Humanitære behov innebærer at mennesker har lav livskvalitet, eller står under risiko for å få det, og trenger hjelp for å få et bedre liv. Sagt på en annen måte handler humanitære behov om å avhjelpe nød og lidelse i befolkningen.
Innledningsvis presenterer rapporten noen hovedtrekk i drivkrefter og trender som kan bidra til å forklare utviklingen av de humanitære behovene i Norge. De viktigste demografiske trendene er den sterke veksten i innvandring, at det blir flere i de eldste aldersgruppene og at andelene som er enslige og aleneboende har økt. Blant sosiale og økonomiske trender finner vi utviklingstrekk som økt økonomisk ulikhet og større vekt på utdanning og kvalifikasjonskrav i yrkeslivet. Koronapandemien som startet i begynnelsen av 2020 har påvirket de humanitære behovene og danner et viktig bakteppe for analysene i rapporten. Blant annet steg den registrerte arbeidsledigheten kraftig i begynnelsen av pandemien, før den stabiliserte seg på et lavere nivå.
Rapporten tar for seg seks former for nød og lidelse, delvis basert på arbeidet til den amerikanske sosiologen Ronald Anderson: Lav overlevelse (død før normaltid), fattigdom og fysisk nød, fysisk lidelse, psykiske plager og lidelser, mellommenneskelig lidelse, for eksempel ensomhet eller vold, og sosial lidelse, slik som arbeidsledighet og diskriminering. De forskjellige formene gjennomgås i egne kapitler, basert på foreliggende statistikk om norske forhold og data fra Livskvalitetsundersøkelsen 2021. I tillegg er det satt av to kapitler til å gjennomgå situasjonen for grupper som i liten grad dekkes av SSBs generelle spørreundersøkelser om levekår og livskvalitet. Det gjelder barn og unge, og det gjelder forskjellige minoritetsgrupper og andre som ikke er med i spørreundersøkelsene, blant annet fordi de er bosatt på institusjoner (for eksempel fengsel og sykehjem).
Rapporten gir en oversikt over gruppene med de største humanitære behovene, de som er særlig sårbare, på grunnlag av gjennomgangen i de empiriske kapitlene. I et eget kapittel drøftes også et mulig sett av kriterier for å avgjøre hvilke grupper som bør trekkes fram. De følgende ti gruppene blir framhevet: Personer som har alvorlige rusproblemer, barn som utsettes for mishandling, vold, mobbing og omsorgssvikt, asylsøkere og irregulære migranter, eldre med demens, personer med alvorlige psykiske lidelser, sosialhjelpsmottakere, fattige barnefamilier, innsatte i fengsler, seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter, samt personer med nedsatt helse og dårlig økonomi.
Avslutningsvis oppsummerer rapporten utviklingen siden forrige rapport, i 2017, og hvilke konsekvenser koronapandemien har hatt for de humanitære behovene i Norge. Det konkluderes med at utviklingen har vært sammensatt. På noen områder har det vært små endringer, det har for eksempel ikke vært noen økning av fattigdommen i Norge under pandemien. De klareste negative endringene gjelder psykisk helse og forskjellige mellommenneskelige problemer, ikke minst utbredelsen av ensomhet. Pandemien har forsterket eksisterende sosiale og økonomiske ulikheter. For eksempel har lavinntektsgruppene i samfunnet både blitt mer rammet av covidsmitte enn andre, og vært mer utsatt for å bli permittert eller miste jobben på grunn av smitteverntiltakene. Barn og unge har vært særlig utsatt. Koronapandemien ser ut til å ha forsterket den langsiktige tendensen til at unge personers livskvalitet har sakket akterut sammenlignet med middelaldrende og eldre. Særlig kvinner i alderen 18-24 år oppgir i større grad enn befolkningsgjennomsnittet at koronapandemien har hatt negative konsekvenser for deres psykiske helse. At tjenestetilbudene har vært redusert i perioder på grunn av pandemien, har vært uheldig for flere av de sårbare gruppene, blant annet rusavhengige, personer med demens og beboere på sykehjem.