I rapporten "Drivere bak utviklingen i fattigdom blant barn" har forskere ved SSB analysert hvilke faktorer som har bidratt til økt barnefattigdom i perioden 2010-2022. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Bufdir, som del av et større forskningsprosjekt.

– Over tid har det blitt stadig flere barn som vokser opp i familier med lav inntekt. Enkelte innvandrergrupper har spesielt høy risiko for å oppleve fattigdom, og vi finner at høy innvandring av slike grupper har bidratt vesentlig til økningen i andelen fattige barn, sier forsker Lasse Eika.

Rapporten bruker Den samlede husholdsinntekten etter skatt over tre år, justert for husholdets størrelse, ligger under 60 prosent av medianinntekten for befolkningen. Barn som er medlemmer i et hushold med vedvarende lavinntekt regnes som fattige i denne rapporten som indikator på fattigdom.

Endret befolkningssammensetning

Forskerne benytter forskjeller i andelen fattige på tvers av sosiodemografiske grupper til å klassifisere barnefamilier med henholdsvis lav, middels eller høy sannsynlighet for å være fattige.

I denne rapporten deles hushold i grupper etter innvandrerkjennetegn, utdanningsnivå og husholdstype. Innvandrerkjennetegn er basert på om foreldre og besteforeldre er innvandrere, samt deres landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge. Den mest detaljerte inndelingen i rapporten består av 210 grupper, der familier som tilhører samme gruppe er omtrent like mht. sosiodemografiske kjennetegn.

– Rapporten viser at fattigdomsandelen er spesielt høy blant innvandrerfamilier som er flyktninger, eller som har bakgrunn fra afrikanske land eller land vest i Asia. Fattigdom er også mer utbredt blant familier med enslige foreldre, mange barn, eller der foreldrene har lavt eller ukjent utdanningsnivå, sier Eika.

Rapporten skiller mellom sammensetningseffekter og eksponeringseffekter for å forklare utviklingen i den samlede andelen fattige barn:

  • Sammensetningseffekter beskriver betydningen av at grupper med høy eller lav fattigdomsrisiko har blitt relativt større eller mindre over tid.
  • Eksponeringseffekter beskriver bidraget fra endringer i fattigdomsandel innenfor gitte sosiodemografiske grupper.

– Endringer i befolkningens sammensetning forklarer omtrent halvparten av økningen i andelen barn i fattige familier i perioden 2010-2022. Den andre halvparten skyldes endringer i fattigdomsnivået innenfor de ulike gruppene, forklarer Eika.

Analysen bygger på scenarioer der fattigdomsratene holdes konstante på 2010-nivå innenfor sosiodemografiske grupper med samme type familiebakgrunn. Dette gjør det mulig å isolere betydningen av endret befolkningssammensetning versus endringer i fattigdomsrater innenfor gruppene. Resultatene er beskrivende, og kan ikke tolkes som årsakssammenhenger. Analysene kan i begrenset grad forklare hvorfor andelen fattige barn endrer seg over tid innenfor grupper av familier med like kjennetegn.

– For eksempel kan innvandring påvirke lønnsdannelsen gjennom økt tilgang til arbeidskraft, noe som i sin tur kan påvirke fattigdomsnivået i ulike grupper. Slike markedseffekter vurderes ikke i analysen, påpeker Eika.

Yrkesdeltakelsen har økt

Det er en klar sammenheng mellom lav yrkesdeltakelse og fattigdom. Rapporten viser imidlertid at yrkesdeltakelsen har økt i perioden, særlig blant grupper som har middels sannsynlighet for å være fattige.  

– Økningen i barnefattigdom kan derfor ikke forklares med lavere yrkesdeltakelse. Tvert imot ser vi en tendens til at foreldre i ulike befolkningsgrupper jobber mer, og ikke mindre, i 2022 enn i 2010, sier Eika.

Relativt lav vekst i overføringer

For hushold med lave yrkesinntekter og høy avhengighet av offentlige overføringer, har overføringenes utvikling vært svak sammenlignet med den generelle inntektsutviklingen.

– For eksempel ble barnetrygden ikke prisjustert mellom 1996 og mars 2019, noe som førte til en gradvis reduksjon i realverdien. Endringer i fordelingen og verdien av overføringer ser ut til å ha bidratt til økningen i andelen barn i fattige familier, sier Eika.