Økonomisk utsatte husholdninger - inntekt, formue og forbruk

Vi anslår at om lag 88 700 husholdninger, med i alt 165 600 personer, er i det vi kan kalle en økonomisk utsattHer definert som husholdninger som er i laveste femtedel (kvintil) av både inntekt, formue og forbruk samtidigLukk situasjon fordi de både har relativt lav inntekt, lav formue og lavt forbruk. Dette rammer oftest husholdninger med ung hovedinntektstaker og enslige foreldre med barn. For en del unge mennesker kan det handle om at de er en (forbigående) livsfase med lav inntekt og lavt forbruk, selv om vi her holder studentene utenfor. Blant alderspensjonistene finner vi knapt noen som er økonomisk utsatte. Hvordan man beregner forbruket på bolig har betydning for hvor mange som havner i gruppen utsatte husholdninger, men uavhengig av det finner vi en størst andel utsatte blant leietakerne.

I tillegg til at økonomiske utsatte husholdninger per definisjon har lavere forbruk enn andre, bruker de også en større del av forbruket til bolig og andre nødvendighetsgoder. De bruker også klart mindre på ting som møbler, fritid, helse, klær og sko samt restauranter og hotellovernattinger.

I gjennomsnitt ser det ut til at forbruket i alle norske husholdninger tilsvarer 78 prosent av inntektene etter skatt. Samtidig ser det ut til at rundt tre av ti husholdninger har et forbruk som er høyere enn det inntekten tilsier. Men; på grunn av at data om inntekt, formue og forbruk er hentet fra ulike kilder og har ulik periodisering, er det svært utfordrende å si noe sikkert om den kortsiktige sammenhengen mellom inntekt og forbruk i husholdningene, og i hvilken grad husholdninger tærer på formue for å finansiere forbruket. 

Behov for en samlet fremstilling

Blant sosialstatistikkens fremste mål er å gi kunnskap om befolkningens levekår og velferd. Siden det bestemmes av en lang rekke forhold, både materielle og immaterielle, finnes det en lang rekke enkelttema og -indikatorer som til sammen skal gi et samlet bilde.

Økonomi er naturligvis en sentral del av folks velferd, og på dette feltet har vi tilnærminger som tar for seg inntekt, formue og forbruk og hvordan dette er distribuert i befolkningen. Både inntekt og formue er sentralt fordi det kan omsettes til goder, være seg materielle eller immaterielle, som personer og husholdninger nyter godt av og som bidrar til et godt liv. I et moderne samfunn kan det hevdes at man bør kunne ha et konsum over et visst nivå for å leve godt. Med visse unntak måles gjerne fordelingene av inntekt, formue og forbruk hver for seg, og selv om det gir viktige innsikter i økonomisk velferd, har analyser pekt på at en samlet fremstilling av disse tre fordelingene gir enda bedre kunnskap og forståelse (OECD 2013, Balestra, C. and F. Oehler 2023).

Gjennom sosialstatistikken ønsker vi ofte å belyse hvilke deler av befolkningen som mangler sentrale goder og er utsatte for svekkede levekår sammenlignet med hva som kan forventes. Har deler av befolkningen så lav økonomisk velferd at de kan kalles fattige, eller i det minste i stor risiko for å oppleve fattigdom? Når enten inntekt, formue eller forbruk brukes hver for seg for å identifisere utsatte grupper, kan det gi et for snevert bilde av situasjonen. For eksempel er det relativt åpenbart at husholdninger med lave inntekter kan ha relativt høyt forbruk finansiert av formue, mens på den andre siden kan forbruket være lavt selv om inntektene er høye dersom inntekter brukes til å spare eller betale ned på gjeld. Ved å analysere inntekt, formue og forbruk samtidig kan vi få et bedre bilde av hvilke husholdninger som er økonomisk utsatte.

Behovet for å analysere sammenhengen mellom inntekt, formue og forbruk er på ingen måte en ny innsikt. Av tidligere arbeider i Statistisk sentralbyrå (SSB) kan vi nevne en analyse fra 1979 der formålet med å analysere denne sammenhengen var å bidra til modellarbeidet i SSB.

