De fleste Overføringsflyktninger, eller kvoteflyktninger, er personer som blir overført til et tredje land etter et organisert vedtak, vanligvis i samarbeid med FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR)., eller kvoteflyktninger, kommer på grunn av krig eller uro i hjemlandet, men noen kommer også av medisinske årsaker. Personer som kommer til Norge som familietilknyttet til en overføringsflyktning regnes ikke med blant overføringsflyktninger.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvem overføringsflyktningene er, i hvilken grad de deltar i arbeid eller utdanning, og hvordan deres inntektssituasjon er. Vi sammenligner overføringsflyktninger med andre Personer med flyktningbakgrunn inkluderer alle personer som selv kom som flyktninger, samt familietilknyttede til disse, og kan i sammenheng med innvandringsgrunn bli brukt som synonym til "kommet på grunn av flukt."], innvandrere og hele befolkningen.
Norge har mottatt flyktninger på kvote siden 1950-tallet, og det har vært et etablert program siden slutten av 1970-tallet. Ved inngangen til 2024 var det totalt sett bosatt vel 50 000 overføringsflyktninger i Norge. Dette utgjorde om lag 16 prosent av alle personer med flyktningbakgrunn, og 5,4 prosent av det totale antallet innvandrere i landet. Til sammenligning var det i alt 116 100 asyltilfeller eller personer med opphold på humanitært grunnlag bosatt i landet per 1.1. 2024. I tillegg var det bosatt 57 700 ukrainske flyktninger med midlertidig kollektiv beskyttelse ved inngangen til 2024 (Strøm, 2024).
Den årlige kvoten for overføringsflyktninger blir fastsatt av Stortinget på grunnlag av regjeringens forslag til statsbudsjett. Kvoten angir hvor mange overføringsflyktninger som kan komme til Norge. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) fastsetter kvotens sammensetning etter gitte uttakskriterier (Justis- og beredskapsdepartementet, 2015a). De har først fått innspill både nasjonalt og internasjonalt, blant annet fra Utlendingsdirektoratet (UDI), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Utenriksdepartementet (UD). Både flyktninggruppens størrelse og sammensetning endrer seg derfor fra år til år.
Fremdeles kommer det flest fra Syria
Overføringsflyktningene i Norge kommer fra i alt 118 ulike land, og som figur 1 viser, har forskjellige land dominert i ulike perioder opp gjennom årene. På 1980-tallet og fram til midten av 1990-tallet kom de fleste overføringsflyktningen fra Vietnam. På 1990-tallet kom flertallet fra Iran og Irak, mens det fra midten av 2000-tallet og noen år framover kom mange fra Myanmar. Etter at konflikten i Syria begynte i 2011, ble nær halve befolkningen drevet på flukt, og siden 2014 har Syria dominert blant overføringsflyktningene som har blitt bosatt i Norge. Av de 2 200 overføringsflyktningene som ble bosatt i løpet av 2023 var drøyt 700, eller en tredjedel, fra Syria. Selv om dette var en nedgang fra både 2021 og 2022 var syrerne fremdeles den klart største gruppen, og samlet sett er det nå bosatt omtrent 12 500 overføringsflyktninger fra Syria i her i landet.
Mange overføringsflyktninger har oppholdt seg og fått barn i en flyktningleir i et annet land enn de opprinnelig kommer fra. Disse barna får da en annen landbakgrunn enn foreldrene har. De siste årene har det kommet mange overføringsflyktninger til Norge med landbakgrunn fra Libanon og Jordan. De aller fleste av dem er under 6 år, og nesten alle har syrisk statsborgerskap. Dette er altså barn som har blitt født i henholdsvis Libanon og Jordan av syriske foreldre, mens foreldrene har oppholdt seg som flyktninger der. Samlet sett er det blitt bosatt drøyt 1 300 personer med landbakgrunn fra Libanon og 400 fra Jordan siden 2014. Tilsvarende mønster finner vi også blant annet for flyktninger som har blitt overført fra Rwanda og Uganda, som i all hovedsak har kongolesisk statsborgerskap. Også her var nesten samtlige under 18 år da de kom til Norge (Kvalø, Andresen, Lunde og Strøm, 2023).
