Livskvalitet i lavinntektsgrupper

Flere undersøkelser har vist at personer med lav inntekt oppgir å ha lavere livskvalitet enn personer med høy inntekt (Vrålstad, 2017, Støren, Rønning & Gram, 2020, Barstad 2020), men hvilke forskjeller kan vi se mellom ulike utsatte grupper? I denne artikkelen skal vi se nærmere på den subjektive livskvaliteten for personer i noen utvalgte lavinntektsgrupper.

Med lavinntektsgrupper menes her grupper der en stor andel personer har lav inntekt og dermed står i en økonomisk utsatt posisjon. Gruppene som vi skal se på inngår i SSBs rapporter om lavinntekt og er blant gruppene der personer ofte opplever at den økonomiske situasjonen er vanskelig og gjerne har dårligere levekår generelt. I denne artikkelen skal vi se på den opplevde livskvaliteten blant enslige forsørgere, barnefamilier med lav inntekt, minstepensjonister og mottakere av arbeidsavklaringspenger, sosialhjelp og uføretrygd.

Mange har god livskvalitet, men forskjeller mellom grupper

Subjektiv livskvalitet handler om hvordan livet og livsbetingelsene oppleves av den enkelte. Sammen med mer objektive mål kan opplysninger om subjektiv livskvalitet gi viktig informasjon om hvordan befolkningen, eller deler av befolkningen, har det.

I Levekårsundersøkelsen EU-SILC har det blitt samlet inn informasjon om blant annet subjektiv livskvalitet ved å spørre om tilfredsheten med livet, om man opplever det man gjør i livet som meningsfullt, og om tilstedeværelse av positive og negative følelser. I alt oppga 37 prosent høy tilfredshet med livet og høy grad av mening i perioden som vi her skal se på (2013-2019), og gjennomsnittet for alle var 7,9 på en skala fra 0-10 på begge disse indikatorene. Norge ligger med dette på nivå med de andre nordiske landene, og over gjennomsnittet i EU som var 7,2 på tilfredshet med livet i perioden 2013-2018 (Eurostat, 2020).

Figur 1 viser hvordan tilfredsheten med livet og opplevelsen av mening varierer mellom de økonomisk utsatte gruppene som vi ser på i denne artikkelen. Vi ser et mønster der mottakere av sosialhjelp og arbeidsavklaringspenger (AAP) skårer betydelig lavere enn gjennomsnittet i befolkningen på begge disse indikatorene. Aleneboende minstepensjonister, enslige forsørgere og uføretrygdede ligger noe høyere, men fortsatt lavere enn gjennomsnittet, mens par med barn og lav inntekt og minstepensjonister som bor sammen med andre ligger på nivå eller litt over gjennomsnittet for alle i befolkningen.

Lavinntektsfamilier opplever livet som meningsfullt

Familier med barn under 18 år har generelt et høyt inntektsnivå i forhold til andre husholdninger. De siste årene har det imidlertid vært en økende andel barnefamilier med lav inntekt. Enslige forsørgere og par med barn og lav inntekt skiller seg fra barnefamilier generelt med betydelig oftere økonomiske vansker og dårligere levekår.

Langt fra alle enslige forsørgere har det trangt økonomisk, men rundt 30 prosent har inntekt som defineres som lavinntekt, mot 9 prosent blant alle par med barn 0-17 år. Enslige forsørgere regnes derfor her som en lavinntektsgruppe. Både blant enslige forsørgere og blant par med barn som tilhører den femtedelen av barnefamilier med lavest inntekt (første kvintil), har nesten annenhver familie problemer med å betale en uforutsett utgift på 15 000 kr, som er tre ganger så ofte som blant barnefamilier generelt (15 prosent).

Enslige forsørgere oppgir i gjennomsnitt en lavere tilfredshet med livet, sammenlignet med både befolkningen i alt og med alle par med barn. Enslige forsørgere har i snitt oppgitt en tilfredshet med livet på 7,3 på en skala fra 0-10, mens gjennomsnittet i befolkningen ligger på 7,9. Som vi ser av figur 2a, opplever 18 prosent av enslige forsørgere lav tilfredshet med livet, som er en høyere andel enn i befolkningen generelt (10 prosent), og 25 prosent opplever høy tilfredshet, som er lavere enn i befolkningen generelt (37 prosent).

Par med barn og lav inntekt skiller seg derimot ikke signifikant fra resten av befolkningen når det gjelder tilfredshet med livet. Denne gruppen skårer nær gjennomsnittet til tross for at den i økende grad har falt utenfor arbeidslivet og oppgir økonomiske vansker.

