Hovedformålet med undersøkelsen var å få kunnskap om livskvaliteten til den norske befolkningen og å belyse forskjeller i livskvalitet mellom ulike grupper. I undersøkelsen har vi kartlagt spørsmål som hvor tilfreds man er med livet, tilfredshet med ulike livsområder, optimisme for framtiden, engasjement, mestring, sosiale relasjoner og positive og negative følelser.

I Norge svarer 21 prosent av befolkningen at de har høy tilfredshet med livet (svarer 9 eller 10 på en skala fra 0 til 10), mens 28 prosent svarer at de har lav tilfredshet med livet (svarer mellom 0 og 5 på skalaen). Tilfredsheten i befolkningen er signifikant lavere i 2021 enn i 2020. Det har vært en nedgang i 10 av 12 indikatorer på subjektiv livskvalitet mellom 2020 og 2021. Nedgangen sammenfaller med endringer i flere av levekårene som også er målt. Blant annet er det en økning i andelen som oppgir å ha helseproblemer eller psykiske plager, søvnproblemer, smerter, lite sosial kontakt og som opplever ensomhet, faktorer som er relatert til tilfredshet.

Et gjennomgående funn i rapporten er at yngre oppgir at de er mindre tilfredse med livet enn eldre. Dette gjelder for mange av livskvalitetsmålene, bortsett fra tilfredshet med fysisk helse, optimisme for framtiden og om man har givende sosiale relasjoner. Et annet gjennomgående funn er at personer med lavere utdanning og lavere inntekt jevnt over oppgir mindre tilfredshet på ulike livskvalitetsmål enn de med høyere utdanning og inntekt. Et viktig funn i rapporten er at folks livskvalitet varierer etter livssituasjon. Personer som er arbeidsledige eller uføre og personer med helseutfordringer, er eksempler på grupper som er overrepresentert blant de som svarer at de er mindre tilfredse med livet. Skeive (personer som oppgir at de er homofil, lesbisk eller bifil) er også en av gruppene som merker seg ut med lavere livskvalitet enn den øvrige befolkningen.

I rapporten ser vi også nærmere på sammenhengen mellom levekår og tilfredshet med livet. Resultatene viser at tilfredshet varierer etter indikatorer på helseforhold, sosiale relasjoner, arbeidsmiljø, skolemiljø, økonomi, boforhold, nærmiljø, samfunnsforhold, fritid og negative livshendelser. Vi finner at symptomer på angst og depresjon ser ut til å være den største risikofaktoren for lav livskvalitet av helseforholdene. Sosiale relasjoner har også en sammenheng med livskvalitet. Blant annet ser vi at det å være mye plaget av ensomhet er negativt relatert til tilfredshet med livet. Av arbeids­miljøforhold ser vi at seksuell trakassering på jobb er forbundet med nedsatt livskvalitet. Økonomi har også betydning. Det å ha opplevd diskriminering har betydning for livskvaliteten, og det er dobbelt så stor andel som ikke er tilfreds med livet blant dem sammenliknet med dem som ikke har opplevd diskriminering. Til sist finner vi at noen konkrete livshendelser skiller seg ut ved at en svært stor andel som har opplevd dem rapporterer om lav tilfredshet med livet. Det gjelder særlig sterkt personlige krenkende hendelser, som å ha blitt utsatt for vold eller trusler om vold.