Inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger 2019, året før pandemien traff, viste en positiv inntektsutvikling for norske husholdninger etter flere svake år. Likevel fortsatte andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt å øke, og i alt 115 000 barn tilhørte en husholdning som over tre år hadde så lave inntekter at de havnet i denne lavinntektsgruppen. Det er vel 4 000 flere barn enn året før og utgjør 11,7 prosent av alle barn.
Barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger, har økt fare for å oppleve at de ikke har de samme godene som andre barn. Studier viser at personer født inn i lavinntektsfamilier har økt fare for å bli hengende etter på flere levekårsområder, blant annet viser oppvekst i lavinntekt sammenheng med negative helseutfall. Det er påvist at unges mentale helse påvirkes av å tilhøre en lavinntektsfamilie (Fløtten og Nielsen 2020).
Barn med innvandrerbakgrunn utgjør i alt 18 prosent av alle barn (over en treårsperiode). Siden 2013 har barn med innvandrerbakgrunn likevel utgjort over halvparten av alle barn med vedvarende lavinntekt, og det er i denne gruppen vi har sett størst økning de siste årene. Dette har en klar sammenheng med at husholdninger med svak tilknytning til arbeidsmarkedet er mest utsatt for lavinntekt.
En vanlig måte å definere vedvarende lavinntekt på er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere år – for eksempel 3 år – og deretter å definere alle dem med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 prosent eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. For å ta hensyn til at husholdninger er ulikt sammensatt, justeres i tillegg inntekten etter forbruksenheter. Vi summerer da husholdningens samlede inntekt etter skatt, og deler den på en forbruksvekt. Vi benytter her EUs skala for forbruksvekter, som betyr at første voksne får vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekt 0,3. I praksis betyr det at en barnefamilie med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,1 ganger så høy som en enslig for å ha samme økonomiske velferdsnivå. Dette er en metode som ofte blir benyttet i Statistisk sentralbyrå sine rapporter om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. I denne artikkelen bruker vi i hovedsak vedvarende lavinntekt i betydningen «under 60 prosent av mediangjennomsnittet over tre år». Det betyr også at kun barn som har vært bosatte i alle de tre årene regnes med i statistikken. I tillegg benytter vi også en tilnærming der vi tar utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra et gitt år, og bare prisjusterer denne. Dette er en mer «absolutt» definisjon på lavinntekt, enn den relative tilnærmingen.
Økningen fortsetter
Den økningen i antall og andel barn som tilhører lavinntektsgruppen som vi har sett de siste 10-15 årene fortsatte altså i 2019. Etter en periode med relativt stabil andel på 7,6-7,7 prosent i 2008 til 2011, har vi observert en jevn årlig økning. I 2015 passerte vi 10 prosent, og i 2016 var det for første gang over 100 000 barn i vedvarende lavinntekt i Norge. Antallet i 2019 er 115 000 barn, som da utgjør 11,7 prosent av alle barn. Ser vi helt tilbake til 2006, har antall barn i befolkningen økt med 2,7 prosent, mens antall barn i lavinntektsgruppen har økt med 70,8 prosent.
Siden 2011 har andelen med lavinntekt vært høyest blant de yngste barna (0-5 år). I denne aldersgruppen passerte andelen 10 prosent i 2014, og nådde 12,7 prosent i 2019. Andelen blant 6-10 åringene er litt lavere, 12,2 prosent i 2019, mens den er lavest blant 11-17 åringene. Der passerte andelen 10 prosent først i 2018, og var 10,8 prosent i 2019.
Figur 1 illustrerer hvordan andelen barn i lavinntektshusholdninger har økt de siste årene.
