Statistisk sentralbyrå bruker et mål på vedvarende lavinntekt for å identifisere hushold og familier med lave inntekter. Hushold som faller under lavinntektsgrensen anses å være i risikogruppen for å oppleve levekårsutfordringer, materielle mangler og fattigdom. Indikatoren for vedvarende lavinntekt er basert på inntekt etter skatt, som benyttes som en viktig definisjon i den offisielle inntektsstatistikken. Rapporten drøfter ulike utfordringer som skyldes at inntekt etter skatt er et ufullstendig mål på økonomisk velferd. Dessuten gir ikke inntekt etter skatt et mål på disponibel inntekt som er sammenliknbart på tvers av hushold.
Vi skiller mellom fire hovedtilnærminger for måling av fattigdom ut fra hvilke typer data som er grunnlaget for målingen. Beskrivelsen av fattigdom kan være basert på data om inntekt, formue, forbruk eller levekår. I denne rapporten benytter vi alle de fire typene av data og ulike kombinasjoner av dem som grunnlag for å utarbeide supplerende fattigdomsmål. Vi foreslår et fattigdomsmål som utelater hushold med høy formue fra definisjonen av hvem som er fattige. Et annet relevant alternativ er å benytte en indeks for materiell og sosial deprivasjon som indikator for fattigdom.
Siden boligkonsum utgjør en betydelig komponent av forbruket, legger vi særlig vekt på at inntekt etter skatt ikke fanger opp forskjeller mellom hushold i renteutgifter, boutgifter og boligkonsum. For å utvikle et supplerende fattigdomsmål benytter vi boligutvidet inntekt, som gir en mer fullstendig beskrivelse av rente- og boutgifter samt verdien av boligkonsumet. Fordelen av egen bolig inkluderer nettoverdien av boligkonsumet, dvs. hva det ville koste å leie boligen i leiemarkedet fratrukket faktiske rente- og boutgifter. Denne nettoverdien er spesielt høy for boligeiere med dyre boliger og lav belåningsgrad på boligen.
I en variant benytter vi et inntektsmål som inkluderer kapitalgevinster på boligen og inflasjonsgevinster på gjeld i grunnlaget for fattigdomsmålet. Låntakere har en fordel av økt inflasjon som skyldes at realverdien av gjelda reduseres av inflasjonen. Når inntektsmålet inkluderer gevinster og fordeler av egen bolig finner vi at estimater for andelen fattige blir oppjustert blant leietakere og nedjustert blant boligeiere.
Rapporten drøfter og analyserer hvordan inflasjon, renteutgifter og husleiepriser påvirker levekostnadene og realinntektene til husholdene. Vi utvikler et fattigdomsmål som tar hensyn til regionale prisforskjeller på enkelte goder som bolig og energi. Når vi benytter et slikt fattigdomsmål finner vi at estimater for andelen fattige blir oppjustert i regioner med høye boligpriser og nedjustert i regioner med lave boligpriser.
Vi finner at de alternative fattigdomsmålene gir forskjellige resultater for beskrivelsen av fattigdom. På grunnlag av drøftingen anbefaler vi to indikatorer som vi mener er velegnet til å supplere det primære fattigdomsmålet; SSBs indikator for vedvarende lavinntekt. Det ene fattigdomsmålet utelater hushold med høy formue. Det andre fattigdomsmålet er basert på boligutvidet inntekt som inkluderer nettoverdien av boligkonsumet.
Oppdragsgiver: Bufdir.