"Hvilken rolle spiller inntektens størrelse og sammensetning for husholdningenes konsumetterspørsel? Hva betyr formuen? Er alder og sosialgruppe viktige forklaringsfaktorer? Hvordan bør vi ta hensyn til antall personer i husholdningen? Viser konsummønsteret spesielle trekk for visse goder, eller kan vi betrakte hele konsumutgiften under ett?" Biørn 1979:29

Blant konklusjonene var at sammenhengen mellom konsumtilbøyelighet og inntekt er komplisert, og at man også må ta hensyn til hvilke typer inntekter husholdningene har. I tillegg fant de lite sammenheng mellom konsum og formue:

"Formuen, slik den registreres ved skatteligningen, gir som helhet lite selvstendig bidrag til å forklare variasjonene i konsumutgiften." Biørn 1979:56

I en tilnærming som ligner mer på den vi anlegger i denne artikkelen, så Arne Andersen på forbruket i lavinntektshusholdninger og konkluderte med at en del husholdninger tilsynelatende konsumerer mer enn både inntektsnivå og tæring på formue skulle tilsi.

"Analysen viser at lavinntektshusholdninger har et betydelig høyere forbruk enn inntekt etter skatt. Overforbruket er større jo strengere avgrensningen av lavinntektsgruppen er. Forskjellen mellom de totale forbruksutgifter til lavinntektshusholdninger og gjennomsnittshusholdningen er derfor mindre enn forskjellen i inntekt etter skatt." Andersen 2007:3

Arbeider i OECD har også vist til behovet for en samlet tilnærming til inntekt, formue og forbruk for å analysere husholdningenes økonomiske ressurser, men peker på at det er utfordrende å finne disse tre dimensjonene samlet i en og samme datakilde, og at det er definisjons- og måleutfordringer som det bør tas høyde for.

"[…], the notion of household economic well-being is multi-dimensional, and is better understood by looking simultaneously at household income, consumption expenditure and wealth. While there are definitional and scope issues with respect to the measurement of each of these items […], it is important to look at them comprehensively so as to assess the coherence of the various measures and to make sure that all critical elements are taken into account." OECD 2013:34

I Norge har vi fordelen av tilgang til gode data basert på administrative kilder, og dermed kan vi koble registerdata om inntekts- og formuesforhold i husholdningene til den nyeste utvalgsundersøkelsen om husholdningers forbruk fra 2022. Dermed har vi alle tre dimensjoner tilgjengelig for analyse for et utvalg av norske husholdninger. Det hjelper oss litt på vei i sammenstillingen, men som vi skal se, er det fremdeles utfordringer som vi må ta i betraktning.

I denne første analysen av inntekt, formue og forbruk basert på 2022-dataene, er vi i hovedsak opptatt av hvor stor andel av husholdningene som er i en økonomisk utsatt posisjon ved at de både har lav inntekt, lav formue og lavt forbruk. Derfor skal vi først og fremst konsentrere oss om husholdningers plassering i den samlede fordelingen av inntekt, formue og forbruk. Vi stiller også spørsmålet om hva som kjennetegner husholdningene som befinner seg nederst i den samlede fordelingen, og om forbruket deres er sammensatt på en annen måte enn gjennomsnittet. Vi skal se på noen utfordringer ved å sammenligne de tre dimensjonene, og diskutere hvordan beregninger av boligkonsum kan virke inn på resultatene.  

Fordelingene inntekt, formue og forbruk

Som en innledning til hvilke størrelser vi forholder oss til viser forbruksundersøkelsen fra 2022 at medianinntekten etter skatt for husholdningene (eksklusive studenthusholdninger) var 639 100 kroner. Gjennomsnittsinntekten lå en del høyere, 723 600 kroner, fordi en del husholdninger har høye inntekter som trekker opp. Deler vi gjennomsnitt på median for å beskrive fordelingen, gir det en ratio på 1,13 (se også Datagrunnlag).

Det vanlige forbruket i norske husholdninger i 2022, medianen, er beregnet til 489 000 kroner. Også det er lavere enn gjennomsnittet på 567 700 kroner. En snitt/median ratio på 1,16 viser at forbruket totalt sett er noe skjevere fordelt enn inntektene. Formuen er enda skjevere fordelt, median nettoformueSummen av beregnet realkapital (eiendom, anlegg, eiendeler mv.) og brutto finanskapital (bankinnskudd, aksjer, verdipapirer mv.), fratrukket gjeldLukk for husholdningene har en snitt/median ratio på 1,64.

