Hverdagsintegrering blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre

I denne artikkelen ser vi nærmere på noen av de sosiale og psykologiske aspektene ved integreringen av innvandrere og deres norskfødte barn. Innvandrere oppgir å ha sjeldnere kontakt med venner og mindre tilgang på sosial støtte enn majoritetsbefolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre rapporterer om en langt bedre sosial integrering.

Innvandrere gir uttrykk for lavere tillit til andre mennesker, men uttrykker også høyere tillit til viktige samfunnsinstitusjoner, sammenlignet med den øvrige befolkningen. De oppgir sjeldnere å være engasjert i frivillig arbeid, mens norskfødte med innvandrerforeldre rapporterer å ligge på samme nivå som befolkningen ellers. Opplevelsen av å bli diskriminert er utbredt, og er særlig vanlig blant innvandrere fra Afrika, Asia etc., og blant muslimer. Norskfødte med innvandrerforeldre opplever like mye diskriminering som innvandrerne.

Hva er hverdagsintegrering?

Hverdagsintegrering var ett av de fire innsatsområdene i Regjeringen Solbergs strategi for integrering (2019-2022). Begrepet handler om hvordan alle bidrar til integrering gjennom den daglige kontakten på formelle og uformelle møteplasser. Målet for innsatsområdet var at innvandrere skulle oppleve økt tilhørighet og deltakelse i samfunnet. Hovedgrepene for å oppnå dette var å motvirke segregering, fremme felles møteplasser og forståelse for grunnleggende verdier og normer i det norske samfunnet, samt bedre brukerretting og samordning av tjenester (Kunnskapsdepartementet, 2018).

Ordet hverdagsintegrering ble knapt brukt før statsminister Erna Solberg tok det med i nyttårstalen 1. januar 2016. Det viser til at integreringen av innvandrere ikke bare handler om å delta i arbeids- og utdanningsliv på lik linje med majoriteten. Det tematiserer de "myke", ikke-økonomiske sidene ved integrasjonen av innvandrere (Dalen et al., 2022). Hverdagsintegreringen angår særlig det som Barstad og Molstad (2020) kaller for sosial og psykologisk-kulturell integrasjon, i motsetning til den strukturelle integrasjonen, altså integrasjonen i arbeidsliv, utdanningssystem og boligmarked.

I det følgende skal vi gå nærmere inn på fem aspekter ved hverdagsintegreringen i Norge, i hovedsak gjennom bruk av spørreundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå, i tillegg til annen statistikk og forskning. Det første er det uformelle sosiale aspektet – kontakten med familie og venner, ikke minst vennskap på tvers av etnisk tilhørighet, tilgangen på sosial støtte og i hvilken grad innvandrerne har tillit til viktige samfunnsinstitusjoner og til andre mennesker. Det andre aspektet er deltakingen i sivilsamfunnet, altså den mer formelle sosiale deltakingen i frivillige foreninger og andre organisasjoner. Det tredje aspektet er innvandrernes opplevelse av tilhørighet til det norske samfunnet, og i hvilken grad de opplever å stå utenfor. Økt tilhørighet er som nevnt ett av målene for satsningen på hverdagsintegrering. Her vil vi også se nærmere på opplevelsen av ensomhet. Det fjerde aspektet er knyttet til verdier og religion. I hvilken grad vanskeliggjør ulikheter i verdisyn og religiøsitet integrering og tilhørighet i hverdagslivet? Det siste og femte aspektet handler om ett av de viktigste hindringene for hverdagsintegreringen: diskriminering.

Uformell sosial deltaking, støtte og tillit

Det ligger nærmest i innvandringens natur at familie- og vennekontakten blir skadelidende, særlig i de første årene etter at innvandrerne har kommet til landet. De har flyttet fra venne- og familienettverkene de hadde i opprinnelseslandet, og mulighetene for familiegjenforening er begrensede. For eksempel hadde nærmere 4 av 5 innvandrere en forelder i live blant de 12 landene som var med i utvalget til Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn 2016 (LKI 2016), men bare en fjerdedel hadde minst en av foreldrene bosatt i Norge. 38 prosent av innvandrerne som har søsken, har søsken i Norge (Sandnes, 2017). Nye vennskap kan etableres i tilflyttingslandet, men mulighetene for dette kan påvirkes av en rekke faktorer som språklige ferdigheter, diskriminering og integrasjon i arbeidsliv og sivilsamfunn. Om lag tre ganger så mange innvandrere hadde liten kontakt med venner i 2016, sammenlignet med befolkningen som helhet på omtrent samme tidspunkt (19 versus 6 prosent). Vietnameserne oppgir å ha minst kontakt, etterfulgt av innvandrere fra Pakistan og Sri Lanka.

Denne kontakten inkluderer ikke kontakt via telefon, e-mail o.l. Tar vi med denne typen kontakt, er det langt færre av innvandrerne som ikke har noen form for vennekontakt, og andelen med slik kontakt er nokså lik for innvandrere og majoritetsbefolkningen. I tillegg kommer at mange innvandrere, 78 prosent, har kontakt med gode venner i utlandet via telefon, e-mail o.l. minst månedlig  (Sandnes, 2017).

Blant de norskfødte med innvandrerforeldre er disse mønstrene noe annerledes. De har tettere kontakt med foreldre og søsken enn det som er vanlig ellers i befolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre fra Vietnam, Sri Lanka, Pakistan og Tyrkia bor i større grad sammen med foreldrene, og de som ikke gjør det, har hyppigere kontakt enn majoritetsbefolkningen. Det samme gjelder for søsken. Vennekontakten er omtrent den samme som i befolkningen for øvrig. Også blant de norskfødte er det vanlig å ha kontakt per telefon, e-mail o.l. med venner i utlandet. 8 av 10 har denne typen kontakt  (Egge-Hoveid, 2018).