Halvparten er under 18 år ved bosetting
Overføringsflyktningene som har blitt bosatt i Norge er dominert av barn og unge voksne. Halvparten har vært under 18 år ved bosetting, 22 prosent mellom 18 og 29 år og bare 11 prosent har vært 40 år eller eldre da de ble bosatt. Alderssammensetningen varierer noe fra kohort til kohort, og blant dem som ble bosatt i 2023 var hele 57 prosent under 18 år.
Kjønnsfordelingen blant overføringsflyktninger har også endret seg over tid, og selv om det totalt sett fortsatt er en svak overvekt av menn (51 prosent), har flertallet av dem som har kommet etter 2008 vært kvinner. Dette må sees i sammenheng med kvinneperspektivet (Kvalø, Andresen, Lunde og Strøm, 2023) som har blitt praktisert fra 2009.
Vedtak om uttak av enkeltpersoner skal bygge på behov for internasjonal beskyttelse og behov for gjenbosetting. Ut over dette skal det tas hensyn til såkalt barneperspektiv (barnefamilier med barn under 18 år prioriteres), kvinneperspektiv (utsatte kvinner er en prioritert gruppe) og integreringsperspektiv (de med utdanning og yrkeserfaring av relevans for norsk arbeidsliv prioriteres). Fra 2020 er lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBTIQ+) som gruppe og som individ prioritert ved uttak av overføringsflyktninger. Disse uttakskriteriene gir en overvekt av barn og unge voksne ved bosetting av overføringsflyktninger.
Overføringsflyktningene bor spredt
Ved utgangen av 2023 bodde det overføringsflyktninger i 319 av landets 356 kommuner, og i alle fylker. Til sammen bodde om lag fire av ti overføringsflyktninger i Viken (26 prosent) og Oslo (13 prosent). Dette er en relativt lik fordeling som for hele befolkningen samlet sett (37 prosent) og noe mindre enn for alle innvandrere samlet (47 prosent). For alle med flyktningbakgrunn er det også større andel som bor i Viken og Oslo med 44 prosent. Lavest andel overføringsflyktninger er bosatt i Nordland med 4 prosent, mens 5 prosent bodde i Troms og Finnmark og i Møre og Romsdal.
Dette bosettingsmønsteret er først og fremst et resultat av prioriteringer om at flyktninger skal bosettes i alle landsdeler gjennom styrt og spredt bosetting, se for eksempel Friberg og Lund (2006) og IMDi (2020).
Halvparten har bare grunnskoleutdanning
Utdanning er viktig for innvandreres vei inn i arbeidsmarkedet og graden av selvforsørgelse. Utdanningsnivået blant overføringsflyktninger i aldersgruppen mellom 25 og 66 år er forholdsvis varierende etter landbakgrunn og botid. Så mange som halvparten har kun grunnskole som sitt høyeste oppnådde nivå, mens 23 prosent har utdanning på videregående skolenivå, og 24 prosent på universitets- og høgskolenivå. Til sammenligning er utdanningsnivået høyere blant flyktninger generelt, der 38 prosent bare har grunnskole, 26 prosent har videregående skole og 31 prosent har universitet eller høgskole (figur 3). Utdanningsnivået er også betydelig lavere enn blant innvandrere generelt og den samlede befolkningen (Kvalø, Andresen, Lunde og Strøm, 2023).
Figur 4 viser høyest oppnådd utdanningsnivå etter landbakgrunn for de landene med størst antall overføringsflyktninger i Norge. Overføringsflyktningene fra Syria skiller seg ut med det laveste utdanningsnivået, der om lag 3 av 4 kun har grunnskole som sitt høyeste fullførte utdanningsnivå. Til sammenligning har bare 1 av 10 syriske overføringsflyktninger utdanning fra videregående skole eller universitet- og høgskole. Også overføringsflyktninger med bakgrunn fra Eritrea, Somalia og Kongo har forholdsvis lavt utdanningsnivå, med mellom 62 og 66 prosent som bare har grunnskoleutdanning, og 15-20 prosent med universitets- eller høgskoleutdanning.
