Formålet med Konsumprisindeksen (KPI) er å lage en levekostnadsindeks som viser hvor mye inntekten må økes for at en gjennomsnittlig husholdning skal kunne opprettholde sin levestandard når prisene på varer og tjenester endrer seg. En levekostnadsindeks skal måle kostnader knyttet til konsum - ikke investeringer. Derfor er noen av utgiftene mange opplever å betale i hverdagen utelatt fra KPI. For ikke alle utgifter er knyttet til konsum, som er akkurat det KPI skal måle. Når man kjøper en bolig regnes dette som en investering, noe som faller utenom indeksens mål. Det er altså et viktig konseptuelt skille mellom konsum og investering.
Likevel er det noe konsum knyttet til boligen, også for de som bor i selveid bolig. Boligen yter beboeren en boligtjeneste, og denne tjenesten har naturligvis en verdi. Akkurat hvordan denne verdien skal fastsettes for de som bor i egen bolig er derimot ikke opplagt. For de som leier en bolig er det ganske rett fram: verdien er lik husleien.
Både i den norske KPI og i nasjonalregnskapet måles verdien av selveiernes boligkonsum også ved hjelp av husleiene. Prisutviklingen for dette konsumet måles ved å se på hva det ville kostet å leie den samme boligen. Dette er også kjent som leieekvivalensprinsippet, og er den mest brukte metoden i KPI internasjonalt.
Det er ikke naturgitt akkurat hvor skillet mellom konsum og investering går. For boligenes del er det ganske ubestridt at tomten ikke inngår i konsumet. Man kan til en viss grad argumentere for at selve boligkonstruksjonen konsumeres, eller «brukes opp», over tid. Tomten, derimot, får man ikke brukt opp. Selv om huset skulle brenne ned sitter du fortsatt på verdien av tomten.
En alternativ måte å måle selveiernes boligkonsum på er det såkalte netto anskaffelsesprinsippet. Med denne metoden prøver man å måle kjøpsverdien av den delen av boligen som utgjør konsumet, og måler i tillegg utviklingen i vedlikeholdsutgifter og kostnader ved kjøp og salg av bolig. Man skal altså ikke måle verdien på tomten. Det er verdt å merke seg at det kun er nye boliger som skal måles i KPI hvis man velger denne metoden. Brukte boliger som selges fra en husholdning til en annen påvirker ikke den samlede husholdningssektorens konsum av bolig, og KPI skal reflektere levekostnadsutviklingen for norske husholdninger samlet sett. En følge av dette er at vektandelen til selveiernes boligkonsum i KPI blir lavere enn mange kanskje skulle tro.
Boligprisene i Norge har økt kraftig over tid – mer enn både husleier og den generelle prisveksten målt ved KPI. Det er rimelig å tro at boligprisveksten er sterkt påvirket av verdien på tomten. Når etterspørselen etter boliger øker, er det vanskelig å svare med å øke tilbudet av tomter. Dermed slår den økte etterspørselen ut i høyere priser, heller enn økt volum i form av flere tomter, spesielt i mer tettbygde strøk.
Siden boligprisene har økt så mye kan noen tenke at en KPI uten boligpriser undervurderer veksten i husholdningenes levekostnader, som igjen vil gi for lav kompensasjon i lønnsforhandlinger eller justering av stønader. I Norge eier imidlertid de fleste norske husholdninger sin egen bolig. For disse husholdningene innebærer boligprisveksten økt formue, siden verdien på boligen de eier har steget. Det vil være vanskelig å argumentere for at de i tillegg skal «kompenseres» for dette i form av for eksempel høyere lønnsvekst.
Hvordan måler KPI utviklingen i leieprisene?
Et spørsmål relatert til måling av bokostnader er hvordan SSB måler utviklingen i husleiene, som jo blir en veldig viktig del av KPI når de skal representere også selveiernes boligkonsum. Et viktig prinsipp i prisindekser er å sammenligne likt med likt over tid, slik at man måler en såkalt ren prisendring. Derfor måles husleien på samme bolig over tid, og det er endringene i leiene som veies sammen til en prisindeks.
Siden KPI skal måle prisutviklingen for husholdningene samlet sett måles husleieendringer både for løpende og nye leiekontrakter. Husleiene endres vanligvis mest ved skifte av leietaker, blant annet fordi husleieloven regulerer hvor mye og ofte leien kan endres i et løpende leieforhold. Samtidig er det slik at de aller fleste utleieboliger vil ha samme leietaker som foregående måned, og for kun et fåtall vil det foreligge ny kontrakt. Derfor er det utviklingen i leiene på løpende kontrakter som har mest å si for KPI.
