntektskomponentene.
• Mye av informasjonen er tredjepartsrapportert (noe som begrenser omfanget av målefeil).

Men formålet med skattemeldingen er å regne ut hvor mye hver enkelt skal betale i skatt, og ikke å sørge for et best mulig datagrunnlag for statistikk og forskning. Som vi har påpekt ovenfor, er det en svakhet ved data fra skattemeldingen at målingen av kapitalinntekt er ufullstendig. Og som vi viser i denne artikkelen, vil ufullstendige mål på kapitalinntekter kunne ha store konsekvenser for måling av konsentrasjon av markedsinntekt og av inntektsulikhet, fordi kapitalinntekter er den viktigste inntektskomponenten til personer på toppen av inntektsfordelingen.

Kapitalinntekter på toppen av inntektsfordelingen

Figur 1 viser sammensetningen av markedsinntektene etter arbeidsinntekter, eierinntekter og annen kapitalinntekt for de øverste 10 prosentene i fordelingen av markedsinntekt i offisiell statistikk. Her ser vi at arbeidsinntekter står for mellom 97 og 95 prosent av markedsinntekten til de som har inntekter mellom 90. og 95. prosentil, og at arbeidsinntektsandelen reduseres noe mellom 95. og 98. prosentil, før den faller kraftig - fra 90 til 32 prosent - fra 98. prosentil og opp til toppen, hvor eierinntekt dominerer.

Målingen av markedsinntekt i Figur 1 har en viktig begrensning som kommer av at målet på kapitalinntekt er ufullstendig. Grunnen til dette er at kapitalinntekt i offisiell personstatistikk består av utbetalt utbytte og den skattepliktige delen av realisert kapitalgevinst på finansielle verdipapirer. Dette er et ufullstendig mål på kapitalinntekt, siden det bare fanger opp den delen av inntektene som realiseres på personlig hånd i et gitt år. Beslutninger om når inntekter skal realiseres og hvor mye en skal realisere i et gitt år, kan påvirkes av en rekke faktorer, som for eksempel endringer i skattesystemet. Et mål på kapitalinntekt som bare fanger opp skatterapporterte inntekter, vil derfor kunne gi en misvisende beskrivelse av de totale inntektene som en person rår over i et gitt år.

Store endringer i utbetalt utbytte rundt skattereformen i 2006

Det store fallet i utbetalt utbytte fra 2005 til 2006 i figur 2 illustrerer hvor følsom realiseringen av kapitalinntekt er for endringer i skattesystemet. Skattereformen i 2006 representerer en markant endring i skattesystemet: Skattesatsen for utbytte til personlige aksjonærer økte fra 0 til 28 prosent, mens utbytte fra et selskap til et annet selskap fortsatt skulle være skattefritt. Denne unntaksregelen, som kalles fritaksmetoden, ble gjenstand for mye debatt etter en artikkelserie i Dagens Næringsliv høsten 2019.

Beslutningen om å innføre skatt på utbytte ble annonsert våren 2004. Vissheten om at en måtte betale skatt på utbytte fra og med inntektsåret 2006 bidro trolig sterkt til den store økningen i utbetalt utbytte i 2005 og det store fallet fra 2005 til 2006. Tilsvarende er det grunn til å anta at økningen i utbytte fra 2014 til 2015 også skyldes tilpasning til en varslet økning i utbytteskatten: Skattesatsen for utbytte til personlige aksjonærer ble satt opp fra 27 til 31,68 prosent i løpet av fire år, først til 28,75 prosent i 2016.

Figur 2 viser at størstedelen av det totale utbyttet som utbetales til personlige aksjonærer, tilfaller den øverste prosenten i inntektsfordelingen. Og som vi viser nedenfor (i figur 5), får de store svingningene i utbetalt utbytte rundt skattereformene i 2006 og 2016 stor betydning for inntektsulikhet slik den måles i offisiell statistikk. Dette viser at endringer i beskatningen av kapitalinntekt svekker informasjonsverdien til data fra skattemeldingene og dermed blir det krevende å tolke utviklingen i inntektsfordelingen over tid slik den er beskrevet i inntektsstatistikken. Men ved å kombinere data fra skattemeldingene med data fra aksjonærregisteret og regnskapsregisteret for ikke-finansielle aksjeselskaper kan vi gi en mer informativ beskrivelse av inntektsfordelingen fra 2001 til 2018. 