Når vi ser på overføringsflyktninger med landbakgrunn fra Liberia, Vietnam, Myanmar, Etiopia og Iran er det vesentlig høyere andel som har utdanning på universitets- og høgskolenivå med omtrent én av tre. For disse landene er andelen som kun har fullført grunnskolen som høyeste fullførte utdanningsnivå på mellom 35 og 40 prosent, med unntak av Myanmar der 54 prosent bare har grunnskoleutdanning.
Under halvparten er sysselsatt
Deltakelse på arbeidsmarkedet er ansett som en viktig del av integreringen av flyktninger i Norge. Om lag 70 prosent av overføringsflyktningene i alderen 15-66 år var i arbeid eller utdanning (inklusive introduksjonsprogrammet) i november 2022. Dette er marginalt høyere andel enn for flyktninger sett under ett (68 prosent), men 7 prosentpoeng lavere enn for alle innvandrere samlet. Hvis vi sammenligner med hele befolkningen i tilsvarende aldergruppe, er imidlertid forskjellen på hele 14 prosentpoeng. Andelen er som tidligere år høyere blant mannlige enn blant kvinnelige overføringsflyktninger, med henholdsvis 72 prosent mot 68 prosent
Blant overføringsflyktninger i alderen mellom 15 og 66 år er om lag halvparten Sysselsatte: Sysselsatte består av både lønnstakere og selvstendig næringsdrivende. SSB følger definisjonen fra Internasjonal Labour Organization (ILO), der sysselsatte er definert som personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken, samt personer som har et slikt arbeid, men som var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon eller lignende. For sysselsatte med flere arbeidsforhold i referanseuken fastsettes ett som det viktigste.], mens den tilsvarende andelen i befolkningen er 3 av 4. Denne forskjellen har vært tilnærmet uendret eller svakt økende de siste årene (Kvalø, Andresen, Lunde og Strøm, 2023). Sysselsettingsandelen er hele 10 prosentpoeng høyere blant mannlige enn blant kvinnelig overføringsflyktninger, med henholdsvis 54 mot 44 prosent.
Andelen som er under utdanning (og ikke samtidig er sysselsatt), var 12 prosent for overføringsflyktninger, mens 5 prosent deltok i introduksjonsprogrammet. Til sammenligning var totalt 8 prosent av hele befolkningen i utdanning (ikke sysselsatt samtidig). Her er det verdt å merke seg at overføringsflyktningene er noe overrepresentert i de yngste aldersgruppene sammenlignet med befolkningen generelt (Kvalø, Andresen, Lunde og Strøm, 2023). Dette vil kunne gi seg utslag i andelene som er i arbeid og utdanning i forhold til befolkningen generelt.
Størst andel sysselsatte fra Myanmar og Burundi
Figur 5 viser variasjonen i andel som er i arbeid eller utdanning for overføringsflyktninger etter landbakgrunn. De største andelene som er i arbeid eller utdanning finner vi for overføringsflyktninger fra Myanmar (82 prosent), Burundi (80 prosent). Dette er land med forholdsvis lang botid, og mange har gjennomført introduksjonsprogram og er ferdige med utdanningen sin. Andel sysselsatte er om lag 73 prosent for begge land, mens andel i utdanning ligger på henholdsvis 9 prosent for Myanmar og 7 prosent for Burundi.
Blant de syriske overføringsflyktningene er det foreløpig totalt sett en relativt lav andel med tilknytning til arbeidsmarkedet, men andelen har økt noe de siste årene. Flere syrere har nå botid som strekker seg over to år, slik at færre er tilknyttet introduksjonsprogrammet og flere har kommet seg ut i arbeidsmarkedet. Andelen av de syriske overføringsflyktningene som per 3. kvartal 2022 var i sysselsetting (16 prosent) eller i kombinasjon av sysselsetting og utdanning (12 prosent) har økt siden 2021, mens andel i utdanning (24 prosent) og i introduksjonsordningen (15 prosent) har gått noe ned (Kvalø, Andresen, Lunde og Strøm, 2023).
