Utenriksregnskap

Utenriksregnskapet viser Norges økonomiske forbindelser med utlandet inndelt i beholdninger på et gitt tidspunkt og endringer i løpet av et kvartal.

Utenriksregnskapet stilles opp etter internasjonale vedtatte retningslinjer. Disse er nedfelt i "The Balance of Payments and International Investment Position Manual, 6th edition" (BPM6), utgitt av det internasjonale pengefondet (IMF). De prinsipper og definisjoner som er fastlagt der, er i overensstemmelse med internasjonale regler for oppstilling av nasjonalregnskapet, gitt i manualen "System of National Accounts" (SNA), og som er utgitt av en rekke internasjonale organisasjoner i fellesskap, IMF, FN, OECD, Eurostat og Verdensbanken. Den europeiske unionen (EU) har utarbeidet en egen utgave av nasjonalregnskapsmanualen (ESA), som ivaretar spesielle forhold i medlemslandene. Denne er Norge forpliktet til å følge i henhold til EØS-avtalen. Rapportering av utenriksregnskap med gitte spesifikasjoner til Eurostat, EUs statistikkbyrå, har en lovmessig forankring i Rådsregulering nr. 184/2005 med flere.

Grunnleggende begreper

Utenriksregnskapet er i likhet med nasjonalregnskapet bygd opp omkring tre grunnleggende økonomisk relaterte begreper: aktører, verdier og hendelser. Kort fortalt kan en si at regnskapssystemene beskriver de hendelsene som objektene utsettes for gjennom aktørenes handlinger.

• Aktørene er institusjonelle enheter som tar økonomiske beslutninger og som kan stille opp et fullstendig regnskap for sin virksomhet. Den institusjonelle enheten er i de fleste tilfeller sammenfallende med et foretak, f.eks. aksjeselskap. I tillegg utgjør husholdninger og enheter innenfor offentlig sektor viktige institusjonelle enheter.
• Verdier vil være knyttet til enten realobjekter, dvs. varer og tjenester, eller finansobjekter og funksjoner som uttrykker ulike fordrings- og gjeldsforhold.
• Hendelser omtales normalt som transaksjoner. Det grunnleggende kriteriet for at en transaksjon skal registreres i utenriksregnskapet er at den foretas mellom en innlending og en utlending. Som innlending regnes institusjonelle enheter som tar del i det økonomiske liv innenfor et lands territorium på varig basis, konvensjonelt satt til minst ett år.

Beholdning

En beholdning framkommer som verdien av et finansobjekt som for eksempel et foretak er i besittelse av på et bestemt tidspunkt. Finansobjekter kan for eksempel være aksjer, andre verdipapirer eller ulike typer lån. Beholdninger skal i prinsippet registreres til markedsverdi. Se beskrivelse av verdivurdering nedenfor.

Transaksjon

En transaksjon, i økonomisk sammenheng, er en overførsel fra en part til en annen part, for eksempel i forbindelse med kjøp og salg når en vare byttes mot penger. En transaksjon skal i utenriksregnskapet i prinsippet henføres til den perioden et objekt skifter eier fra/til Norge/utlandet. Konvensjonelt vil man ofte si at eierskifte har funnet sted når partene registrerer transaksjonene i sine regnskaper. For vareeksport og -import er det i praksis grensepassering, slik det registreres gjennom tolldeklarasjoner, som bestemmer periodiseringen. I utenriksregnskapets finansregnskap beregnes stort sett transaksjonene ved å ta beholdningsendringer og justere for verdiendringer på objektene (valuta- og andre prisomvurderinger) og andre volumendringer.

Alle transaksjoner skal i utgangspunktet vurderes til markedspriser, men dette er ikke alltid mulig. Se mer om dette under «Verdivurdering». Total eksport og total import skal føres til fob-priser (= free on board, dvs. verdi ved passering av eksporterende lands grense). Transaksjonstidspunktet, eller et gjennomsnitt over en periode, skal legges til grunn ved valutaomregning av transaksjoner fra utenlandsk til nasjonal valuta.

Andre endringer

Andre endringer er fortjeneste eller tap på et objekt kun fordi man er i besittelse av et objekt over tid. Det er ingen aktiv handling slik som i forbindelse med transaksjoner. Andre endringer kan deles inn i prisendringer og andre volumendringer. Prisendringer er valutakursendringer og markedsprisendringer. Volumendringer er av- og nedskrivinger, gevinster og tap samt sektorskifter.