Konsentrasjon av markedsinntekt

For å gi en pekepinn på hvor konsentrert fordelingen av personlige markedsinntekter har vært over tid skal vi benytte tall for andelen av markedsinntektene som har tilfalt den øverste prosenten i inntektsfordelingen. I Norge har denne andelen falt gradvis fra 1870-årene til slutten av 1980-tallet. Deretter økte den betydelig i 1990-årene og gjennom første del av 2000-tallet fram til og med 2005 (dokumentert og diskutert av Aaberge og Atkinson, 2010 og Aaberge, Atkinson og Modalsli, 2020). Ifølge den offisielle statistikken mottok den rikeste prosenten mellom 11 og 17 prosent av markedsinntektene (summen av arbeidsinntekt og kapitalinntekt) i perioden 2002 - 2005. Som vist av Aaberge og Atkinson (2010) er dette på nivå med det den rikeste prosenten mottok av de samlede inntektene i mellomkrigstiden. Men disse tallene inkluderer ikke den del av selskapsinntekten som er holdt tilbake i selskapene.

I figur 3 gir vi en beskrivelse av hvordan inntektsandelen til den rikeste prosenten har endret seg i perioden 2001-2018 og hvilket utslag en mer korrekt måling av eierinntekten har på andelen av inntekten som tilfalt den rikeste prosenten. Ifølge den offisielle statistikken mottok topp 1-prosenten i overkant av 16 prosent av markedsinntekten i 2005. Dette er på nivå med inntektsandelen til topp 1-prosenten på slutten av 1800-tallet. Det har vært vanlig å se på 2005 som et unntaksår på grunn av spesielt sterk effekt av skattetilpasningen året før utbytteskatten ble innført, og at denne skattetilpasningen førte til at den offisielle statistikken viser for høye anslag på toppinntektsandelene i akkurat dette året. Men ifølge en studie av Alstadsæter, Jacob, Kopczuk og Telle (2016), som også korrigerer sin dataserie for inntekter som er tilbakeholdt i selskap, var inntektsandelen til de 1-prosent rikeste i 2005 faktisk 8 prosentpoeng høyere enn topp 1 prosent-andelen i den offisielle statistikken; den økte fra 16 til 24 prosent ifølge deres beregninger. Dette kan tyde på at det har vært underrapportering av selskapsinntekter i den offisielle inntektsstatistikken også i år uten utbytteskatt.

Inntektsandelen til topp 1-prosenten var høyest i 2006

Vårt mål for eierinntekt gir noe mindre utslag i 2005 enn det Alstadsæter mfl. (2016) viser, og vi finner også at inntektsandelen til den rikeste prosenten fortsatte å øke i de to første årene etter at utbytteskatten ble innført, til 22 prosent i 2006 og 2007. Forskjellen mellom beregningen som tar hensyn til tilbakeholdte eierinntekter i selskaper og beregningen basert på offisiell statistikk, er også på sitt største i 2006, på 14 prosentpoeng. Dette tilsvarer en økning i inntektsandelen til den rikeste prosenten på 176 prosent. For årene etterpå har forskjellen variert mellom 71 og 154 prosent.

Stor reduksjon i toppinntektsandelen etter finanskrisen

Grafen i figur 3 som inkluderer de tilbakeholdte inntektene, viser hvilken dramatisk effekt finanskrisen i 2008 fikk på inntektsandelen til den rikeste prosenten: Inntektsandelen falt fra 22 prosent i 2007 til 14 prosent i 2008. Den tilsvarende inntektsandelen i den offisielle statistikken er imidlertid nesten uberørt av finanskrisen. Som vist i figur 4 finner vi et tilsvarende mønster for den rikeste 0,01 prosenten (370 personer). Siden lønnsinntekten er målt brutto før skatt, har vi i figurene også tatt med en graf der selskapsskatten er lagt til eierinntekten, slik at både lønnsinntekt og eierinntekt er målt før skatt er trukket fra. Forskjellene mellom grafene med og uten selskapsskatt på eierinntektene er små og illustrerer at det er stor forskjell mellom formell og reell skattesats for selskapsinntekt.      