Overføringsflyktningene fra Kongo har i likhet med syrerne kort botid, og mange er fremdeles under utdanning eller i introduksjonsprogrammet. Andelen som er sysselsatte blir dermed relativt sett lav (29 prosent), mens det er mange i introduksjonsprogrammet (23 prosent) og under utdanning (14 prosent). Senere i artikkelen skal vi se at den relativt sett svake arbeidsmarkedstilknytningen blant de syriske og kongolesiske overføringsflyktningene også gir seg utslag i form av lavt inntektsnivå.
Den minste andelen i arbeid og utdanning finner vi som tidligere år blant overføringsflyktningene fra Somalia og Irak, begge med om lag med 54 prosent. Dette er likevel en økning på om lag 2 prosentpoeng fra 2021 for begge disse landene. For dem med bakgrunn fra Somalia er det særlig andelen sysselsatte som fremdeles er lav, med om lag 30 prosent. Det lave sysselsettingsnivået for dem med bakgrunn fra Somalia gjelder ikke bare for overføringsflyktninger, men også når vi ser alle flyktninger under ett (Olsen, 2023).
Blant dem som er sysselsatt er det imidlertid stor forskjell på en heltidsjobb og en jobb som bare varer noen få timer i uka. En stillingsprosent på 100 eller mer betyr at vedkommende arbeider heltid. Hvor mange timer per uke dette innebærer, kan imidlertid variere fra yrke til yrke. Det kan derfor være interessant å undersøke hvor stor andel av de sysselsatte som jobber som heltidsansatte.
I befolkningen mellom 15 og 66 år er det om lag 3 av 4 lønnstakere som jobber heltid, mens den tilsvarende andelen blant overføringsflyktninger er om lag 6 av 10. Det er imidlertid stor forskjell mellom kvinner og menn, og det går frem av figur 7 at mens halvparten av de kvinnelige overføringsflyktninger jobber heltid, er andelen blant menn om lag 7 av 10.
Også med tanke på landbakgrunn er det relativt store forskjeller i andel som jobber heltid blant overføringsflyktningene, og det er gjerne dem med bakgrunn fra landene med lang gjennomsnittlig botid som har flest heltidsansatte. Vietnameserne er den gruppen med høyest andel heltidsansatte med 83 prosent. Det også verdt å merke seg at en høy andel irakere er heltidsansatte (69 prosent), på tross av at irakere som gruppe har lav tilknytning til arbeidslivet sammenlignet med andre overføringsflyktninger. Samtidig er Irak et land med relativt lang gjennomsnittlig botid (se figur 6).
Det er blant overføringsflyktninger med bakgrunn fra Eritrea, Syria og Sudan vi finner de laveste andelene heltidsansatte. Overføringsflyktninger fra Myanmar er i stor grad tilknyttet arbeidslivet (se figur 3), med relativt høy andel sysselsatte. Samtidig er andel heltidsansatte forholdsvis lav med om lag 59 prosent.
Lavt inntektsnivå for de fleste overføringsflyktninger
Personer med flyktningbakgrunn generelt, og overføringsflyktninger spesielt, har lave inntekter sammenlignet med alle innvandrere og den øvrige befolkningen. Dette kan sees i sammenheng med at mange har svak tilknytning til arbeidslivet, og dermed er avhengige av ulike økonomiske stønader.