Inntekter og utgifter

Inntekter og utgifter er med i driftsregnskapet, eksklusiv gevinst og tap, enten de er realiserte eller urealiserte. Gevinst- og tapsposter er imidlertid med på å forklare totale balanseendringer som finner sted i løpet av en periode og betraktes som andre endringer, se over.

Fordringer og gjeld

En fordring er finansielle verdier som en enhet har krav på fra en annen enhet, gjennom for eksempel eie av aksjer eller ytelse av lån. Tilsvarende er gjeld finansielle verdier som en enhet skylder en annen enhet. I utenriksregnskapet er fordringshaver norsk og skyldner utenlandsk eller motsatt. Langsiktige fordringer/gjeld defineres av at forfall/nedbetalingsfrist er lenger enn ett år, mens kortsiktige fordringer/gjeld forfaller/skal nedbetales innen ett år.

Dobbelt bokholderi

Føringen i utenriksregnskapet bygger på reglene for dobbelt bokholderi. Alle hendelser er i prinsippet representert med to posteringer, en kredit- og en debetpostering. For de fleste transaksjoner mottar den ene parten en økonomisk verdi som det gis motytelser for. Både ytelsen og motytelsen vil normalt bli registrert. F.eks. vil eksport av en vare bli notert i utenrikshandelsstatistikken og ført som en kreditpost i driftsregnskapet, mens den tilhørende fordringsøkningen overfor utlandet, f.eks. i form av økte bankinnskudd, posteres på debetsiden i finansregnskapet. Det er som oftest ulike kilder som gir oss informasjon om hhv. eksporten og den tilhørende fordringsøkningen, så en av utfordringene med utenriksregnskapet er å få lik informasjon om kredit- og debetsiden av regnskapet. I andre tilfeller forekommer det ingen motytelse, f.eks. i forbindelse med gaver, og man får kun én registrering i statistiske kilder. I disse tilfellene konstrueres en motpost. I dette eksemplet i form av en overføring i kapitalregnskapet, slik at kravet om to posteringer oppfylles.

Oppbygging

Utenriksregnskapet er en integrert del av nasjonalregnskapet og viser et speilbilde av nasjonalregnskapets oppstilling av sektoren utlandet. I utenriksregnskapet sees transaksjonene og beholdningene med norske øyne, mens de i nasjonalregnskapet vil være sett fra utlandets ståsted. Et overskudd på driftsbalansen for Norge i utenriksregnskapet, vil i nasjonalregnskapet fremstå som et underskudd for sektoren utlandet.

Tabellen nedenfor illustrerer oppstillingen av transaksjoner og beholdninger i utenriksregnskapets drifts- og kapitalregnskap og finansregnskap:

1. Driftsbalansen
   i. Varer- og tjenestebalansen
   ii. Rente- og stønadsbalansen
2. Saldo kapitalkonto
3. Nettofinansinvesteringer, drifts- og kapitalregnskapet
4. Finansregnskapet, fordringer og gjeld, fordelt på funksjoner (se forklaring nedenfor):
   i. Direkteinvesteringer
   ii. Porteføljeinvesteringer
   iii. Andre finansinvesteringer
   iv. Internasjonale reserver
5. Nettofinansinvesteringer, finansregnskapet
6. Statistisk avvik
   
   Finansregnskapet stilles videre opp som vist i følgende tabell, fordelt på funksjoner (direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer, andre finansinvesteringer og internasjonale reserver):
   
   
7. Beholdninger ved inngangen til perioden
8. Investeringer i finansielle eiendeler (fordringer)
9. Opptak av gjeld
10. Gevinster, tap og andre endringer, netto
11. Beholdninger ved utgangen av perioden

Følgende definisjoner gjelder

Sammenhengen mellom drifts- og kapitalregnskapet, og transaksjoner i finansregnskapet:

1+ 2 = 3

4 (fordringer – gjeld) = 5

5 – 3 = 6

Konsistent utenriksregnskap fordrer at:

(3) = (5)

Sammenhengen mellom beholdninger og beholdningsendringer i finansregnskapet:

7 + 8 – 9 + 10 = 11

Forklaring av de ulike regnskapene

Den definisjonsmessige sammenhengen mellom driftsregnskapet og finansregnskapet, er at et overskudd på driftsregnskapet, korrigert for netto kapitaloverføring og netto anskaffelse av immateriell kapital (lisenser, konsesjoner etc.), øker netto fordringer overfor utlandet (eller reduserer netto gjeld), mens et underskudd på driftsregnskapet vil redusere netto fordringer (eller øke netto gjeld).