Når vi skal analysere forskjeller i økonomisk velferd mellom husholdninger, må vi ta hensyn til at husholdningene er ulikt sammensatte. Større husholdninger trenger naturligvis større økonomiske ressurser enn mindre, men de har også fordeler av å bo sammen og kunne dele på forbruksgoder. For å ta hensyn til dette når vi sammenligner inntekt, formue og forbruk, benytter vi såkalte forbruksvekterVi benytter her EUs forbruksvekter der første voksne får vekten 1, resterende voksne får vekten 0,5 og hvert barn får vekt 0,3. Samlet forbruksvekt for eksempelvis en husholdning med to voksne og to barn blir da 2,1Lukk. Ved å dele husholdningenes samlede inntekt, formue og forbruk på disse forbruksvektene, får vi et beløp som kan sammenlignes på tvers av ulikt sammensatte husholdninger. Dette benytter vi også til å rangere husholdningene etter beløpenes størrelse og dele inn i fem like store grupper, kalt kvintiler.

Inntekt per forbruksenhet er altså basert på husholdningenes samlede inntekt etter skatt. Tanken er at inntekt etter skatt er det nærmeste vi kommer en inntekt som er disponibel for løpende forbruk i husholdningene. Når vi fordeler vi husholdningene etter kvintiler, er det først og fremst husholdninger med unge hovedinntektstakere, aleneboende og enslige foreldre som er overrepresentert nederst i fordelingen. I motsatt ende finner vi par uten barn og par med store barn, samt husholdninger der hovedinntektstaker er i alderen 35-66 år.  Husholdninger der hovedinntektstakeren er yrkestilknyttet er også overrepresentert i de to øverste inntektskvintilene, mens husholdninger med alderspensjonist som hovedinntektstaker er lengre ned i fordelingen, men sjelden helt i bunnen. I bunnen av fordelingen finner vi en klar overrepresentasjon uførehusholdninger, men også husholdninger der hovedinntektstaker ikke passer inn i noen av de definerte statusene og som gjerne lever av overføringer og små yrkesinntekter («annen status»). Her gjør vi igjen oppmerksom på at vi har holdt studentene utenfor når vi lager fordelinger for inntekt, formue og forbruk. Det gjør vi fordi studenter er i en spesiell situasjon med lave inntekter, men likevel utsikter til inntektsøkning etter studiene. Også det at studielån, som ikke er regnet med som inntekt, er en viktig kilde til livsopphold for studentene kompliserer sammenhengene vi ellers analyserer.

Når vi skal gjøre tilsvarende inndeling for formue som grunnlag for denne analysen, er det ikke helt åpenbart hvilket formuesbegrep som skal legges til grunn. Den beregnede nettoformuen sier naturligvis mye om hvor ressurssterk en husholdning er, men for mange husholdninger er store deler av denne formue bundet opp i bolig. Den er dermed ikke lett tilgjengelig for forbruk, og terskelen for å bøte på (kortsiktig) lave inntekter ved å bruke av formuen kan være høy. I så måte kunne brutto finanskapital være en bedre tilnærming, da den består av bankinnskudd og verdipapirer som er lett omsettelige og dermed langt lettere tilgjengelig for konsum. Denne tilnærmingen vil imidlertid ikke ta hensyn til gjeld, og en husholdning med positiv finanskapital kan likevel ha negativ nettoformue fordi gjelden er høy. I første omgang velger vi derfor å følge anbefalingene fra OECD (OECD 2013) og forholder oss til nettoformue. Den er et godt uttrykk for husholdningenes økonomiske stilling og tar delvis høyde for at det kan være store forskjeller mellom boligeiere og -leiere. Nettoformuen i husholdningen deler vi på forbruksvekter på samme måte som for inntekt.   