Hvor vanlig er det å ha kontakt med venner som tilhører majoritetsbefolkningen? De fleste har slike venner, men snaut en fjerdedel, 24 prosent, av innvandrerne fra de 12 landene som inngikk i LKI 2016, hadde bare venner med innvandrerbakgrunn. Denne andelen var særlig høy blant eldre innvandrere, de med ingen fullført utdanning og innvandrere fra Eritrea og Pakistan. Blant norskfødte med innvandrerforeldre fra Vietnam, Sri Lanka, Pakistan og Tyrkia var segregeringen av vennenettverkene mindre uttalt – bare 1 av 10 hadde utelukkende innvandrervenner (Barstad & Molstad, 2020). I Fafos undersøkelse av hverdagsintegrering, blant innvandrere fra Somalia, Pakistan, Polen og Eritrea/Etiopia, var det 1 av 3 som ikke hadde en god venn uten innvandrerbakgrunn (Dalen et al., 2022).

Analyser der det kontrolleres for mange faktorer som kan påvirke andelen venner i majoritetsbefolkningen, viser som forventet betydningen av språklige ferdigheter – det er langt mer vanlig at innvandrere med gode norskferdigheter har venner i majoritetsbefolkningen. Religiøs tilhørighet bidrar på sin side til et noe mer ensidig sammensatt nettverk, både blant innvandrere og norskfødte, det samme gjør religiøs aktivitet, men bare blant norskfødte med innvandrerforeldre. Dette er i tråd med funn fra forskningen på vennskapsdannelser – vennskap dannes lettest mellom personer som er grunnleggende like (homofili-prinsippet); både likhet i språk, etnisitet og religion spiller en vesentlig rolle (Dunbar, 2021). I tillegg kommer effektene av segregering på bolig- og arbeidsmarkedet. Når innvandrerne og majoritetsbefolkningen tenderer til å klumpe seg sammen i forskjellige nabolag og deler av arbeidsmarkedet, vil de sjeldnere møtes og få anledning til å bli kjent.

Tilgang til hjelp og støtte

Begrensningene på familie- og vennekontakten bidrar til at en del innvandrere også har et mer fåtallig nettverk enn andre nordmenn, og mindre tilgang på hjelp og støtte i hverdagen. 38 prosent blant innvandrere fra Afrika, Asia etc. mangler noen å få råd eller annen hjelp fra, sammenlignet med bare 1 av 10 i befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Barstad, 2021).

Fafo-undersøkelsen av hverdagsintegrering finner at innvandrergruppene er vesentlig mindre trygge enn andre på at noen vil stille opp for dem ved problemer (Dalen et al., 2022). Her er forskjellene store. I Livskvalitetsundersøkelsene er det spurt om hvor mange som står den enkelte så nær at hen kan regne med dem når store personlige problemer inntreffer. Blant innvandrere fra Afrika, Asia, etc. var det i 2022 nesten halvparten, 47 prosent, som svarte at de hadde få eller ingen (0-2 personer) som de regnet med ville stille opp. Det var mer enn det dobbelte av andelen i øvrig befolkning (figur 1). 9 prosent hadde ingen, sammenlignet med 2 prosent i øvrig befolkning. Også blant andre innvandrere var det en overhyppighet av personer med et begrenset støttenettverk. Norskfødte med innvandrerforeldre lå nærmere befolkningsgjennomsnittet, men også disse hadde et noe mindre støttenettverk enn det som ellers er vanlig. Usikkerheten for den sistnevnte gruppen er riktignok betydelig, i og med at antallet observasjoner er forholdsvis lite (122 som svarte). Men konklusjonen står seg også når vi slår sammen alle utvalgene for årene 2020-2022.

Tillit til mennesker og tillit til institusjoner

Tillit bereder grunnen for kontakt, samarbeid og samhørighet. Tillit er derfor et viktig aspekt ved hverdagsintegreringen: Det er viktig å ha, men også å få, tillit. Byggingen av tillit er en toveisprosess (Dalen et al., 2021, s. 67).

Det er vanlig å gjøre et skille mellom horisontal og vertikal tillit, altså tillit til mennesker generelt og til ulike grupper av mennesker, og til viktige samfunnsinstitusjoner, slik som det politiske systemet og rettsvesenet. Analyser av LKI 2016 har vist at innvandrere fra de 12 landene som inngikk, i snitt hadde lavere horisontal tillit enn befolkningen som helhet, men vel så høy tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner. 22 prosent av innvandrerne ga uttrykk for liten tillit til andre mennesker, sammenlignet med 6 prosent i befolkningen som helhet (Støren, 2019). Innvandrere fra Polen og Tyrkia hadde minst tillit. Blant norskfødte med innvandrerforeldre var det også flere med liten mellommenneskelig tillit enn i befolkningen i samme alder.

Flere av innvandrerne uttrykker høyere tillit til det politiske systemet, rettsvesenet og politiet enn det befolkningen som helhet gjør. Det er likevel forskjeller mellom innvandrere fra ulike land. Andelen med tillit til disse institusjonene er særlig høy blant innvandrere som har flukt som årsak til innvandring, og som har lav utdanning, er muslimer, har kort botid og har innvandret fra Eritrea, Afghanistan og Irak (Barstad & Molstad, 2020). Blant norskfødte med innvandrerforeldre var tilliten til institusjonene omtrent den samme som i hele befolkningen i samme aldersgruppe (Pettersen, 2018).