Driftsregnskapet omfatter eksport og import av varer og tjenester, med vare- og tjenestebalansen som saldo. I tillegg gis data for lønn, formuesinntekter og - utgifter, samt løpende overføringer og stønader til og fra utlandet. Denne delen har rente- og stønadsbalansen som saldopost. Ved å summere saldoene på de to delene kommer en frem til den totale driftsbalansen overfor utlandet.

Kapitalregnskapet omfatter kjøp og salg av immateriell kapital som lisenser og rettigheter, og kapitaloverføringer. Sistnevnte er verdien av finans- eller realkapitalformue som gis bort uten motytelse. Dette innebærer at saldoen på driftsregnskapet må korrigeres for netto kapitaloverføringer for å komme frem til netto finansinvesteringer.

Finansregnskapet omfatter beholdningene ved inngangen og utgangen av en periode, og endringer i fordringer og gjeld overfor utlandet i løpet av perioden. Resultatet av transaksjoner registrert i driftsregnskapet gjenspeiler seg normalt i endringer i fordringer og gjeld overfor utlandet. For eksempel vil inntekten av en vare som selges til utlandet bli registrert i driftsregnskapet. Denne inntekten kan for eksempel plasseres i en utenlandsk bank og derigjennom styrke Norges fordringsposisjon gjennom en økning i beholdningen av finansobjektet bankinnskudd i utlandet. Denne plasseringen i en utenlandsk bank vil registreres som en transaksjon i finansregnskapet. I finansregnskapet inngår det dessuten transaksjoner som ikke har sin motpost på driftsregnskapet, men som derimot er omplasseringer av eksisterende fordringer og gjeld. Et eksempel kan være en innlending som benytter seg av midler på en utenlandsk bankkonto til nedbetaling av et tidligere opptatt lån i utlandet. I presentasjonen av finansregnskapet er det en hovedinndeling i funksjonene direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer, andre finansinvesteringer og internasjonale reserver. Under hver av disse hovedkategoriene finnes en underoppdeling på type finansobjekt samt opplysninger om sektorer som er involvert i transaksjonene og beholdningene.

Nettofinansinvesteringer

Nettofinansinvesteringer beregnes i drifts- og kapitalregnskapet og i finansregnskapet, begge størrelsene presenteres i utenriksregnskapets hovedtabell.

• Nettofinansinvestering definert i drifts- og kapitalregnskapet =
  Driftsbalansen + netto kapitaloverføringer - nettoinvesteringer i ikke-finansiell kapital
• Nettofinansinvestering definert i finansregnskapet =
  Netto anskaffelse av finansielle fordringer - netto gjeldsstiftelse

I prinsippet skal sum nettofinansinvesteringer balanseres mellom drifts- og kapitalregnskapet og finansregnskapet. Statistisk avvik oppstår dersom nettofinansinvesteringer fra drifts- og kapitalregnskapet ikke er identisk med nettofinansinvesteringer fra finansregnskapet. (Posten har karakter av en statistikks residualstørrelse, som får det dobbelte bokholderi til å stemme.) Ubalanser mellom regnskapene er vanlig for denne statistikken. Det er ulike årsaker til at et statistisk avvik oppstår. Eksempler er periodiseringsproblem, ufullstendige og ulike datakilder, ulike utvalg og kvalitetsproblemer med innrapporterte data.

Nettofinansinvesteringer (fra finansregnskapet) justert for andre endringer gir en oversikt over endringer i Norges nettofordring/-gjeld overfor utlandet.

Institusjonell sektorgruppering er en statistisk standard. Institusjonelle enheter klassifiseres i sektorer etter samfunnsøkonomisk funksjon, organisasjonsform og eierskap. Økonomien er delt inn i følgende hovedsektorer ikke-finansielle, finansielle foretak, husholdninger, ideelle organisasjoner og offentlig sektor . Den institusjonelle sektorklassifikasjonen i statistikken er harmonisert med anbefalingene i BPM6, 2008 SNA og ESA 2010. For en nærmere beskrivelse av hver enkelt sektor, se sektorgruppering.

Produktdimensjonen i driftsregnskapet er basert på CPA (Categorization of Products by Activity) som er anbefalt i ESA og som er knyttet opp mot næringsnomenklaturen NACE som også benyttes i nasjonalregnskapet.