Når vi kvintilfordeler nettoformue per forbruksenhet, får vi samme bilde som ellers av formuesfordelingen, nemlig at det er større skjevfordeling enn for inntekt og at den er veldig aldersavhengig (Normann 2022). Husholdninger med yngre hovedinntektstakere er lengre ned i fordelingen enn der hovedinntektstakeren er eldre. For eksempel er tre av fire husholdninger med hovedinntektstaker i alderen 18-34 år å finne i de to nederste formueskvintilene, mens tilsvarende andel av husholdningene med hovedinntektstaker i alderen 67 år og over er i de to øverste formueskvintilene. Som en konsekvens er også alderspensjonisters husholdninger høyt oppe i formuesfordelingen selv om inntektene er relativt lave. Uførehusholdningene er svakere stilt, med en overrepresentasjon i bunnen av formeusfordelingen. Husholdninger med yrkesaktiv hovedinntektstaker er noe jevnere fordelt, om enn noe underrepresentert i toppen av fordelingen. Husholdninger med status «annen» har lave formuer. Vi finner også ulikheter basert på husholdningstype, der aleneboende og enslige foreldre oftere er langt nede i formuesfordelingen, mens par uten barn befinner seg høyere i fordelingen.

Fordelingen av total forbruksutgift per forbruksenhet viser en jevnere fordeling mellom husholdningene enn både inntekts- og formuesfordelingen. Riktignok er fremdeles husholdningene med de yngste hovedinntektstakerne og enslige foreldre overrepresentert nederst i fordelingen, i selskap med par med små barn. Par uten barn og husholdninger med litt eldre hovedinntektstaker er høyere opp i fordelingen, mens vi ser at for eksempel aleneboende nå er relativt jevnt fordelt på forbrukskvintilene. Også fordelt etter status er det en jevnere fordeling enn for inntekt og formue, selv om husholdninger med annen status langt oftere enn andre har et forbruk som plasserer dem nederst i fordelingen. Også husholdninger med uføretrygdede og alderspensjonister er litt skjevfordelte, henholdsvis i nedre og øvre del av fordelingen, mens husholdninger med yrkestilknyttet hovedinntektstaker er ganske så jevnt fordelt i forbrukskvintilene.  

Hovedpoenget med denne analysen er å se på den samlede fordelingen av disse tre dimensjonene. Hvor mange husholdninger har både lave inntekter, lav formue og lavt forbruk – og i motsatt ende, hvor mange befinner seg øverst i de tre fordelingene samlet?

Sammenheng mellom inntekt, formue og forbruk

En enkel korrelasjonsanalyse for husholdningers løpende årlige inntekt, formue og forbruk (alle per forbruksenhet) viser at det er inntekt og forbruk som har den sterkeste sammenhengen med en korrelasjonskoeffisient på 0,35. Sammenhengen mellom formue og forbruk er noe svakere med en koeffisient på 0,20, mens det er mellom inntekt og formue vi finner den svakeste korrelasjonen, en koeffisient på 0,18.  

Når vi ser på de to forholdene som har sterkest sammenheng, inntekt og forbruk, er 33 prosent av husholdningene med lavest inntekt også i gruppen med lavest forbruk. I motsatt ende finner vi at 37 prosent av husholdningene med høyest inntekt også er i gruppen med høyest forbruk. Dermed opplever i alt 6,5 prosent av alle husholdninger å ha både lav inntekt og lavt forbruk når vi definerer det som å tilhøre laveste femtedel av begge fordelinger. Vi kan også legge merke til de motsatte ytterlighetene ved at 12 prosent av de som befinner seg i første inntektskvintil likevel også befinner seg i øverste forbruksdesil. Det aktualiserer spørsmål rundt sammenhengen mellom inntekt og forbruk. Det er også en del husholdninger som befinner seg lavest i forbruksfordelingen selv om de er i høyeste inntektskvintil.

Tar vi utgangspunkt i kombinasjonen av formue og forbruk, er også en høy andel av dem med lavest formue også i gruppen med lavest forbruk, 35 prosent. Vi finner imidlertid også en del av husholdningene med lavest formue i toppen av forbruksfordelingen, 14 prosent. På den andre siden er 31 prosent av husholdningene med høyest formue også i gruppen med høyest forbruk, mens 9 prosent av dem er blant femtedelen som forbruker minst. Dermed er 6,9 prosent av alle husholdninger i laveste formues- og forbruksgruppe samtidig.

Ved å kombinere inntekts- og formuesfordelingene er 38 prosent av husholdningene i laveste inntektsgruppe også å finne lavest i formuesfordelingen. I motsatt ende er 36 prosent av husholdningene i øverste inntektsgruppe også å finne blant husholdningene med størst formue. Dermed er 7,6 prosent av alle husholdninger er både i laveste inntekts- og formuesgruppe samtidig.   