Inntekt blir registrert på individnivå, men den deles som regel med andre medlemmer i husholdningen. Har man lav inntekt selv kan man nyte godt av inntekten til andre i samme husholdning. Det er derfor den samlede inntekten til husholdningen som ofte bestemmer de økonomiske levekårene til den enkelte. Vi bruker her For å kunne sammenligne den økonomiske velferden til husholdninger av ulik type og størrelse er det vanlig å justere inntekten ved hjelp av såkalte ekvivalensskalaer eller forbruksvekter. En ekvivalensskala gir utrykk for hvor stor inntekt en husholdning på for eksempel fire personer må ha, for å ha samme levestandard eller økonomisk velferd som en enslig person. En slik skala tar hensyn til at en husholdning som består av flere personer har flere utgifter, men også kan nyte godt av stordriftsfordeler som at flere personer deler på utgifter til TV, internett og andre forbruksvarer. Når slike ekvivalensskalaer blir brukt, forutsetter man at hele husholdningsinntekten blir likt fordelt på alle husholdningsmedlemmene. for å kunne sammenligne inntektsnivået til personer i husholdninger av ulike typer og størrelser. Denne justerer husholdningsinntekten ved hjelp av Vi benytter her EU sin skala for beregning av forbruksvekter. Her får første voksne i husholdningen vekt lik 1, neste voksne vekt lik 0,5 mens hvert barn får vekt lik 0,3. En parhusholdning med to barn vil da ha sum forbruksvekter (1+0,5+0,3 +0,3) lik 2,1. Dette betyr at en slik husholdning med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,1 ganger større enn en aleneboende for å ha samme økonomiske velferdsnivå. Den samlede husholdningsinntekten etter skatt divideres i dette tilfellet på 2,1 og alle husholdningsmedlemmer tilordnes samme (ekvivalent)inntekt., slik at man kan beregne hvor stor inntekt en husholdning på for eksempel fire personer må ha for å for å ha samme økonomiske velferd som en aleneboende person. Fordi innvandrere og personer med flyktningbakgrunn er yngre enn hele befolkningen, gjøres en aldersavgrensning på 25-66 år for alle for å kunne ha et bedre sammenligningsgrunnlag.
I 2022 hadde hele befolkningen i alderen 25-66 år (inklusive innvandrere og personer med flyktningbakgrunn) en median inntekt etter skatt per forbruksenhet på 474 300 kroner. Alle innvandrere i samme aldersgruppe hadde en del lavere inntektsnivå – 381 500 kroner. Blant dem med flyktningbakgrunn var inntektsnivået enda lavere. Blant alle personer med flyktningbakgrunn, 25-66 år, var medianinntekten 317 600 kroner, og det var små forskjeller mellom overføringsflyktninger og asyltilfeller, henholdsvis 307 800 og 323 500 kroner. Innenfor gruppen av overføringsflyktninger er det imidlertid store inntektsforskjeller.
Syriske og kongolesiske overføringsflyktninger er blant dem med lavest inntekt
Figur 8 viser inntektsnivået til hele befolkningen 25-66 år, alle innvandrere og personer med flyktningbakgrunn i samme aldersgruppe. For overføringsflyktninger ser vi på inntektsnivået etter landbakgrunn.
Overføringsflyktninger har blitt bosatt fra ulike land i ulike perioder, og variasjoner i inntektsnivået kan sees i sammenheng med både landbakgrunn og botid. Vietnamesere har bodd lengst i Norge (gjennomsnittlig botid på 34 år) og har høyest inntekt, sammenlignet med overføringsflyktninger fra andre land med mye kortere botid. Median inntekt etter skatt per forbruksenhet for disse er 412 000 kroner, som er langt over inntektsnivået til alle overføringsflyktninger sett under ett. Det er også høyere enn medianinntekten for innvandrere generelt.
Også iranere har bodd forholdsvis lenge i Norge, med gjennomsnittlig botid på 22 år, og har median inntekt etter skatt per forbruksenhet på 382 800 kroner. Irakere har om lag like lang botid – 23 år i gjennomsnitt – men har lavere inntektsnivå (327 400 kroner). Til tross for at overføringsflyktninger fra Myanmar kortere botid (14 år), har de en median inntekt etter skatt som er høyere enn irakernes, med 357 600 kroner. At myanmarerne har en sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet kan forklare mesteparten av disse forskjellene.
De som har landbakgrunn fra Afghanistan og Etiopia, har nå rukket å bo 12 år i Norge i gjennomsnitt. De har lave inntekter, med henholdsvis 307 800 og 336 300 kroner i median inntekt etter skatt per forbruksenhet. Eritreere og sudanere har noe kortere botid, med henholdsvis 8 og 9 år i gjennomsnitt, og er blant dem med lavest inntektsnivå – henholdsvis 263 900 og 269 000 kroner.