Det finnes noen nyere undersøkelser av tillitsnivået blant innvandrere. Fafo-undersøkelsen av hverdagsintegrering bekrefter at innvandrere har mindre horisontal tillit enn befolkningen for øvrig. Denne undersøkelsen viste også at innvandrerne i utvalget hadde påfallende lavere tillit til venner og naboer enn det majoritetsbefolkningen har, mens forskjellen i tillit til familien ikke var så stor. Men i motsetning til LKI 2016 finner Fafo-undersøkelsen at innvandrere har noe lavere tillit til en rekke institusjoner enn befolkningen ellers. Det gjelder også institusjoner som domstoler og politi (Dalen et al., 2022). Det er vanskelig å si hva denne forskjellen kan skyldes. Både forskjeller i spørsmålsformuleringer og et stort frafall i Fafo-undersøkelsen (svarprosent 7,5, mot 54 i LKI 2016) er mulige forklaringer.

Den nyeste undersøkelsen av vertikal tillit er Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2022. Her ble det spurt om tilliten til ukjente mennesker og til ulike samfunnsinstitusjoner, på en skala fra 0 til 10, der 0 er lavest og 10 er høyest tillit. Denne undersøkelsen bekrefter nok en gang inntrykket av noe høyere gjennomsnittlig tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner blant innvandrere (figur 2). Forskjellene er imidlertid ofte små, og med hensyn på tilliten til ukjente mennesker er det så godt som ingen forskjell. Innvandrere fra Afrika, Asia etc. skiller seg ut med høyest tillit til kommunestyret og det politiske systemet.

Diskriminering undergraver tillit, og dermed også mulighetene for kontakt og samhørighet. Både blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er opplevelsen av å bli forskjellsbehandlet forbundet med lavere tillit, både til andre mennesker og til det politiske systemet (Støren, 2019). En annen faktor som kan vanskeliggjøre tilliten, er dårlige norskferdigheter. De som etter egen vurdering er gode i norsk, er langt mer tillitsfulle overfor andre enn de som har dårlige ferdigheter (Barstad, 2019). Det er ikke gitt at dette er en årsakssammenheng, men det virker rimelig å tro at det er lettere å ha tillit til de man forstår språket til. Hverdagsintegreringen glir lettere når man, bokstavelig talt, snakker samme språk.

Høy institusjonell tillit går sammen med en sterkere opplevelse av tilhørighet til Norge, både blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Selv når det kontrolleres for en rekke andre faktorer som kan påvirke opplevelsen av tilhørighet, slik som botid og norskferdigheter, er institusjonell tillit en av faktorene som slår mest ut (Barstad & Molstad, 2020).

Deltaking i foreninger

Deltaking i frivillige organisasjoner anses på politisk hold som en viktig del av hverdagsintegreringen. Regjeringen Solberg lanserte i 2021 en egen strategi for å øke deltakingen i sivilsamfunnet, herunder frivillige foreninger (Departementene, 2021). Frivillig arbeid og frivillige organisasjoner kan ha en rekke positive konsekvenser for integrering, både sosialt, politisk og økonomisk. Frivilligheten representerer en mulighet til å møte mennesker fra majoriteten, få trening i norsk og bli kjent med det norske samfunnet. Politisk sett kan organisasjonene fungere som skoler i demokrati, og bidra til å fremme innvandrernes samfunnsengasjement. Frivilligheten kan også styrke den økonomiske integreringen ved å gi tilgang til arbeidserfaring og nettverksressurser (Eimhjellen et al., 2021).

Mange har vært opptatt av at deltaking i frivillighet også kan være tillitsskapende, særlig når den frivillige innsatsen skjer i regi av organisasjoner som samler personer med ulik bakgrunn. Slike organisasjoner kan skape nettverk og tillit på tvers av ulikheter, såkalt brobyggende sosial kapital (Eimhjellen et al., 2021). En analyse basert på LKI 2016, bekrefter at det er en sammenheng mellom generell mellommenneskelig tillit og deltaking i denne typen organisasjoner. Slik deltaking er også forbundet med sterkere politisk engasjement (Eimhjellen et al., 2020). En annen analyse, basert EU-SILC 2022, ser på sammenhengen mellom frivillig innsats og tillit til samfunnsinstitusjoner (Haugland & Dalen, 2023). De finner at innvandrere som yter frivillig innsats ikke har større tillit til samfunnsinstitusjoner enn de som ikke gjør det, når det kontrolleres for bakenforliggende faktorer som botid, utdanning og inntekt. De bekrefter imidlertid den positive sammenhengen mellom frivillig innsats og politisk aktivitet.

Gjennom mange år har statistikk og forskning avdekket at innvandrerne i gjennomsnitt har betydelig lavere deltaking i organisasjonsliv og frivillig arbeid enn majoritetsbefolkningen. Ifølge LKI 2016 var andelen som hadde gjort gratisarbeid for en organisasjon, klubb eller forening under halvparten av andelen i befolkningen som helhet (With, 2017). Det var først og fremst den lave deltakingen i idrettslag som forklarte dette. Polske innvandrere og arbeidsinnvandrere var blant gruppene med lavest deltaking. Norskfødte med innvandrerforeldre var derimot i gjennomsnitt like aktive som befolkningen i samme alder. Dette gjennomsnittet dekket imidlertid over påfallende store kjønnsforskjeller. Kvinnene i denne gruppa var mindre aktive enn kvinnene i majoritetsbefolkningen, framfor alt de som hadde foreldre fra Tyrkia og Pakistan (Dalen, 2019).

I Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2022 kan vi finne de nyeste tallene for frivillig aktivitet blant innvandrere, sammenlignet med den øvrige befolkningen. Det er da viktig å være klar over at spørsmålene om frivillig innsats skiller seg fra LKI 2016, og at EU-SILC sannsynligvis undervurderer forskjellene mellom innvandrere og befolkningsgjennomsnittet. Norskferdigheter har antakelig betydning for deltaking i frivillige organisasjoner (se nedenfor), og slike ferdigheter betyr nok også mye for deltaking i intervju-undersøkelser som EU-SILC. Frafallet som mangelen på språkferdigheter fører til, var sannsynligvis lavere i LKI 2016, på grunn av tilbudet om å bli intervjuet på morsmålet.

Som tabell 1 viser, var det en noe lavere andel blant innvandrerne som hadde ytt frivillig innsats de siste 12 månedene, sammenlignet med den øvrige befolkningen. Innvandrere fra Afrika, Asia etc. hadde lavest deltaking, vel 10 prosentpoeng lavere enn øvrig befolkning. Det gjennomsnittlige antallet timer som ble brukt på frivillig innsats de siste 12 månedene var 10 timer lavere for denne gruppa. Forskjellen skyldes i hovedsak at innvandrere fra Afrika, Asia etc. deltar mindre i organisasjonstypene kultur og fritid, samt bolig og nærmiljø. Derimot deltar disse innvandrerne dobbelt så ofte i religion- og livssynsorganisasjoner som den øvrige befolkningen. Det er naturlig med tanke på den sterke religiøsiteten i denne gruppa (Barstad, 2019).

Vi har også kunnskap om forskjeller i hvilke former for frivillighet som er minst og mest vanlige blant innvandrerne. Innvandrere fra Afrika, Asia etc. som gjør frivillig arbeid, deltar vel så ofte som den øvrige befolkningen i den mest typiske formen for dette: dugnader og innsamlinger (Statistisk sentralbyrå, 2022). Derimot er de klart underrepresentert i styrearbeid og administrasjon, og i instruksjon og trening.

Årsakene til at innvandrere gjør mindre frivillig arbeid er mange og sammensatte. Norskferdigheter er en nøkkelfaktor. Eimhjellen et al. (2020) trekker fram svake norskferdigheter som den viktigste barrieren for polakkers deltaking i frivillig arbeid. Andre forklaringer er blant annet at den polske tradisjonen for frivillig engasjement er en helt annen enn i Norge, og at polakker i Norge har en arbeids- og økonomisk situasjon som setter grenser for mulighetene til å delta.

Tilhørighet, ensomhet og utenforskap

En av målsettingene med strategien for hverdagsintegrering er at innvandrerne skal oppleve økt tilhørighet. Integreringen av innvandrere har en subjektiv og opplevelsesmessig side, knyttet til identitet og å være del av et nasjonalt «vi». Føler innvandrerne tilhørighet til Norge? Opplever innvandrerne at de er godtatt som norske, at de er fullverdige medlemmer av det nasjonale fellesskapet? Eller har de snarere en følelse av eksklusjon og utenforskap?

De fleste innvandrere føler tilhørighet til Norge, ifølge LKI 2016. På en skala fra 1 til 7, der 1 er ingen og 7 er stor tilhørighet, var det bare 8 prosent som oppga tallverdier under 4. Over halvparten av innvandrerne følte på sterk tilhørighet (6 eller 7 på skalaen). Snaut 1 av 5 hadde lyst til å flytte ut av Norge i framtiden. Blant norskfødte med innvandrerforeldre fra Tyrkia, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam, er tilhørigheten til Norge enda sterkere, snaut 8 av 10 føler sterk tilhørighet  (Barstad & Molstad, 2020).

Tilhørigheten til Norge varierer betydelig med landbakgrunn og andre kjennetegn ved innvandrerne. Forskjellene er framfor alt knyttet til norskferdigheter – selv ved kontroll for botid, innvandringsgrunn og andre påvirkningsfaktorer, er gode norskferdigheter forbundet med sterkere tilhørighet. Ikke overraskende bidrar erfaringer med diskriminering til lavere tilhørighet, både blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. At det er liten eller ingen sammenheng mellom opplevd tilhørighet og integrasjonen på arbeidsmarkedet er kanskje mer overraskende, og at tilhørigheten synker noe med økende utdanningsnivå (Barstad & Molstad, 2020).

På tross av at de fleste opplever tilhørighet til Norge, tyder annen forskning på at mange innvandrere ikke føler seg helt «norske». 46 prosent av innvandrere fra Pakistan, Somalia, Eritrea/Etiopia og Polen oppga i Fafos spørreundersøkelse at de følte seg «helt» eller «ganske» norske. Blant disse var det bare 12 prosent som følte seg helt norske. Denne undersøkelsen avdekket også at bare 25 prosent av dem trodde at andre så på dem som helt eller ganske norske. Det var et misforhold mellom innvandrernes opplevelse av seg selv og det de trodde var andres syn (Dalen et al., 2022). I tråd med dette viser den samme undersøkelsen at langt færre innvandrere enn i befolkningen som helhet følte seg akseptert som den de er i det norske samfunnet. 38 versus 79 prosent følte dette i “stor grad”.