Ved å måle lavinntekt relativt til inntektsutviklingen for «folk flest», kan man overse det at inntektene også kan øke selv for dem som faller under lavinntektsgrensen. Et alternativ er da å benytte en «fast» lavinntektsgrense fra ett år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år. Det bidrar også til å belyse inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen. Gjør vi dette med utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra 2009, ser vi en positiv utvikling for barnefamiliene nederst i inntektsutviklingen fram til 2013. Da var andelen barn med vedvarende lavinntekt nede i 6,3 prosent målt ut fra inntektsgrensen i 2009, noe som tyder på en positiv inntektsutvikling også for barnefamiliene med lavest inntekt. Etter det har imidlertid andelen økt igjen, mest fra 2016 til 2018. Økningen ser ut til å ha avtatt fra 2018 til 2019, men andelen er likevel på 7,9 prosent, altså over andelen i startåret 2009. I løpet av de siste årene har altså barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen fått redusert kjøpekraft. Det gjenstår å se om utflatingen i 2019 vedvarer også inn i pandemiåret 2020.
Barn som selv innvandret, er mest utsatt
Helt siden 2013 har barn med Med innvandrerbakgrunn menes enten at barnet har innvandret til Norge, eller er født her i landet av foreldre som har innvandret. vært i flertall blant barn i lavinntektsgruppen, og økningen i den totale andelen barn med lavinntekt de siste årene skyldes i hovedsak en økning blant dem med innvandrerbakgrunn. Rett nok har andelen også økt noe blant barn uten innvandrerbakgrunn de siste årene, fra 4,6 prosent i 2011 til 5,8 prosent i 2018. Fra 2018 til 2019 har denne andelen holdt seg stabil på 5,8 prosent, noe som betyr at antallet også er ganske stabilt for barn uten innvandrerbakgrunn.
Av de 115 000 barna med vedvarende lavinntekt i 2019, hadde 67 700 enten innvandret selv eller var barn av foreldre som hadde innvandret. Dette utgjør 58,8 prosent av alle barn i lavinntektsgruppen.
Det igjen betyr at 39,1 prosent av alle barn med innvandrerbakgrunn tilhører en husholdning med vedvarende lavinntekt. Denne andelen har svingt noe siden 2006, da den var på 35,5 prosent og var nede i 33,1 prosent i 2011. Relativt sett går det også noe bedre med norskfødte barn av innvandrerforeldre, der lavinntektsandelen er 33,8 prosent i 2019 og har gått ned med et halvt prosentpoeng siden 2015, enn for barn som selv har innvandret, der andelen med lavinntekt har økt de siste årene og var på 49,4 prosent i 2019.
Ser en derimot på antall barn i lavinntektsgruppen var økningen i 2019 like stor for norskfødte barn med innvandrerforeldre som for barn som selv var innvandrere.
Figuren viser barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Barn med og uten innvandrerbakgrunn. 2019
- 1Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.
Størst økning blant dem med bakgrunn fra Syria
Som tidligere var det også i 2019 betydelige forskjeller i forekomsten av vedvarende lavinntekt blant innvandrerbarnefamilier på bakgrunn av landbakgrunn.
I 2018 så vi mer enn en dobling av antall barn med bakgrunn fra Syria, til over 6000 barn. Økningen fortsatte i 2019, om enn ikke i samme takt, og over 9000 barn, nesten ni av ti, med bakgrunn fra Syria bodde i en lavinntektsfamilie i 2019. At økningen har vært såpass stor skyldes at disse barna er relativt nyankomne, og det at vi ser på inntektene over en treårsperiode.
Selv om vi finner den største andelen av barn med lavinntekt blant dem med bakgrunn fra Syria, er det fremdeles barn med bakgrunn fra Somalia som er den største gruppen i antall, med vel 11 000 barn i lavinntektsgruppen i 2019, omtrent samme andel og antall som året før. Ser vi bort fra barna med syrisk bakgrunn, finner vi størst økning blant barn med bakgrunn fra Eritrea. Nesten 4000 barn med bakgrunn herfra tilhørte lavinntektsgruppen i 2019, godt over 700 flere enn i 2018.
Selv om antall barn med lavinntekt øker for de fleste grupper av barn med innvandrerbakgrunn, er det også lyspunkter. Blant barn med bakgrunn fra Litauen ser vi en liten nedgang i antallet med lavinntekt i tre påfølgende år, og andelen var 20,3 prosent i 2019. For barn med bakgrunn fra Polen fortsatte også antallet med lavinntekt å gå ned. Rett nok sank ikke antallet med mer enn 200 barn, men med en nedgang i to påfølgende år er andelen nå nede i 21,4 prosent for barna med polsk bakgrunn. Går en tilbake 5-6 år hadde over 30 prosent av disse barna vedvarende lave husholdningsinntekter.