Overføringsflyktninger (25-66 år) fra Syria og Kongo har lavest medianinntekt, med henholdsvis 235 300 og 245 800 kroner. Disse gruppene har kortest gjennomsnittlig botid i Norge, med henholdsvis 4 og 7 år i gjennomsnitt.
Vi ser et viktig skille i økonomisk velferdsnivå mellom dem som har en tilknytning til arbeidslivet og dem som av ulike grunner står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet, og som derfor er avhengig av ulike typer stønader. Inntektsnivået til stønadsmottakere vil som regel ligge lavere enn den inntekten man kan oppnå som arbeidstaker. Vi ser derfor nærmere på hvilke typer inntekter overføringsflyktningenes husholdninger mottar.
Introduksjonsstønad, sosialhjelp og bostøtte til kongolesere og syrere
I figur 9 ser vi hvordan samlet inntekt er satt sammen av ulike typer inntekter for husholdninger hvor hovedinntektstaker er 25-66 år og overføringsflyktning, og vi sammenligner med alle husholdninger og husholdninger hvor hovedinntektstaker er innvandrer i samme aldersgruppe. Husholdninger med lang botid vil gjerne bestå av eldre personer enn dem med kortere botid, som vil ha betydning for hvilke typer inntekter de mottar.
For husholdninger der hovedinntektstaker er overføringsflyktning fra Kongo utgjør yrkesinntekt 49 prosent, mens de resterende 51 prosentene består av overføringer. De syriske overføringsflyktningene har bare 30 prosent av all inntekt i form av yrkesinntekt, mens 70 prosent består av overføringer.
For kongoleserne er introduksjonsstønad den viktigste stønaden, som utgjør 19 prosent av samlet husholdningsinntekt, mens sosialhjelp og bostøtte til sammen utgjør 12 prosent. Syrernes samlede husholdningsinntekt består av 14 prosent introduksjonsstønad, og hele 22 prosent er sosialhjelp og bostøtte. Disse stønadene (introduksjonsstønad, sosialhjelp og bostøtte) utgjør til sammen om lag én tredjedel av samlet husholdningsinntekt for begge disse gruppene.
Husholdninger med landbakgrunn fra Kongo og Syria har mange barn, og barnetrygd utgjør henholdsvis 5 og 6 prosent. Syrerne mottar dessuten 7 prosent av all inntekt i form av arbeidsavklaringspenger. Dessuten utgjør studiestipend fra Lånekassen en større andel for syrerne enn for andre overføringsflyktninger – 9 prosent av samlet husholdningsinntekt.
Husholdninger der hovedinntektstaker er overføringsflyktninger fra Afghanistan har også relativt lite yrkesinntekt – 59 prosent. Uføretrygd utgjør 8 prosent av samlet inntekt, og sosialhjelp og bostøtte utgjør til sammen 7 prosent. Det er en del nyankomne flyktninger fra Afghanistan, som gjør at de har rett til å motta introduksjonsstønad – 6 prosent av samlet husholdningsinntekt.
Blant vietnamesere, iranere og irakere, som har lengre botid i Norge, utgjør yrkesinntekt en større andel av samlet husholdningsinntekt. For iranere og irakere utgjør den henholdsvis 67 og 63 prosent, mens vietnameserne har 71 prosent av all inntekt som yrkesinntekt. I alle disse tre gruppene finner vi også relativt store andeler uføretrygd – mellom 12 og 16 prosent.
Som vi har sett tidligere i artikkelen er overføringsflyktninger fra Myanmar i stor grad sysselsatte, selv om andelen heltidsansatte er forholdsvis lav. Yrkesinntekten deres utgjør 82 prosent av samlet husholdningsinntekt. Selv om dette er en større andel enn for hele befolkningen, må det sees i sammenheng med at nivået på samlet husholdningsinntekt er langt lavere for myanmarerne.