Analyser av Levekårsundersøkelsen EU-SILC har også avdekket at det er en utbredt opplevelse av sosial eksklusjon blant personer med innvandrerbakgrunn. Som svar på spørsmålet: “I hvilken grad føler du deg ekskludert i samfunnet”, på en skala fra 0 til 10, var det i 2018 37 prosent av innvandrerne fra Afrika, Asia etc., som svarte 5 eller høyere. Det var mellom to og tre ganger så mange som blant personer uten innvandrerbakgrunn (Barstad, 2021). Også blant norskfødte med innvandrerforeldre fra de samme landene, og blant innvandrere fra EU/EFTA etc., var det en overhyppighet av opplevd eksklusjon, men ikke like uttalt som hos innvandrerne fra Afrika, Asia etc.  Forskjellene reduseres i stor grad når det tas hensyn til ulikheter i levekår, for eksempel at den sistnevnte gruppen har en vanskeligere økonomisk situasjon, lavere utdanning og i større grad står utenfor arbeidslivet (Barstad, 2021).

Hva så med ensomhet? Ensomhet er ikke nødvendigvis motsatsen til nasjonal tilhørighet og “norskhet”, og til opplevelsen av å være et verdsatt medlem av det norske samfunnet. Mens nasjonal identifikasjon og sosial eksklusjon handler om tilhørighet til de “store” fellesskapene, viser forskning at ensomhet dreier seg mye om tilhørigheten til “små” og intime fellesskap, nær familie og venner. For eksempel er innvandrere som ikke har ektefellen eller kjæresten i Norge, langt oftere ensomme enn andre innvandrere (Barstad, 2021). Det er likevel grunn til å tro at svak tilknytning til det nasjonale fellesskapet, og opplevelsen av samfunnsmessig utenforskap, kan ha betydning for ensomhet. Ensomhet og lav nasjonal tilhørighet har også noen felles risikofaktorer, slik som diskriminering og dårlige norskferdigheter (Barstad, 2021).

At innvandrere er noe mer utsatt for ensomhet enn befolkningen for øvrig, er vist gjennom en årrekke, se for eksempel Blom (1997). Derimot tydet tallene fra LKI 2016 på at norskfødte med innvandrerforeldre ikke var spesielt ensomme, og mindre ensomme enn innvandrerne fra de samme 4 landene, i aldersgruppen 18-39 år (Barstad & Molstad, 2020).

De siste tallene vi har tilgjengelig er fra Livskvalitetsundersøkelsene. I Livskvalitetsundersøkelsen 2022 ble det stilt spørsmål om ensomhet på to måter. Den første bruker ordet ensomhet, og spør om den enkelte er mye plaget av å føle seg ensom. Den andre metoden består i tre spørsmål som forsøker å fange opp ensomheten på en mer indirekte måte, gjennom å spørre om opplevelser av å være henholdsvis isolert, savne kontakt med andre og føle seg utenfor. De som har svart «ofte» på minst ett av de tre spørsmålene er vist i figur 3, sammen med andelen som er mye plaget av ensomhet.

Livskvalitetsundersøkelsene har en lavere svarprosent enn de vanlige levekårsundersøkelsene, og har utvilsomt problemer med et selektivt frafall blant innvandrere med svake norskferdigheter. Resultatene bekrefter likevel det som en rekke andre undersøkelser har vist, at innvandrere generelt, og innvandrere fra Afrika, Asia etc. spesielt, er mer utsatt for ensomhet enn øvrig befolkning. Vi ser at det gjelder uansett hvordan spørsmålet om ensomhet blir stilt, direkte eller indirekte. Personer som oppgir at de har en tilhørighet til islam (212 personer i utvalget) skiller seg imidlertid litt ut. Her gir de to måtene å spørre på noe forskjellige resultater. Muslimer er ikke spesielt plaget av ensomhet, men andelen som har svart «ofte» på minst ett av de indirekte spørsmålene er godt over gjennomsnittet. Det er den høye andelen som oppgir at de ofte savner noen å være sammen med, som gjør at muslimene skiller seg ut. De norskfødte med innvandrerforeldre utgjør en liten gruppe, som gir en ekstra usikkerhet til tolkningen. At de skårer høyere enn den øvrige befolkningen, må vurderes i lys av at denne gruppen består av mange unge. Livskvalitetsundersøkelsen viser at unge voksne er langt mer utsatt for ensomhet enn eldre aldersgrupper.

Verdier og religion

Oppfatninger om andre menneskers verdisyn kan bidra til å føre mennesker sammen og skape fellesskap, eller tvert imot lede til avstand og konflikt. Variasjoner i verdisyn er igjen ofte knyttet til religion. Litt over halvparten av befolkningen mener at verdiene innenfor islam ikke er forenelige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Over halvparten ville også sett det som negativt hvis de hadde et barn som ønsket å gifte seg med en person som hadde islamsk tro (Brekke & Fladmoe, 2022). Det er likeledes en betydelig skepsis til visse religiøse tilpasninger i hverdagslivet, som kan ha negative konsekvenser for hverdagsintegreringen. Mer enn 5 av 10 mener at arbeidsgivere bør kunne nekte ansatte å samles til bønn i arbeidstiden, og 4 av 10 er skeptiske til at sykehjem skal tilpasse maten de serverer etter beboernes tro og religion (Brekke & Fladmoe, 2022). Mange muslimer i Norge skjuler sin islamske identitet i frykt for å møte negative holdninger. Andelen som svarte bekreftende på at de gjorde dette, økte fra 26 prosent i 2017 til 33 prosent i 2022, ifølge undersøkelser i regi av Holocaust-senteret (Moe & Døving, 2023).