Ulikhet i fordelingen av husholdinntekt på personer

Resultatene basert på toppinntektsandeler av brutto markedsinntekter gir verdifull informasjon om konsentrasjon av økonomisk makt, men begrenset informasjon om ulikhet i fordelingen av materiell velferd og om hvordan inntektsulikheten har endret seg de siste 20 årene. Dette skyldes først og fremst at vi i resultatene for topp 1-prosenten har sett bort fra hvordan markedsinntektene er fordelt blant de resterende 99 prosentene av befolkningen, men også at vi ikke har tatt hensyn til at personer betaler skatt og mottar offentlige kontantytelser. Dessuten har vi ikke tatt hensyn til at alle husholdsmedlemmene nyter godt av husholdets samlede inntekt, og ikke bare de som har tjent eller mottar pengene. For å belyse betydningen av en mer fullstendig måling av inntekt for beskrivelsen av ulikhet i materiell velferd tar vi derfor utgangspunkt i hvert husholds samlede inntekt etter skatt. Vi deler så hvert husholds inntekt etter skatt på husholdsmedlemmene på en slik måte at det tas hensyn til stordriftsfordeler i forbruk; det vil si at vi tar hensyn til at et par kan dele inntekter og utgifter, mens en enslig ikke nyter godt av en slik fordel. Den stordriftkorrigerte husholdinntekten kalles for ekvivalentinntekt.

Skattereformer har stor betydning for måling av inntektsulikhet i offisiell statistikk

Figur 5 viser nivå og utvikling av Gini-koeffisienten basert på inntektsmålet i den offisielle statistikken (inntekt etter skatt), det vil si når data er begrenset til de inntektene som er rapportert til beskatning på personlig hånd. I tillegg viser figuren hvordan Gini-koeffisienten blir påvirket av at vi inkluderer den delen av overskuddet i selskapene som ikke har blitt utbetalt som utbytte. Som vi ser av figuren, får de store svingningene i utbetalt utbytte rundt skattereformene i 2006 og 2016 stor betydning for inntektsulikhet slik den måles i offisiell statistikk. Vi ser hvordan det offisielle målet på inntektsulikhet blir betydelig påvirket av de to skattereformene, og hvordan bildet forandres når vi benytter et mål på inntekt etter skatt som ikke påvirkes av endringer i beskatningen av utbytte.

Betydelig større inntektsulikhet og større endring i inntektsulikhet enn det offisiell statistikk viser

Figur 5 viser at verdiene på Gini-koeffisienten er betydelig høyere når vi inkluderer de tilbakeholdte selskapsinntektene i inntektsmålet enn det som framkommer i den offisielle statistikken. Utslaget er spesielt stort i perioden etter at aksjeutbytte ble skattlagt, altså fra og med 2006. I perioden 2006-2018 varierte verdien til Gini-koeffisienten mellom 0,30 og 0,39. Det betyr at Gini-koeffisienten var mellom 26 og 65 prosent høyere enn det som er rapportert i den offisielle statistikken i denne perioden. Forskjellen var størst i 2006, som var året da utbytteskatten ble innført, og minst i 2008 da finanskrisen inntraff. I perioden 2009 – 2018 økte Gini-koeffisienten med mellom 29 og 44 prosent som følge av at de tilbakeholdte selskapsinntektene inkluderes i inntektene til eierne av selskapene.

Fra 2001 til 2018 har Gini-koeffisienten økt fra 0,23 til 0,25, når inntekt måles som i offisiell statistikk. Dette tilsvarer en vekst på 9 prosent. Når vi tar hensyn til tilbakeholdte eierinntekter i selskapene, finner vi at Gini-koeffisienten til fordelingen av inntekt etter skatt økte fra 0,26 i 2001 til 0,35 i 2018, det vil si en økning på 35 prosent. Den største økningen skjedde fra 2002 til 2007. Da økte Gini-koeffisienten fra 0,26 til 0,39. Dette tilsvarer en økning på 50 prosent i løpet av fem år. En må helt tilbake til jobbetiden under første verdenskrig for å finne en tilsvarende økning i ulikhet. Forklaringen var da som nå at personer med tilgang til kapital oppnådde en eventyrlig økning i både inntekt og formue.

Men i 2008 inntraff en global finanskrise. Som vist i figur 5 førte dette til et markert fall i inntektsulikhet i 2008, når inntekten inkluderer den faktiske eierinntekten og ikke bare den delen som blir betalt i utbytte. Den offisielle statistikken ble imidlertid i liten grad påvirket av disse økonomiske svingningene. En annen svakhet ved den offisielle statistikken er mangelen på sammenlignbarhet over tid, som skyldes at personlige eiere tar ut betydelige andeler av overskuddet som utbytte i år uten utbytteskatt, mens de tar ut relativt lite utbytte i år med utbytteskatt.  