Overføringsflyktninger som blir bosatt i Norge er ofte store barnefamilier, som en følge av uttakskriteriene for hvem som blir prioritert for gjenbosetting. Over halvparten av dem som er blitt bosatt de siste årene er under 18 år. Store barnefamilier er mer utsatt for vedvarende lavinntekt, og har en klar sammenheng med antall husholdningsmedlemmer, og i enda større grad av hvor mange yrkesaktive det er i husholdningen (Epland og Normann, 2021). Vi skal nå se nærmere på vedvarende lavinntekt blant overføringsflyktninger etter landbakgrunn.
Halvparten av alle overføringsflyktninger har vedvarende lavinntekt
I hele befolkningen var det 10 prosent som hadde I denne artikkelen bruker vi vedvarende lavinntekt i betydningen «under 60 prosent av mediangjennomsnittet over tre år». Det innebærer at husholdningsinntektene gjennom en periode på tre år slås sammen, for deretter å definere alle dem med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode som en lavinntektshusholdning. For å ta hensyn til at husholdninger er ulikt sammensatt, justeres i tillegg inntekten etter forbruksenheter. Vi benytter her EUs skala for forbruksvekter, som betyr at første voksne får vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekt 0,3. I praksis betyr det at en barnefamilie med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,1 ganger så høy som en enslig for å ha samme økonomiske velferdsnivå. i perioden 2020-2022. For alle innvandrere var andelen 24 prosent, mens 39 prosent av personer med flyktningbakgrunn bodde i husholdninger med vedvarende lavinntekt.
For hele gruppen av overføringsflyktninger bor nær halvparten (48 prosent) i husholdninger med vedvarende lavinntekt. I denne gruppen er det imidlertid store variasjoner, som blant annet kan sees i sammenheng med landbakgrunn, botid og tilknytning til arbeidslivet. Husholdningsstørrelse, særlig med tanke på antall barn, har også betydning. For nesten alle, uansett landbakgrunn, er det de store barnefamiliene som har de største andelene med vedvarende lavinntekt (Kvalø, Andresen, Lunde og Strøm, 2023).
Vedvarende lavinntekt blant syrere synker noe med økt botid
Figur 10 viser andeler med vedvarende lavinntekt blant de ti største landene det er blitt bosatt overføringsflyktninger fra, og som har vært bosatt i hele perioden 2020-2022. Her er det ikke gjort noen aldersbegrensning, som gjør at også barn blir inkludert, blant annet fra Uganda og Libanon. Som vi har sett tidligere i artikkelen er dette personer som har statsborgerskap fra henholdsvis Kongo og Syria, men som har fått landbakgrunn etter det landet hvor foreldrene deres har oppholdt seg i før de kom til Norge.
Svært mange overføringsflyktninger fra Uganda, Libanon og Syria bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Blant ugandere og libanesere har henholdsvis 86 og 85 prosent vedvarende lavinntekt, mens andelen er 80 prosent for syriske overføringsflyktninger. Store andeler med lavinntekt blant dem som har kort botid henger sammen med at introduksjonsstønad for nyankomne flyktninger er en stønad som ligger under lavinntektsgrensen, og mange er avhengige av denne stønaden de første årene de bor i Norge.
Gjennomsnittlig botid for alle syriske overføringsflyktninger er nå på fem år, og vi har derfor muligheten til å se på utviklingen i vedvarende lavinntekt for denne gruppen. Nær halvparten av alle overføringsflyktninger er under lavinntektsgrensen, en andel som har holdt seg stabil over tid. For syriske overføringsflyktninger har andelen gått noe ned. Mens 91 prosent hadde vedvarende lavinntekt i perioden 2018-2020 (Strøm, Lysen og Kvalø, 2022), gikk andelen ned til 86 prosent for perioden 2019-2021 (Kvalø, Andresen, Lunde og Strøm, 2023). For den siste treårsperioden (2020-2022) er andelen med vedvarende lavinntekt på 80 prosent. Syrere er med andre ord fortsatt sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. At andelen er noe mindre nå, må sees i sammenheng med botiden. Med økt botid har mange avsluttet et introduksjonsprogram, og en del har fått en tilknytning til arbeidslivet.