Landkodeinndelingen følger den internasjonale standarden ISO-3166 Standard for landkoder (alfa-2).

Funksjoner i finansregnskapet

Direkteinvesteringer:

Investeringer over landegrensene der investor har til hensikt å etablere en varig økonomisk forbindelse og utøve effektiv innflytelse på virksomheten i et investeringsobjekt. I praksis dreier det seg om en direkteinvestering når eierandel er på minst 20 prosent.

Direkteinvesteringenes lån og varekreditter kan blir presentert på to måter, enten etter retningsprinsippet eller etter fordrings - og gjeldsprinsippet. Retningsprinsippet viser direkteinvesteringene etter hvilken retning det er på direkteinvesteringsforholdet, mens fordrings- og gjeldsprinsippet viser direkteinvesteringer etter hvorvidt investeringen er relatert til en fordring eller gjeld. BPM5-manualen var basert på retningsprinsippet hvor investeringsobjektets fordringer på investor ble nettet mot eventuell gjeld. I BPM6 benytter en fordrings- og gjeldsprinsippet hvor lån og varekreditter bruttoføres, dvs. en fordring er en fordring og en gjeld er en gjeld uansett hvem som er investor/investeringsobjekt. SSB publiserer en egen statistikk som heter «Direkteinvesteringer» og her brukes retningsprinsippet fortsatt i henhold til internasjonale retningslinjer for denne statistikken. Se også ytterligere forklaringer under denne statistikkens «Om statistikken».

Porteføljeinvesteringer:

En finansiell investering som ikke har som formål å være en varig økonomisk forbindelse. Porteføljeinvesteringer har ofte en kortere investeringshorisont enn direkteinvesteringer, og eierandelen i selskapet det investeres i, er under 20 prosent.

Finansielle derivater:

Finansielle derivater er kontrakter knyttet til finansielle instrumenter eller varer. Slike kontrakter inngås ofte som en sikring mot valutarisiko eller prisrisiko. Beholdninger av finansielle derivater er delt inn i fordringer og gjeld overfor utlandet, mens transaksjoner er nettotall.

Andre finansinvesteringer:

Andre finansinvesteringer er en residualkategori som omfatter alle investeringer som ikke er med i direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer og internasjonale reserver. I hovedsak er det bankinnskudd, varekreditter, lån og annen fordring/gjeld.

Internasjonale reserver:

Sentralbankens beholdning av utenlandske verdipapirer og andre typer fordringer som følger av plikter ved deltakelse i Det internasjonale valutafondet IMF). Internasjonale reserver eksisterer per konvensjon bare som fordringer. Utenlandske sentralbankers eventuelle plasseringer av reserver i Norge (for eksempel i norske verdipapirer) skal ikke registreres som "reservegjeld", men som porteføljeinvesteringer og andre finansinvesteringer på gjeldssiden.

Finansobjekter:

Finansobjektene følger av en gruppering av finansielle instrumenter som i hovedsak innehar samme samfunnsøkonomiske funksjon. For eksempel er betalingsfunksjonen karakteristisk for kontanter og lønnskonti, mens kreditt formidles gjennom ulike typer lån. I tillegg er likviditetsgrad bestemmende for rekkefølgen av objektene.

Objektsklassifikasjonen i finansregnskapet bygger på anbefalingene i BPM6, 2008 SNA og ESA 2010. Hovedobjektene i finansregnskapet er beskrevet nedenfor:

Aksjer, andeler og annen egenkapital:

Objektet omfatter blant annet aksjer i aksjeselskaper, andeler i ansvarlige selskap med begrenset ansvar og andeler i verdipapirfond. Videre inkluderer objektet omsettelige norske egenkapitalbevis og stats- og kommuneforvaltningens kapitalinnskudd i offentlig eide foretak. I aksjer og andeler inngår også verdien av realkapital som innlendinger eier i utlandet og verdien av realkapital i Norge som er direkte eid av utlendinger (eks verdien av fast eiendom i utlandet eid av innenlandske husholdninger og verdien av fast eiendom i Norge eid av utenlandske husholdninger).

Obligasjoner og sertifikater:

Sertifikater omfatter omsettelige verdipapirer med opprinnelig løpetid/nedbetalingstid på mindre enn ett år, mens obligasjoner er definert som omsettelige standardiserte obligasjoner med løpetid/nedbetalingstid på over ett år.