Betydelig høyere Gini-koeffisient, selv om hele eierinntekten hadde blitt skattlagt med utbytteskatt

Figur 5 inneholder også en graf som viser størrelsen på Gini-koeffisienten når vi rent hypotetisk har trukket fra utbytteskatt på hele eierinntekten. For årene da utbytte til personlige aksjonærer var skattepliktig, har vi brukt gjeldende skattesats for det aktuelle året, og for årene uten utbytteskatt (2002-2005) har vi brukt en skattesats på 28 prosent. Denne grafen belyser utviklingen i inntektsulikheten i et hypotetisk scenario med full utbytteskatt på eierinntekter, uavhengig av om de blir tatt ut som utbytte eller ikke, og hvor vi ser bort fra mulige atferdsendringer som følge av økningen i skatt på eierinntekter. Vi ser at den hypotetiske skatten fører til et markert fall i Gini-koeffisienten, men etter 2005 vil nivået på inntektsulikheten likevel bli betydelig høyere enn det som framgår av den offisielle statistikken.

Fordelingen av skattebyrden

Som vi har sett ovenfor, varierer nivået på inntektsulikheten i den offisielle inntektsstatistikken svært mye med hvordan aksjeutbytte har vært beskattet. Dermed har den offisielle statistikken blitt betydelig påvirket av om eierne av selskapene har hatt insentiver for å beholde store deler av overskuddet i bedriftene i stedet for å ta det ut som utbytte. Vi skal nedenfor belyse hvilken effekt den skattemotiverte rapporteringen av eierinntekter har hatt på den offisielle statistikken for fordelingen av skattebyrden i perioden 2001 – 2018.

I den offisielle inntekts- og skattestatistikken for personer er skatt gitt ved summen av inntekts- og formuesskatt som betales til kommune, fylke og stat pluss medlemsavgift til folketrygden. I denne statistikken og i rapporter fra Finansdepartementet blir skattebyrden som oftest belyst ved hvor stor del av bruttoinntekten til personlige skattytere som betales i skatt. I den offisielle statistikken betyr det at eierinntekter som ikke utbetales som utbytte, ikke inngår i beregningsgrunnlaget for gjennomsnittsskatten til eierne. Vi skal derfor supplere den offisielle statistikken med to grafer der den totale eierinntekten før og etter at selskapsskatt er trukket fra, inngår i beregningsgrunnlaget. I dette tilfellet har vi antatt at det er eierne av selskapene som er belastet med selskapsskatten, selv om resultater fra økonomiske analyser gir indikasjoner på at en betydelig del av selskapsskatten blir belastet lønnsmottakerne i form av lavere lønninger (se Gruber, 2010, Fuest, Peichl og Siegloch, 2018). I denne artikkelen defineres bruttoinntekt som summen av markedsinntekt og offentlige overføringer (både skattepliktige og skattefrie).

Fallende skatteprosenter på toppen av inntektsfordelingen før innføringen av utbytteskatt

Figurene 6 og 7 viser gjennomsnittlige skatteprosenter etter rangering i fordelingen av bruttoinntekt, beregnet for årene 2004 og 2016. De beregnede skatteprosentene i figur 6 viser at gjennomsnittsskatten i 2004 øker fra 7 prosent for den 10 prosent fattigste personen med bruttoinntekt på kroner 132 000 (2015-kroner) til 20 prosent for den 40 prosent fattigste med inntekt på 278 000 kroner. Deretter øker gjennomsnittskatten svakere (og nesten lineært) med rangen i inntektsfordelingen til den når 25 prosent for 70. prosentil med inntekt på 416 000 kroner. Økningen tiltar opp mot 99. prosentil, med en gjennomsnittskatt på 37 prosent og bruttoinntekt på 1 351 000 kroner, før skatteprosenten faller til 22 prosent i gjennomsnitt for den rikeste prosenten av inntektstakerne med gjennomsnittlig bruttoinntekt på 6 035 000 kroner og til 14 prosent for den rikeste promillen (de rikeste 3 700 personene). Hvis alle skattytere skulle ha betalt skatt etter evne, som historisk har vært Stortingets intensjon ved utformingen av skattereglene, måtte gjennomsnittsskatten ha økt med økende inntekt. I så fall måtte den øverste prosenten ha betalt minst 38 prosent i skatt, mens de betalte 22 prosent i 2004. En økning i gjennomsnittsskatten på 16 prosentpoeng for den øverste prosenten ville ha økt de årlige skatteinntektene med 30 milliarder kroner i 2004, gitt at skatteøkningen ikke hadde ført til endringer i skattyternes tilpasning. Som vist i tabell 1 er det bare mindre endringer i gjennomsnittsskattene etter 2004; den sterke regressive skattestrukturen i toppen av inntektsfordelingen vedvarer.