Likevel, på tross av dette, og de skeptiske holdningene hos mange i majoriteten, viste LKI 2016 at 8 av 10 religiøse innvandrere synes det er svært lett eller lett å utøve sin religion i Norge (Enes, 2017). Også blant de norskfødte med innvandrerbakgrunn svarer det store flertallet at de opplever religionsutøvelsen som lett. Det er likevel litt færre som opplever dette blant dem med foreldrebakgrunn fra muslimske land. 6 av 10 med bakgrunn fra Tyrkia mener at det er lett, og 7 av 10 med bakgrunn fra Pakistan oppgir dette (Enes, 2018).

Stort sett synes heller ikke flertallet av innvandrere at det er noe vesentlig motsetningsforhold mellom verdiene som norske myndigheter står for, og deres egne verdier. Det gjelder også innvandrere fra land med overveiende muslimsk bakgrunn: Pakistan og Somalia. Unntaket er framfor alt homofiles rettigheter (Dalen et al., 2022). Flere undersøkelser tyder på at verdiene til norskfødte med innvandrerforeldre ligger nærmere majoriteten på flere områder enn synspunktene til innvandrerne fra de samme landene. Eksempler er synet på likestilling og homofiles frihet til å leve som de vil (Barstad & Molstad, 2020).  

Diskriminering og forskjellsbehandling

Opplevelsen av å bli forskjellsbehandlet, diskriminert, fordi man har en annen hudfarge, religion eller etnisk bakgrunn enn andre, skaper hindringer for hverdagsintegreringen. Som en deltaker i en fokusgruppediskusjon sa det: «Hverdagsintegrering er å bli behandlet på samme måte som nordmenn av institusjoner, og av alle» (Dalen et al., 2022). Diskriminering kan ha alvorlige konsekvenser, ikke minst for generell tillit og tilliten til storsamfunnet, som igjen kan føre til tilbaketrekning og isolasjon. Det er også gjort mye forskning, mest i andre land, som viser at diskriminering og rasisme kan ha negative konsekvenser for innvandrernes psykiske og fysiske helse (Wollscheid et al., 2021). Det er vanskelig å si noe sikkert om årsakssammenhenger, men analyser av LKI 2016 viste at opplevd diskriminering er knyttet til økt ensomhet, flere psykiske plager og en svakere opplevelse av tilhørighet til Norge (Barstad & Molstad, 2020).

Det er ikke lett å kartlegge omfanget av diskriminering i spørreundersøkelser, og omfanget kan bli sterkt påvirket av hvilke, og hvor mange, spørsmål som stilles. I LKI 2016 ble det stilt spørsmål om opplevd diskriminering på fire områder (arbeidsplassen, skole, helsevesen og ved arbeidssøking), og om de intervjuede mente at dette skyldtes deres innvandringsbakgrunn. I tillegg ble det stilt et spørsmål om forskjellsbehandling på grunn av innvandrerbakgrunn i andre situasjoner enn dette, slik som på offentlig kontor, på gata o.l. Vel 3 av 10 hadde opplevd diskriminering på grunn av sin innvandrerbakgrunn i minst en situasjon de siste 12 månedene. Blant dem som hadde søkt etter arbeid, var det også vel 3 av 10 som mente de hadde blitt forskjellsbehandlet. Blant de norskfødte med innvandrerforeldre var andelen som hadde opplevd diskriminering i minst en situasjon enda høyere, vel 4 av 10. Mye av forskjellen sammenlignet med innvandrerne skyldes imidlertid alder, siden de norskfødte er yngre, og andelen som sier de har opplevd diskriminering synker med alderen (Barstad & Molstad, 2020).

Andre undersøkelser har kommet fram til enda høyere tall for opplevd forskjellsbehandling. I Fafo-undersøkelsen av hverdagsintegrering oppga nesten halvparten, 47 prosent, av personer med bakgrunn fra Pakistan, Somalia, Eritrea/Etiopia og Polen at de hadde opplevd dårligere behandling enn andre de siste 12 månedene, sammenlignet med 21 prosent i kontrollutvalget. Dette omfattet da vel og merke alle typer årsaker, også helse og alder. De tre dominerende årsakene var etnisk bakgrunn, hudfarge og religion/livssyn (Dalen et al., 2022).

I Livskvalitetsundersøkelsene stilles det årlig et sett av spørsmål om diskriminering. Det blir spurt om deltakerne i løpet av de siste 12 måneder har opplevd å bli behandlet dårligere enn andre av forskjellige årsaker. I figur 4 er andelen som alt i alt har opplevd forskjellsbehandling, uansett årsak, vist. I tillegg har vi slått sammen årsakene etnisk bakgrunn, hudfarge og religion/livssyn, for å få et inntrykk av hvor mange innvandrere som har opplevd diskriminering på grunnlag av egenskaper som kan knyttes til deres innvandringsbakgrunn. Vi viser også spesifikt andelen som føler seg dårligere behandlet enn andre på grunn av religion/livssyn, som er særlig aktuelt for muslimer.

Det totale omfanget av forskjellsbehandling stemmer godt med Fafo-undersøkelsen. Om lag halvparten av innvandrere fra Afrika, Asia etc., muslimer og norskfødte med innvandrerforeldre har opplevd dette, omtrent dobbelt så mange som i befolkningen for øvrig. Omfanget av den innvandrerrelaterte forskjellsbehandlingen er nokså lik den vi finner i LKI 2016, selv om spørsmålsformuleringene er vesentlig forskjellige. Vel 4 av 10 innvandrere fra Afrika, Asia etc. har følt seg dårligere behandlet enn andre på grunn av etnisk bakgrunn, hudfarge eller religion/livssyn, den samme andelen finner vi blant norskfødte med innvandrerforeldre og blant personer med tilhørighet til islam. Blant innvandrere fra EU/EFTA-land etc. er andelen som føler seg dårligere behandlet under halvparten av andelen blant innvandrere fra Asia, Afrika etc. Som ventet er andelen som føler seg dårlig behandlet på grunn av religion særlig høy blant muslimer, rundt 3 av 10 har erfart dette de siste 12 måneder.