Figuren viser barn med vedvarende lav husholdningsinntekt, etter landbakgrunn. De ti landene med flest barn i lavinntektsgruppen. 2019
- 1Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.
Lite yrkesaktivitet og store husholdninger
Hvor utsatt barnefamilier er for vedvarende lavinntekt har en klar sammenheng med antall voksne og antall barn i husholdningen. Enslige forsørgere er klart oftere å finne i lavinntektsgruppen enn parhusholdninger, og familier med 3 eller flere barn er også mer utsatte. Dette skyldes naturligvis at husholdningens inntekt skal deles på flere i store husholdninger, men påvirkes kanskje i enda større grad av hvor mange yrkesaktive det er i husholdningene. Yrkesinntekt, eller mangel på sådan, er den viktigste forklaringsfaktoren når vi analyserer lavinntekt.
Vi finner derfor en klar sammenheng mellom antall En person regnes som yrkestilknyttet når yrkesinntekten er større enn 2 ganger folketrygdens grunnbeløp, og der yrkesinntekt er største inntektskilde. i husholdningen og andelen barn i lavinntektshusholdninger. Dette gjelder i særlig grad for barn med innvandrerbakgrunn.
Som figur 5 viser er yrkestilknytningen svært lav i husholdningene til barn med bakgrunn fra land som Syria, Somalia, Eritrea og Irak, der gjennomsnittlig antall yrkestilknyttede lå på under 1 person i treårsperioden 2017-19. Dette er samtidig de barna som er mest overrepresentert i lavinntektsgruppen.
Figuren viser gjennomsnittlig antall yrkestilknyttede i husholdningen og andelen barn med vedvarende lave husholdningsinntekter. Etter landbakgrunn. 2019
På den annen side er yrkestilknytningen mye sterkere i husholdningene til barn med bakgrunn fra land som Sri Lanka, India, Polen, Litauen og Bosnia, der i gjennomsnitt 1,5 personer var yrkestilknyttet i treårsperioden. Vi ser også at lavinntektsandelen var klart lavere for barn med slik bakgrunn.
Også husholdningsstørrelse, eller forsørgelsesbyrden, har betydning for andelen barn med vedvarende lave husholdningsinntekter. Som det går fram av figur 6, har de barna med bakgrunn fra land der familiene gjerne er store, en klart større risiko for å tilhøre lavinntektsgruppen, sammenlignet med barn som vokser opp i mindre husholdninger. Dette gjelder i stor grad for de samme landene som vi før har sett hadde den svakeste yrkestilknytningen blant de voksne i husholdningen.
Figuren viser gjennomsnittlig husholdningsstørrelse og andelen barn med vedvarende lave husholdningsinntekter. Etter landbakgrunn. 2019
Økningen stoppet i Oslo?
I hovedsak er barn bosatt i de største kommunene mest utsatt for lavinntekt, men det er likevel stor variasjon mellom kommuner. Blant de femten største kommunene varierte det fra 6,9 prosent i Tromsø til 19,1 prosent i Sarpsborg, som i 2019 passerte Drammen som den kommunen med størst andel barn med lavinntekt.
Felles for store kommuner er at andelen stort sett har økt de siste årene. Sammenligner vi med fem år tidligere, er økningen størst i Fredrikstad og Stavanger, der andelene har økt med henholdsvis 4,4 og 4,0 prosentpoeng. Andelen har økt minst i Asker (0,7 prosentpoeng), men også i Oslo har økningen vært relativt beskjeden, og andelen ser ut til å ha stabilisert seg rundt 17,7-17,8 prosent fra og med 2016.
Figuren viser andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. De femten største kommunene, 2014 og 2019
- 1Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.
- 2Tall for Sandefjord mangler i 2014 på grunn av kommunnesammenslåing.
Oppdragsgiver: Arbeids- og sosialdepartementet.