Det er altså klare trekk som viser at husholdninger som har lavere økonomisk velferd ved at de befinner seg langt nede i fordelingen av enten inntekt, formue eller forbruk, også har økt fare for å befinne seg langt nede på flere områder samtidig. Kombinerer vi kvintiltilhørighet for alle tre dimensjonene, får vi til sammen 125 ulike grupper (5x5x5) som hver skulle inneholde 0,8 prosent av husholdningene dersom det var jevnt fordelt og ingen sammenheng. Data fra forbruksundersøkelsen viser da at 3,6 prosent av husholdningene har lav inntekt, lav formue og lavt forbruk. Husk igjen at vi nå holder studenthusholdningene utenfor.

Det tilsvarer om lag 88 700 husholdninger, med i alt 165 600 personer, i 2022. Disse må vi kunne si er husholdninger og personer i en utsatt posisjon med lav økonomisk velferd. Tar vi hensyn til at dette er basert på en utvalgsundersøkelse med en viss grad av usikkerhet, og benytter .95 konfidensintervall, kan vi anslå at mellom 73 200 og 104 100 husholdninger med tilhørende et sted mellom 136 600 og 194 400 personer befinner seg i en økonomisk utsatt situasjon.

I motsatt ende finner vi at 3,3 prosent av husholdningene er i høyeste gruppe for både inntekt, formue og forbruk. Dette tilsvarer om lag 81 000 husholdninger, eller et sted mellom 66 300 og 95 700 dersom vi tar høyde for utvalgsusikkerheten.

I en eksperimentell studie fra OECD med data fra 27-land, fant de at i gjennomsnitt 5 prosent av husholdningene tilhørte toppen av alle tre fordelinger og 4 prosent tilhørte bunnen av alle tre fordelingene (Balestra, C. and F. Oehler 2023). Det tyder på noe sterkere sammenhenger enn det vi har funnet, men også med variasjoner mellom land. Og der OECD konkluderte med at sammenhengen ser ut til å være sterkest i toppen av fordelingen, kan det se ut til at den er sterkest i bunnen basert på våre data, selv om vi understreker at det er noe usikkert på grunn av få observarsjoner. Spørsmålet videre er hvilke husholdninger som er i denne gruppen og hvilke kjennetegn som henger sammen med å befinne seg i en økonomisk utsatt posisjon.

Boligutgifter – beregnet eller reell verdi?

I dataene fra forbruksundersøkelsen utgjør bolig, elektrisitet og brenselInkluderer å eie eller leie boligen, strøm, oppvarming, kommunale avgifter, vedlikehold og andre boligtjenesterLukk i gjennomsnitt 35,3 prosent av norske husholdningers forbruk. Dette inkluderer blant annet både betalt husleie for leietakere og beregnet husleie for eiere. I og med at åtte av ti husholdninger eier sin egen bolig (eierhusholdninger er noe overrepresentert i våre data sammenlignet med det vi finner i andre kilder), er det nivået på eiernes forbruk som veier tyngst for totalen.

I våre data, der vi har holdt studentene utenfor slik at det gjennomsnittlige forbruket går noe opp, går 35,1 prosent av husholdningenes forbruk til bolig, elektrisitet og brensel totalt, 4,0 prosent til posten betalt husleie for leietakere og 20,2 prosent til beregnet husleie for eiere.

Det viktig å være klar over at forbruket for eierhusholdninger er en delvis beregnet størrelse, i tråd med den internasjonale klassifikasjonen som benyttes (coicop). Mange eiere har boliglån og renteutgifter knyttet til det, men i stedet for denne faktiske utgiften, beregnes det en husleieverdi for eiere som regnes inn i forbruket. Dette er i grove trekk en beregning av hva husholdningen ville måtte betale for å leie en bolig som tilsvarer den de eier, altså en estimert verdi konsumet av boligtjenester som kan sammenlignes nokså direkte med den faktiske husleien som betales av leietakere (Seferi m.fl 2024).