Andre undersøkelser bekrefter bildet av relativt utbredte erfaringer med forskjellsbehandling blant norske muslimer. I en undersøkelse gjennomført av HL-senteret i Norge, kom det fram at 36 prosent av muslimene de siste 12 månedene hadde opplevd at personer var avvisende mot dem når de fikk vite om den religiøse tilhørigheten, og 21 prosent hadde opplevd trakassering. Begge disse formene for negative erfaringer økte i utbredelse fra 2017 til 2022, til tross for positive endringer i befolkningens holdninger til muslimer (Moe & Døving, 2023).

Innvandrerbefolkningens egne vurderinger sier ikke noe om det faktisk har skjedd en usaklig forskjellsbehandling. Ofte er dette vanskelig å vite helt sikkert, spesielt i ansettelsesprosesser. En rekke undersøkelser har imidlertid avdekket at det faktisk skjer en forskjellsbehandling. En vanlig metode er å sende inn likelydende, fiktive søknader på jobbtilbud, der bare navnene er forskjellige. En av disse viste at jobbsøkere med norske navn hadde 25 prosent større sjanse enn personer med pakistanske navn til å bli innkalt til jobbintervju i Oslo-området (Midtbøen, 2016). Undersøkelser med bruk av lignende metoder tyder på at det også skjer en etnisk diskriminering på boligmarkedet (Andersson et al., 2012). Et relativt nylig felteksperiment viser i tillegg at å signalisere tilknytning til islam i jobbsøknaden gir en enda større risiko for ikke å bli innkalt til intervju (Di Stasio et al., 2019). Denne effekten var særlig stor i Norge, sammenlignet med de andre landene som inngikk i eksperimentet: Tyskland, Storbritannia, Nederland og Spania.

Oppsummering

Integreringen av innvandrere handler ikke bare om å delta i arbeids- og utdanningsliv på lik linje med majoriteten. Den har også sosiale og psykologiske aspekter, og det er dette som tematiseres av begrepet hverdagsintegrering.

De sosiale aspektene er preget av at innvandrerne har flyttet fra venne- og familienettverkene de hadde i opprinnelseslandet. Innvandrere oppgir å ha et begrenset familienettverk i Norge, sjeldnere kontakt med venner og mindre tilgang på sosial støtte enn majoritetsbefolkningen. 1 av 4 rapporterer å ha ingen venner utover andre innvandrere. Blant norskfødte med innvandrerforeldre oppleves den sosiale integreringen langt bedre.

Innvandrere gir uttrykk for lavere tillit til andre mennesker, men høyere tillit til viktige samfunnsinstitusjoner. De oppgir sjeldnere å være engasjert i frivillig arbeid, mens norskfødte med innvandrerforeldre er på samme nivå som befolkningen ellers.

De fleste innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre føler sterk tilhørighet til Norge. Samtidig viser undersøkelser at mange innvandrere ikke opplever at de blir godtatt som norske. Det er mer vanlig å oppleve ensomhet og utenforskap blant innvandrerne enn ellers i befolkningen.

I befolkningen er det også en betydelig skepsis til personer med muslimsk tro. Mange muslimer i Norge håndterer dette ved å skjule sin islamske identitet. Det store flertallet av innvandrere opplever likevel at det er lett å utøve sin religion i Norge.

Forskjellsbehandling er en betydelig hindring for hverdagsintegreringen, og er svært utbredt, slik innvandrerne selv opplever det. Vel 4 av 10 innvandrere fra Asia, Afrika etc. og blant muslimer har følt seg dårligere behandlet enn andre på grunn av sin etniske bakgrunn, hudfarge eller religion/livssyn de siste 12 måneder. Dette er en av de få sider ved integreringen der norskfødte med innvandrerforeldre ikke kommer bedre ut enn de som selv har innvandret.

Sammenhengen mellom norskferdigheter og hverdagsintegrering har vært et gjennomgangstema. Det er mer vanlig at innvandrere med gode norskferdigheter oppgir å ha venner i majoritetsbefolkningen enn de som ikke har slike ferdigheter. Gode norskferdigheter er også forbundet med rapportering av sterkere tillit, mer deltaking i frivillige organisasjoner, lavere ensomhet og sterkere nasjonal tilhørighet. 

Referanse

Andersson, L., Jakobsson, N. & Kotsadam, A. (2012). A Field Experiment of Discrimination in the Norwegian Housing Market: Gender, Class, and Ethnicity. Land Economics, 88(2), 233-240. https://www.jstor.org/stable/pdf/23272579.pdf

Barstad, A. (2019). Er religiøse innvandrere mindre integrert? SSB Analyse 2019/22. Statistisk sentralbyrå. Hentet 21.05. 2020 fra https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/er-religiose-innvandrere-mindre-integrert

Barstad, A. (2021). Er innvandrere utsatt for ensomhet og sosial eksklusjon? SSB Analyse 2021/04. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/er-innvandrere-utsatt-for-ensomhet-og-sosial-eksklusjon

Barstad, A. & Molstad, C. S. (2020). Integrering av innvandrere i Norge. Begreper, indikatorer og variasjoner mellom grupper. Rapporter 2020/44.  Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/438053?_ts=175daec55f8

