Innledningsvis presenteres noe av motivasjonen med å utarbeide et slikt rammeverk, som blant annet er at det kan gi et mer fullstendig og sammenhengende bilde av tilstand og utvikling på velferdsfeltet.
I kapittel 2 gis det en oversikt over tidligere indikatorsystemer på velferdsfeltet i Statistisk sentralbyrå, fra den første utgaven av Sosialt Utsyn i 1974 og fram til websidene «Slik har vi det» og til systemet for bærekraftsindikatorer.
Kapittel 3 er viet de internasjonale utviklingstrekkene. En rekke land har utviklet et indikatorsystem og rammeverk for måling av livskvalitet. Vi starter med å presentere rammeverket til OECD, som mange har latt seg inspirere av. I tillegg gis det en kort gjennomgang av hovedtrekk ved rammeverkene i 11 forskjellige land, herunder Sverige, Finland og Island. Avslutningsvis gir kapitlet en gjennomgang av bruken av indikatorsystemene i offentlig debatt og politikkutvikling, blant annet har noen land tatt indikatorene inn i de nasjonale budsjettprosessene.
I kapittel 4 presenteres noen viktige prinsipper og avgrensninger for valget av indikatorer på livskvalitet. Noen av de viktigste er at rammeverket er ment å måle livskvaliteten for den nåværende generasjonen av nordmenn, og at indikatorene som velges bør være egnet til å vise utviklingen over tid, og at de kan brytes ned på undergrupper, og slik vise omfanget av sosial, økonomisk og geografisk ulikhet. Barn og unge er en særlig sårbar gruppe, og bør synliggjøres så mye som mulig.
Kapittel 5 gir en drøfting av livskvalitetsbegrepet. Livskvalitet brukes i denne rapporten som et generelt velferdsbegrep, som en betegnelse på det som gjør at menneskers liv kan sies å gå bra. Livskvalitet har enkelte kjennetegn som gjør at det skiller seg fra andre velferdsbegreper. Historisk sett er begrepet knyttet til at velferd er noe annet og mer enn høy inntekt og materiell levestandard. De ikke-materielle sidene ved et godt liv blir framhevet. Et annet kjennetegn er en sterk vektlegging av mål framfor midler, på å måle det som «virkelig betyr noe».
I kapittel 6 presenteres et forslag til hvilke dimensjoner som bør inngå når vi skal måle dette sammensatte begrepet. Dette gjøres i to trinn: Først presenteres noen sentrale verdidimensjoner: frihet, trygghet, læring og utvikling, lykke og mening, helse, tilhørighet og fellesskap. Valget av verdier kan begrunnes både med bakgrunn i befolkningsundersøkelser og i hvilke verdier som er gjengangere i offentlige dokumenter og lovverk. Dernest presenteres ti empiriske dimensjoner som grunnlag for å måle om folk har et godt liv. Dette er et forsøk på å konkretisere det forholdsvis abstrakte verdigrunnlaget. Både frihet og trygghet har for eksempel en økonomisk side, som gjør det naturlig å inkludere en dimensjon for økonomi og materielle goder. De andre dimensjonene er subjektiv livskvalitet, helse, kunnskaper og ferdigheter, styresett og medvirkning, fysisk trygghet, sosialt fellesskap, arbeid og arbeidsmiljø, fritid og kultur, samt natur og nærmiljø. Det er høyt samsvar mellom disse dimensjonene og de som brukes i andre lands rammeverk.
I kapittel 7 gjennomgås valget av indikatorer innenfor hver dimensjon. 54 indikatorer blir presentert og begrunnet.¹ Av disse kan noe over 20 indikatorer også brytes ned på kommunenivå, gitt visse tilpasninger. De fleste dimensjoner har en til to indikatorer som berører barn og unge.
Kapittel 8 tar for seg hvordan indikatorene kan presenteres og visualiseres på en god måte, mens kapittel 9 avslutter rapporten med noen anbefalinger for videre arbeid med rammeverket.
Oppdragsgiver: Helse- og omsorgsdepartementet.
¹ Retter fra 50 indikatorer til 54 indikatorer 22. desember 2023, kl. 10.00