Kontanter og bankinnskudd:

Objektet omfatter sedler og skillemynt og bankinnskudd

Lån:

Objektet omfatter andre låneformer enn omsettelig gjeldspapirer. Objektet er delt i kortsiktige og langsiktige lån hovedsakelig på basis av spesifikasjonene i bankstatistikken (ORBOF). Kortsiktige lån omfatter factoring, byggelån og kassekreditt mv. Langsiktige lån omfatter pantelån og finansiell leasing mv.

Forsikringstekniske reserver:

I objektet inngår opptjente reserver i individuelle livs-, rente- og pensjonsforsikringer, opptjente rettigheter i kollektive pensjonsordninger samt forskuddsbetalte premier i livsforsikringsselskaper, private og kommunale pensjonskasser. I tillegg inngår premiereserver og erstatningsreserver i skadeforsikringsselskapene. Reservene omfatter avsatte midler til dekning av forsikringsansvar som følger av polisene, men også andre akkumulerte fondsmidler som kan tilskrives forsikringstakerne.

Varekreditter:

En utsettelse av betalingen for varer sett i forhold til kontrakts- eller leveransedatoen.

Annen kapital:

Her inngår hovedsakelig kundefordringer, leverandørgjeld og finansielle derivater. Objektet omfatter også andre finansielle balanseposter som ikke hører naturlig inn under andre objekter nevnt ovenfor.

Trekkrettigheter (SDR) og Internasjonale reserver:

Objektet omfatter spesielle trekkrettigheter i IMF (SDR – Special Drawing Rights). Norges Bank forvalter Norges finansielle forpliktelser og rettigheter overfor IMF. Medlemslandene kan endre sin beholdning av SDR ved å bruke SDR i sine transaksjoner med IMF eller ved å kjøpe fra eller selge til medlemsland som har sagt seg villig til å være motpart i transaksjoner med SDR, og dette vises på fordringssiden under funksjonen «internasjonale reserver» i finansregnskapet. IMF har plassert sin beholdning av norske kroner som innskudd i Norges Bank. Dette kan kalles kronegjeld til IMF. Verdien av innskuddet blir imidlertid regulert slik at IMF ikke har risiko knyttet til endringer i valutakursen mellom norske kroner og SDR. Sett fra Norges Bank side kan innskuddet derfor betraktes som en gjeld i SDR, og tallet vises på gjeldssiden under funksjonen «andre finansinvesteringer» i finansregnskapet.

Reserveposisjon IMF:

IMF krever at medlemslandene skyter inn kapital i IMF. Størrelsen på innskutt kapital reflekterer medlemslandets relative størrelse i verdensøkonomien. Dette kapitalinnskuddet kalles også kvoten. Kvoten avgjør hvor stor andel av stemmene et land har i IMFs styre, hvor mye SDR medlemslandet får tildelt og har betydning for hvor mye landet eventuelt kan få låne av IMF. 75 prosent av innskutt kapital betales til IMF i landets egen valuta, mens resten betales i SDR eller i en mye brukt utenlandsk valuta. Norges Banks innskutte kapital i IMF (IMF kvote) fratrukket kroneinnskuddet IMF har plassert hos Norges Bank tilsier reserveposisjonen iht. definisjon fra IMF.

Verdivurdering

Markedsverdi:

Den faktiske verdi/pris et finansobjekt handles til og som det er oppnådd enighet om mellom partene.

Landfordelt utenriksregnskap

Det landfordelte utenriksregnskapet er først og fremst fokusert på landfordeling av handel med tjenester. I forbindelse med rapportering til Eurostat er det krav om landfordeling på et relativt aggregert nivå, men med mer detaljer om EU-landene. For handel med varer ligger informasjonen om landfordelingen i kildedata som publiseres separat med høyere aktualitet enn utenriksregnskapet. Publiseringen av landfordelt utenriksregnskap er knyttet opp mot rapporteringskravene om handel med tjenester. Det er også dette det vises størst interesse for fra brukermiljøene både nasjonalt og internasjonalt.

Landfordeling skjer på et detaljert nivå, og i hovedsak på to måter: 1) kilder inneholder landdimensjonen fra rapportør eller administrative data, og blir således automatisk tatt inn i beregningssystemet, eller 2) beregningen skjer i ettertid ved hjelp av relevant informasjon om landfordeling av transaksjonen.