Brekke, J.-P. & Fladmoe, A. (2022). Holdninger til innvandring, integrering og mangfold i Norge. Integreringsbarometeret 2022. Rapport 2022:6. Institutt for samfunnsforskning. Institutt for samfunnsforskning. https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2999496/Rapport_2022-6_Integreringsbarometeret_2022.pdf?sequence=6&isAllowed=y

Dalen, H. B. (2019). Mye frivillig innsats blant norskfødte med innvandrerforeldre. Statistisk sentralbyrå. Hentet 02.02.2024 fra https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/mye-frivillig-innsats-blant-norskfodte-med-innvandrerforeldre

Dalen, K., Flatø, H. & Friberg, J. H. (2022). Hverdagsintegrering. En pilotundersøkelse om tillit, tilhørighet, deltakelse og diskriminering i innvandrerbefolkningen: Fafo-rapport 2022:15. Fafo. https://www.fafo.no/images/pub/2022/20818.pdf

Departementene. (2021). Hverdagsintegrering - strategi for å styrke sivilsamfunnets rolle på integreringsfeltet 2021-2024. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/b6ae799c27fb4455a1e5c6d8d06f6c7d/hverdagsintegrering.pdf

Di Stasio, V., Lancee, B., Veit, S. & Yemane, R. (2019). Muslim by default or religious discrimination? Results from a cross-national field experiment on hiring discrimination. Journal of Ethnic and Migration Studies. https://doi.org/10.1080/1369183x.2019.1622826

Dunbar, R. (2021). Friends. Understanding the power of our most important relationships. Little, Brown.

Egge-Hoveid, K. (2018). Familieforhold og sosiale relasjoner. I A. B. Dalgard (Red.), Levekår blant norskfødte med innvandrerforeldre i Norge 2016. Rapporter 2018/20 (s. 47-62). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/levekar-blant-innvandrere-i-norge

Eimhjellen, I., Bentsen, H. L. & Wollebæk, D. (2020). Sivilsamfunnsdeltaking blant innvandrarar i Noreg. Rapport 2020:2. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2636124/Sivilsamfunnsdeltaking%2bblant%2binnvandrarar%2bi%2bNoreg.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Eimhjellen, I., Espegren, A. & Nærland, T. U. (2021). Sivilsamfunn og integrering. En kunnskapsoppsummering. Rapport 2021:3. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2737651/Sivilsamfunn%2bog%2bintegrering.pdf?sequence=2&isAllowed=y

Enes, A. W. (2017). Religion. I S. Vrålstad & K. S. Wiggen (Red.), Levekår blant innvandrere i Norge 2016 (Rapporter 2017/13) (s. 82-92). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/309211?_ts=177710adf90

Enes, A. W. (2018). Religion. I A. B. Dalgard (Red.), Levekår blant norskfødte med innvandrerforeldre i Norge 2016. Rapporter 2018/20 (s. 63-71). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/levekar-blant-norskfodte-med-innvandrerforeldre-i-norge-2016

Haugland, I. & Dalen, H. B. (2023). Har innvandrere som deltar frivillig høyere tillit til samfunnsinstitusjoner? Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/organisasjoner-og-medlemskap/artikler/har-innvandrere-som-deltar-frivillig-hoyere-tillit-til-samfunnsinstitusjoner

Kunnskapsdepartementet. (2018). Integrering gjennom kunnskap. Regjeringens integreringsstrategi 2019-2022. Kunnskapsdepartementet. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/b98e1d0bbe9248cb94e00d1e935f2137/regjeringens-integreringsstrategi-20192022.pdf

Midtbøen, A. (2016). Discrimination of the Second Generation: Evidence from a Field Experiment in Norway. Journal of International Migration and Integration, 17(1), 253-272. https://doi.org/https://doi.org/10.1007/s12134-014-0406-9

Moe, V. & Døving, C. A. (2023). Diskrimineringserfaringer blant muslimer i Norge.  HL-senteret. https://www.imdi.no/contentassets/81b9c85aed6e42c994cf812e6f491fc3/rapport_diskrimineringserfaringblantmuslimer.pdf

Pettersen, S. V. (2018). Holdninger, verdier og tillit. I A. B. Dalgard (Red.), Levekår blant norskfødte med innvandrerforeldre i Norge 2016. Rapporter 2018/20 (s. 109-120). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/levekar-blant-innvandrere-i-norge

Sandnes, T. (2017). Sosial kontakt. I S. Vrålstad & K. S. Wiggen (Red.), Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Rapporter 2017/3 (s. 70-81). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/309211?_ts=177710adf90

Statistisk sentralbyrå. (2022). Tabell 13832: Landbakgrunn og type frivillig innsats siste 12 måneder 2022. [Frivillighet, politisk deltakelse og tillit, levekårsundersøkelsen] https://www.ssb.no/statbank/table/13832

Støren, K. S. (2019). Innvandrere har mindre tillit til sine medmennesker. SSB analyse, 2019/13. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-har-mindre-tillit-til-sine-medmennesker

With, M. L. (2017). Ubetalt arbeid. I S. Vrålstad & K. S. Wiggen (Red.), Levekår blant innvandrere i Norge 2016. (Rapporter 2017/13) (s. 120-129). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/309211?_ts=160ea9e4890

Wollscheid, S., Lynnebakke, B., Fossum, L. W. & Bergene, A. C. (2021). Konsekvenser av rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn. En kunnskapsoversikt. Rapport 2021:22. NIFU. https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2978279/NIFUrapport2021-22.pdf?sequence=6