På spørsmål om i hvilken grad man opplever det man gjør i livet som meningsfullt, skiller ikke enslige forsørgere seg vesentlig fra resten av befolkningen. Både enslige forsørgere og par med barn og lav inntekt opplever relativt høy grad av mening, sammenliknet med andre lavinntektsgrupper. En forklaring kan være at det å ha barn i seg selv er beskyttende, altså at det å ha barn oppleves som meningsfullt, og at den økonomiske situasjonen spiller en mindre rolle for denne siden av subjektiv livskvalitet. Barnefamilier generelt oppgir høyere livskvalitet enn befolkningen som helhet, både når det gjelder tilfredshet med livet og på opplevelse av mening, med gjennomsnittsskårer på henholdsvis 8,1 og 8,2 for alle par med barn.

Ikke alle studier av livskvalitet viser det samme når det gjelder barnefamilier og livskvalitet, tvert imot er det mye internasjonal forskning som viser at foreldre har lavere tilfredshet enn par uten barn. Samtidig finner noen studier høyere tilfredshet blant foreldre i land med gode sosiale velferdsordninger, som i skandinaviske land, enn land uten tilsvarende støtte for barnefamilier.

Aleneboende minstepensjonister skiller seg ut

Barnefamilier skårer altså generelt høyt på målene for subjektiv livskvalitet, med et delvis unntak for enslige forsørgere. Det samme gjelder for personer som er 67 år og eldre, som i gjennomsnitt opplever en livskvalitet litt over nivået for befolkningen som helhet, med henholdsvis 8,1 og 8,0 på tilfredshet med livet og opplevelse av mening.

Mens pensjonister generelt har god økonomi, er minstepensjonister en mer utsatt gruppe. Blant minstepensjonister kan det være store forskjeller i økonomi og levestandard, til tross for at alle mottar minste ytelse fra folketrygden. Omtrent en tredjedel i denne gruppen er uføre under 67 år, mens resten er alderspensjonister. En del minstepensjonister lever med en partner med høyere inntekt, og det er også en del som har oppsparte midler og formue, særlig blant alderspensjonistene. Alle minstepensjonister er derfor ikke dårlig stilt økonomisk, selv om pensjonen er lav.

På gruppenivå ser vi store forskjeller i husholdningsøkonomien avhengig av om minstepensjonisten bor alene eller sammen med andre. 40 prosent av minstepensjonistene i vårt utvalg bor alene og denne gruppen har et klart lavere inntektsnivå enn andre minstepensjonister, også når antall personer i husholdningen er tatt hensyn til (Omholt, 2019, s. 133).

Aleneboende minstepensjonister har i tillegg til dårligere økonomi også lavere subjektiv livskvalitet, både sammenlignet med minstepensjonister som bor med andre og eldre generelt. Omkring hver fjerde aleneboende minstepensjonist opplever lav tilfredshet med livet (24 prosent) og lav grad av mening (23 prosent), mens tilsvarende andeler blant minstepensjonister som ikke bor alene og alle 67 år og eldre er rundt én av ti.

Aleneboende minstepensjonister skiller seg dermed fra andre minstepensjonister og den eldre befolkningen generelt, med en betydelig lavere opplevelse av livskvalitet. Sammenligner vi med alle som bor alene, ser vi at aleneboende minstepensjonister er mer på nivå med disse. Det kan tyde på at det å bo alene, heller enn - eller i tillegg til - det å ha lav inntekt, påvirker den subjektive livskvaliteten negativt. Dette stemmer med funn fra annen forskning på livskvalitet, der man har sett at de som lever i samliv eller har kjæreste er mer fornøyde enn dem som er enslige (Nes & Nilsen (red), 2020, s. 36). Som vi har sett skårer også enslige forsørgere lavere på tilfredshet med livet sammenlignet med par med barn.

Mottakere av sosialhjelp og AAP skårer lavest

Av de gruppene vi ser på i denne artikkelen, er sosialhjelpsmottakere og mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP) de som i snitt skårer lavest på både tilfredshet med livet og opplevelse av mening. Begge gruppene oppga i snitt 6,7 på tilfredshet med livet og 6,9 på opplevelse av mening i perioden 2013-2019. I noen europeiske land ligger landsgjennomsnittet under dette nivået, så i internasjonal sammenheng er ikke dette veldig lave skårer. Relativt til andre grupper i Norge derimot, oppgir mottakere av sosialhjelp og AAP en del lavere subjektiv livskvalitet.

Det har de siste årene vært en økning i både antall sosialhjelpsmottakere og i andelen blant disse som lever i husholdninger med lavinntekt, fra 49 prosent i 2010 til 70 prosent i 2018. Økonomiske vansker er utbredt blant sosialhjelpsmottakere og åtte av ti kan ikke betale en uforutsett utgift på 15 000 kroner. Sosialhjelpsmottakere står i stor grad utenfor arbeidslivet og har svak yrkestilknytning – rundt sju av ti sosialhjelpsmottakere i utvalget vårt tilhørte en husholdning uten noen helårsyrkesaktive.