At forbruket til bolig beregnes på denne måten kan få noen utslag på husholdningenes forbruk som ikke nødvendigvis gjenspeiles i de månedlige utgiftene (kontantstrømmen) til husholdningene. For eksempel vil husholdninger som eier boligen, men som ikke har boliglån, kunne få imputert en relativt høy husleieverdi og dermed en forbruksutgift som er større enn de faktiske utgiftene. I motsatte tilfeller kan husholdninger med høy boliggjeld få et beregnet boligkonsum som er lavt i forhold til faktiske utgifter.

Dette kan slå ut når vi sammenligner inntekt, formue og forbruk, og for å se nærmere på det har vi gjort beregninger der vi har erstattet den beregnede husleieverdien for eiere med den faktiske renteutgiften på boliglån. I og med at vi ikke kan skille ut boligrenter fra andre renter, har vi her brukt de totale rentene for eierhusholdningene, ut fra en løs antagelse om at gjelden i hovedsak er sikret i bolig. I tillegg har vi lagt til en estimert verdi av betalt eiendomsskatt basert på bokommune og opplysninger fra Kostra (KOmmune-STat-RApportering).

De resterende boutgiftene, for eksempel kommunale avgifter, forsikring og vedlikehold er dekket i forbruksundersøkelsen. Vi må bemerke at vedlikeholdsutgifter nok er estimert som noe lave i forbruksundersøkelsen fordi det (delvis på grunn av internasjonale krav) gjøres et ganske strengt skille mellom hva som er vedlikehold og hva som er investering som øker boligens verdi. Investeringer regnes ikke med som forbruk når boligkonsumet beregnes. I en tilnærming hvor vi ser på reelt boligkonsum vil det være naturlig å inkludere vedlikeholdskostnader i større grad. Dette har ikke vært mulig å frembringe til denne analysen, men boligkonsumet for eierne inkludert full vedlikeholdskostnad ville antagelig ligget en del høyere enn tallene i denne analysen tilsier. Dette kunne påvirket hvor mange og hvilke husholdninger som defineres inn i utsatt-kategorien. I og med at denne beregningen av faktiske utgifter hviler på litt usikre antagelser, må resultatene tolkes med forsiktighet og mer som en illustrasjon av hvilken effekt det kan ha enn en fasit. 

Ved hjelp av denne tilnærmingen reduserer vi det gjennomsnittlige forbruket til samleposten bolig, elektrisitet og brensel med nesten 45 prosent, altså ene og alene fordi den beregnede husleieverdien er på 114 500 kroner mens renter og eiendomsskatt i gjennomsnitt utgjør 51 100 kroner. Målt på denne måten, synker også andelen av husholdningens forbruk til bolig, lys og brensel ned til 27,2 prosent av det totale forbruket. Det betyr ikke at den opprinnelige andelen på 35,1 prosent er feil, men kan tilskrives om man ønsker å måle verdien av boligkonsumet eller om man ønsker å se på det som (kontant)utgift. Forbruksundersøkelsen skal strengt tatt måle verdien av det husholdningene forbruker, og ikke summen av alle utgifter.

Når vi har erstattet beregnet husleie med utgifter til renter og eiendomsskatt kan vi også beregne andelen økonomisk utsatte husholdninger på nytt siden forbruksfordelingen endrer seg noe. Ser vi da på andelen husholdninger som er i laveste kvintil for inntekt, formue og forbruk samtidig, er den nede på 2,9 prosent – altså en reduksjon på 0,7 prosentpoeng, eller om lag 17 600 færre økonomisk utsatte husholdninger.

Så kunne en tenke seg at dette skulle ha mest å si for boligeiere, siden det er de som er berørt av denne justeringen av hvordan vi beregner bougifter. Men det skjer lite blant eierne, andelen økonomisk utsatte holder seg på 0,3 prosent. Imidlertid ser vi en endring blant leiehusholdningene, der andelen økonomisk utsatte reduseres med 3,7 prosentpoeng. Det kan jo virke rart, siden vi verken har endret på leietakernes inntekt, formue eller forbruk. Forklaringen ligger i at selve fordelingen av husholdningers størrelse på forbruket har endret seg, slik at flere eierhusholdninger nå får et lavere forbruk og «presser» leietakere oppover i forbruksfordelingen og dermed ut av gruppen som er økonomisk utsatt. Eierhusholdningene som da havner nederst i forbruksfordelingen havner likevel ikke i gruppen utsatte, siden de i gjennomsnitt er høyere oppe i inntekts- og formuesfordelingene.