I figurene 6 og 7 har vi utelatt den gruppen som tilhører de 10 prosent med lavest bruttoinntekt. Grunnen til dette er at de laveste 10 prosentene ikke bare består av personer med svært lave skattbare inntekter og lave skatteprosenter, men også av personer med forholdsvis høye skattbare inntekter kombinert med negative eierinntekter. Dermed varierer de gjennomsnittlige skatteprosentene mye innad i denne gruppen: for noen er de negative, og for andre er de over 100 prosent.

Avtakende skatteprosenter på toppen av inntektsfordelingen også etter innføringen av utbytteskatt

Før utbytteskatten ble innført i 2006 avtok gjennomsnittlig skatteprosent på toppen av fordelingen både for det offisielle målet og for vårt foretrukne mål på eierinntekt, som følge av at ubeskattet utbytte utgjør en stor andel av inntekten for de rikeste i begge inntektsfordelingene i perioden 2002-2005. Men etter innføringen av utbytteskatt i 2006 ser vi at gjennomsnittlig skatteprosent fortsetter å øke helt til toppen av fordelingen for de offisielle målene på inntekt og skatt, mens den faller for de 1 prosent rikeste når vi bruker vårt foretrukne mål på eierinntekt. Dette skyldes at det offisielle målet på inntekt bare inkluderer den delen av eierinntektene som utbetales som utbytte (og dermed beskattes på eierens hånd), mens vårt foretrukne mål inkluderer alle eierinntekter uavhengig av om de betales som utbytte eller ikke.

Tilpasninger til skattereformen i 2006 kommer også tydelig fram i figur 8 og tabell 1, som belyser utviklingen fra 2001 til 2018 i gjennomsnittlig skatteprosent for den rikeste prosenten og noen andre inntektsgrupper. Grafen basert på data fra den offisielle statistikken viser at gjennomsnittsskatten for topp 1-prosenten varierer fra 17 prosent i 2005 til 38 prosent i 2012, og at skatteprosenten som forventet er relativt lav i de årene aksjeutbytte var skattefritt og høy i årene med utbytteskatt. Men siden skatteprosenten i den offisielle statistikken er beregnet på grunnlag av en ufullstendig måling av inntekten, endrer bildet seg når vi vi inkluderer eierinntekter som ikke har blitt utbetalt som utbytte. Da blir gjennomsnittsskatten betydelig lavere enn i den offisielle statistikken i perioden etter at utbytteskatten ble innført. Tabell 1 viser utviklingen i gjennomsnittsinntekt og gjennomsnittsskatt (inkludert formues- og selskapsskatt) for den midterste 20 prosenten (mellom 40- og 60-prosentilen), 99-prosentilen, topp 1-prosenten og topp 0,1-prosenten. 

Betydningen av selskaps- og formuesskatt for gjennomsnittlig skatteprosent

Figur 9 viser betydningen av å inkludere selskapsskatt i beregningen av gjennomsnittlig skatteprosent for de 10 prosent rikeste. Selskapsskatten har relativt liten betydning for gjennomsnittskatten for de som er rangert mellom 90. og 99. prosentil, men større betydning for de 1 prosent rikeste. Fra figurene 8 og 9 ser vi at gjennomsnittsskatten for de 1 prosent rikeste er lavere enn for de tre midterste kvintilene i 16 av de 18 årene fra 2001 til 2018 når vi utelater selskapsskatt fra beregningene.