Mottak av introduksjonsstønad, og med få eller ingen tilleggsinntekter, vil for de fleste bety at inntekten deres ligger godt under lavinntektsgrensen. Dette er for eksempel tilfelle for mange kongolesere, som også er overrepresentert i lavinntektsgruppen, med 61 prosent. Sammenlignet med treårsperioden 2018-2020 har andelen gått opp med 8 prosentpoeng. Dette kan forklares med at det er blitt bosatt flere kongolesere de siste årene, der mange deltar i introduksjonsprogrammet.
For overføringsflyktninger som har bodd lengre tid i Norge, er andelene med lavinntekt langt mindre enn for nyankomne flyktninger. Vietnamesiske overføringsflyktninger har gjennomsnittlig botid på 34 år, og andelen med lavinntekt er 16 prosent. Dette er den minste andelen sammenlignet med overføringsflyktninger fra andre land i figuren over, og den har holdt seg svært stabil over tid.
Også overføringsflyktninger fra Myanmar, med en gjennomsnittlig botid på 15 år, har en relativt liten andel med vedvarende lavinntekt – 20 prosent. Mye av dette kan forklares av at de har sterkere tilknytning til arbeidslivet enn mange andre overføringsflyktninger. Både iranere og irakere har noe større andeler med lavinntekt enn myanmarerne, selv om de har lengre botid (henholdsvis 22 og 23 år i gjennomsnitt). Blant iranske overføringsflyktninger bor 23 prosent i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mens det gjelder 33 prosent av de irakiske overføringsflyktningene. For alle disse har andelene med vedvarende lavinntekt gått ned med 4-5 prosentpoeng over tid.
Referanser
Epland, J.; Kirkeberg, M. I. (2014): Flere innvandrerbarnefamilier med lavinntekt. Hentet fra Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/flere-innvandrerbarnefamilier-med-lavinntekt
Epland, J., & Normann, T. (2021). 115 000 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/115-000-barn-i-husholdninger-med-vedvarende-lavinntekt
Hattrem, A. red. (2022): Økonomi og levekår for lavinntektsgrupper 2022. Hentet fra: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/okonomi-og-levekar-for-lavinntektsgrupper-2022
Kirkeberg, M. I. & Strøm, F. (2021): Mer bofaste flyktninger. Artikkel. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/flytting/artikler/mer-bofaste-flyktninger
Kulasingam, A. S., Strøm, F., Lunde, H. & Bratholmen, N, V, L. (2020): Overføringsflyktninger 2020. SSB Rapporter 2021/32. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/overforingsflyktninger-2020
Omholt, E. red. (2019): Økonomi og levekår for lavinntektsgrupper 2019. SSB Rapporter 2019/33. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/_attachment/401236?_ts=16e12ba0ff0
Strøm, F., Kirkeberg, M. I. & Epland, J. (2020). Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2007-2016. SSB Rapporter 2020/36. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/monitor-for-sekundaerflytting--432696
Strøm, F. (2022): Flere overføringsflyktninger til Norge. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/statistikk/personer-med-flyktningbakgrunn/artikler/flere-overforingsflyktninger-til-norge
Strøm, F. (2024): Ukrainere er nå største flyktninggruppe i Norge. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/statistikk/personer-med-flyktningbakgrunn/artikler/ukrainere-er-na-storste-flyktninggruppe-i-norge
Utne, H. & Strøm F. (2020): Overføringsflyktninger 2019. SSB Rapporter 2020/2. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/overforingsflyktninger-2019
Kvalø, E. H., Howard Andresen, S.F., Lunde, H., Strøm, F. (2023): Overføringsflyktninger i Norge 2023. SSB Rapporter 2023/45. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/overforingsflyktninger-i-norge-2023
Strøm, F., Lysen, J. & Kvalø, E.H.: Rekordmange overføringsflyktninger. Artikkel. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/rekordmange-overforingsflyktninger
Olsen, B. (2023): Flyktninger i og utenfor arbeidsmarkedet 2021. SSB Rapporter 2023/10. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/artikler/flyktninger-i-og-utenfor-arbeidsmarkedet-2021