Mange sosialhjelpsmottakere er innvandrere, rundt 40 prosent i dette datagrunnlaget, og flesteparten av disse er fra ikke-vestlige land. Det er en stor andel aleneboende (35 prosent i dette datagrunnlaget), enslige forsørgere (12 prosent) og par med barn og lav inntekt (17 prosent) blant sosialhjelpsmottakere. Det er også en del som i tillegg til sosialhjelp mottar AAP (18 prosent) eller uføretrygd (9 prosent). Det er dermed stor overlapp mellom denne gruppen og de andre utsatte gruppene i denne artikkelen.

AAP gis i en begrenset periode til personer med nedsatt arbeidsevne på grunn av skade eller sykdom, og i denne gruppen er det mange med helseproblemer. Det er overlapp mellom AAP-mottakere og andre utsatte grupper, men i noe mindre grad enn blant sosialhjelpsmottakere. Sammenlignet med sosialhjelpsmottakere, er andelen med lavinntekt noe lavere blant mottakere av AAP (32 prosent i 2018), men også i denne gruppen er økonomiske vansker utbredt og en økende andel klarer ikke å betale en uforutsett utgift (53 prosent i 2019).

Både blant mottakere av sosialhjelp og AAP oppgir rundt 30 prosent lav tilfredshet med livet og lav opplevelse av mening. Disse andelene har holdt seg stabile i perioden som vi her ser på, og er betydelig høyere enn i befolkningen generelt, der 10 prosent oppgir lave skårer på indikatorene.

Gruppen av uføretrygdede oppgir også i gjennomsnitt lavere livskvalitet enn de andre utsatte gruppene, men noe høyere enn mottakere av sosialhjelp og AAP, med et snitt på 7,2 på tilfredshet med livet og 7,3 på opplevelse av mening. Som blant mottakere av sosialhjelp og AAP er også uføretrygdede en gruppe med økende andel økonomiske vansker, og også her er helseproblemer utbredt. Andelen med lavinntekt blant uføretrygdede er imidlertid lavere (22 prosent i 2018). Vi ser at det er færre som opplever lav tilfredshet (23 prosent) og lav opplevelse av mening (20 prosent) enn i de to andre gruppene, men samtidig betydelig flere enn blant alle i aldersgruppen 16-66 år.

Lavinntektsgrupper opplever oftere negative følelser

I tillegg til spørsmål om tilfredshet med livet og om man opplever det man gjør som meningsfullt, spørres det i undersøkelsen også om hvor stor del av tiden man føler seg glad (positiv affekt), bekymret og nedfor/trist (negativ affekt). Svarene som er gitt på disse spørsmålene om følelser samsvarer i stor grad med de utsatte gruppenes skårer på de to indikatorene om tilfredshet med livet og opplevelse av mening. Vi ser en tilsvarede fordeling av gjennomsnittlige skårer, der enslige forsørgere er noe mer bekymret eller triste enn andre barnefamilier, og aleneboende minstepensjonister opplever mer negativ affekt enn andre minstepensjonister og særlig andre eldre. Par med barn og lav inntekt skiller seg heller ikke her vesentlig fra gjennomsnittet i befolkningen og er like ofte glade. Mottakere av uføretrygd, AAP og sosialhjelp er gruppene som kommer dårligst ut og som opplever mest bekymring eller tristhet. Likevel opplever omtrent åtte av ti overvekt av positive følelser også i disse gruppene, som vist i figur 5.

Utsatt på flere områder

Felles for gruppene som vi har sett på er at de er økonomisk utsatte grupper hvor mange har lav inntekt og økonomiske vansker. Utfordringene kan imidlertid være sammensatte, og ikke kun knyttet til dårlig økonomi. Boforhold, arbeidstilknytning og helse er eksempler på andre levekårsområder hvor lavinntektsgruppene kommer dårligere ut enn andre.

Innenfor de ulike lavinntektsgruppene oppgir personer som tilhører husholdninger med helårsyrkesaktive høyere livskvalitet enn personer uten helårsyrkesaktive i husholdningen. Det samme gjelder for helse; livskvaliteten er i snitt høyere blant personer med god helse enn blant dem med dårlig helse i alle de utsatte gruppene.

Helse og arbeidstilknytning er altså viktig for opplevelse av livskvalitet, i tillegg til inntekt. Dette er i tråd med andre undersøkelser og forskning på livskvalitetsfeltet (Nes, et al., 2020, Gram, 2020, Barstad, 2020). Helse, arbeid og inntekt er alle viktige levekårsområder som påvirker og forsterker hverandre, noe som gjør enkelte grupper ekstra sårbare og utsatte. Lavinntektsgruppene som oppgir lavest livskvalitet, mottakere av sosialhjelp, AAP og uføretrygd, er også gruppene som i størst grad har økonomiske vansker, lavest arbeidstilknytning og til dels også mest helseproblemer blant gruppene som vi har sett på.

 

Oppdragsgiver: Arbeids- og sosialdepartementet.