Figurene 6, 7 og 9 viser dessuten at både selskapsskatten og formuesskatten utgjør en ubetydelig del av skatten til de fleste skattebetalerne. Unntaket er de 5 prosent rikeste. Men selv for denne gruppa er disse skattene relativt små målt i forhold til bruttoinntekten. Selskapsskatten utgjør mellom 4 og 7 prosent av bruttoinntekten til de 5 prosent rikeste personene, mens formuesskatten utgjør mellom 1 og 2 prosent av bruttoinntekten. Selv når vi inkluderer disse skattene, betaler likevel ikke de 1 prosent rikeste en større andel av bruttoinntekten i skatt enn store lønnstakergrupper med årsinntekter på mellom 450 000 og 550 000 kroner, for eksempel lærere/lektorer og sykepleiere. I perioden 2004 – 2018 har de 1 prosent rikeste i gjennomsnitt betalt rundt 220 kroner i skatt per 1 000 kroner i inntekt, mens de 9 prosentene som er blant de 90 til 99 prosent rikeste, i gjennomsnitt betalte 330 kroner i skatt per 1 000 kroner i inntekt. Skattesystemet er med andre ord regressivt i toppen av inntektsfordelingen. Det understrekes av at topp 0,1 prosenten, det vil si de 3 700 rikeste, betalte mellom 90 og 170 kroner i skatt av hver tjent 1 000 kroner i perioden fra 2004 til 2018. For de fleste av årene utgjør selskapsinntekt over 90 prosent av bruttoinntekten til de 0,1 prosent rikeste, mens den varierer mellom 63 og 80 prosent etter 2004 for de 1 prosent rikeste.

Tabell 1. Utviklingen i gjennomsnittlig bruttoinntekt (målt i 1 000 kroner) og gjennomsnittsskatt for midterste 20 prosent, nest øverste prosent, topp 1-prosenten og topp 0,1-prosenten, 2001-2018. 2015-kroner

Til tabellen

Konklusjon og diskusjon

I denne artikkelen har vi belyst hvilken betydning eierinntekt i norske selskaper har for henholdsvis toppinntekts-andeler av markedsinntektene, ulikheten i fordelingen av disponibel husholdinntekt per forbruksenhet og fordelingen av skattebyrden. Vi har inkludert den delen av selskapsinntektene som ikke har blitt utbetalt som utbytte til eierne og dermed benyttet et mer fullstendig mål på markedsinntekt for hele perioden 2001-2018 enn det inntektsmålet som ligger til grunn for den offisielle statistikken. Resultatene viser at dette gir oss et helt annet bilde av både nivå og utvikling av toppinntekts-andeler, inntektsulikheten og skattebyrden enn det som framkommer fra den offisielle statistikken.

Den ufullstendige målingen av kapitalinntekter har i det siste også blitt viet mye oppmerksomhet internasjonalt. Blant annet ble dette problemet gjenstand for en diskusjon i tidsskriftet The Economist sist høst, der det ble advart mot å bruke data fra nasjonalregnskapet til å belyse fordelingseffekter, siden denne metoden krever bruk av mange ikke-testbare antakelser. Fordelen med vår studie er at vi har tilgang til regnskapsdata og data for eierskap for alle norske aksjeselskaper. Derfor slipper vi å basere oss på kontroversielle antakelser for å belyse effekten av å inkludere tilbakeholdte eierinntekter på beskrivelsen av inntektsfordelingen i Norge.

Siden formålet med denne artikkelen har vært å ta utgangspunkt i det inntektsbegrepet som benyttes i offisiell statistikk, har vi ikke hatt som siktemål å gi en fullstendig beskrivelse av ulikheten i fordelingen av den økonomiske levestandarden i Norge. Det vil kreve at inntektsbegrepet også inkluderer kapitalgevinster og inntektene som svarer til fordelen av å eie egen bolig. Disse to komponentene vil bidra til høyere inntektsulikhet enn det som er påvist i denne artikkelen. Grunnen er at både boligformue og annen formue er betydelig mer ulikt fordelt enn inntekt, og dessuten at det er en sterk positiv sammenheng mellom inntekt og formue. På den andre siden er det også viktig å være oppmerksom på at skatten som innbyggerne betaler, blir brukt til å finansiere gratis eller sterkt subsidierte offentlige tjenester. Derfor vil en mer komplett studie også kreve at vi inkluderer verdien av offentlige tjenester. Fra tidligere studier vet vi at de offentlige tjenestene bidrar til å redusere inntektsulikheten og at omfordelingseffekten av offentlige tjenester har økt over tid (Aaberge, Eika, Langørgen og Mogstad, 2019), men det er tvilsomt om effekten av tjenesteproduksjon vil nulle ut den ulikhetsskapende effekten av kapitalgevinster og verdien av tjenestestrømmen av egen bolig.