Kjennemerker ved de som er nederst i de tre fordelingene

Hvilke typer husholdninger er det så som er mest i fare for å være økonomisk utsatte? For å nærme oss svaret på det, skal vi se litt på hva som kjennetegner husholdninger nederst i fordelingen av inntekt, formue og forbruk samtidig. Hvilke risikofaktorer er forbundet med å være økonomisk utsatt? Husholdningene er her representerte ved hovedinntektstaker, så i mange tilfeller er det kjennemerker knyttet til denne personen som er definerende for hvordan vi beskriver en husholdning. Her skal vi også poengtere at siden forbruksundersøkelser er en utvalgsundersøkelse med begrenset utvalg og bare en liten andel husholdninger er økonomisk utsatte, vil det være relativt stor usikkerhet knyttet til over- og underrepresentasjon på bakgrunn av kjennemerker. En skal er derfor være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner på bakgrunn av denne gjennomgangen.

La oss bare først vende litt tilbake til studentene, som vi har holdt utenfor i denne analysen. Hadde vi valgt å inkludere de 5 prosentene av husholdninger som defineres som studenthusholdninger, ville de vært klart overrepresentert blant økonomisk utsatte. Det kan delvis skyldes de tidligere nevnte utfordringene knyttet til å måle studentenes inntekter. Studielån fra Lånekassen er ikke regnet som inntekt, men utgjør en viktig del av livsoppholdet for mange. En kan også tenke seg at en del studenter får penger fra andre husholdninger, undersøkelsen om studenters levekår viste at nærmere en fjerdedel av heltidsstudentene mottok penger fra foreldre (Lervåg m.fl 2022). Denne typen private overføringer fanges heller ikke opp av det inntektsmålet vi bruker. Men; selv om studentene kan ha mer penger å rutte med enn det som kommer frem av vårt inntektsbegrep, vil de likevel være klart overrepresentert nederst i forbruksfordelingen og ha lave formuer. Selv om vi har valgt å holde dem utenfor her, er det betimelig å understreke at mange studenter lever i en utsatt økonomisk situasjon. For de aller fleste vil den likevel være midlertidig, siden utdanning gir gode muligheter for jobb og høyere inntekter.

Selv når vi ser bort fra studenthusholdninger, er husholdninger med hovedinntektstakere i alderen 18-34 år tydelig overrepresentert blant økonomisk utsatte, mens vi knapt finner noen blant husholdninger med hovedinntektstaker 67 år og over. Husholdningene med hovedinntektsaker i alderen 35-66 år, som tross alt omfatter seks av ti husholdninger, ligger litt under gjennomsnittet når det gjelder økonomisk utsatthet, uansett hvilket valg vi gjør med hensyn til boligforbruk. At en større andel unge havner i utsatt-gruppen etter denne definisjon kan skyldes ulike forhold. Og vi kan ikke utelukke at en del av disse nok selv ikke vil føle seg som økonomisk utsatt, men snarere at de er i en fase av livet med lav inntekt og lavt forbruk.

Blant husholdninger som består av en enslig forelder er også andelen økonomisk utsatte godt over gjennomsnittet, og også blant aleneboende finner vi andeler som ligger litt over. Noe av forklaringen ligger i at husholdninger med én voksen jo naturlig nok ofte bare har én inntekt og først og fremst er overrepresentert nederst i inntektsfordelingen (figur 1).  

Også blant par med små barn finner vi en andel økonomisk utsatte noe høyere enn gjennomsnittet. Det ser ut til at det først og fremst henger sammen med at de er overrepresentert nederst i forbruksfordelingen (figur 3). Parhusholdninger med større barn eller uten barn ser ut til å være mer skjermet fra risikoen for å være økonomisk utsatt. En liten andel av dem befinner seg nederst i inntekts- og formues fordelingene, og de her heller ikke overrepresentert i bunnen av forbruksfordelingen (figur 1-3). 

Også for de mer sosioøkonomiske kjennemerkene ser vi et mønster som vi kjenner igjen fra andre analyser av levekårsutfordringer. Risikoen for å være i en utsatt husholdning faller med økende utdanningsnivå for hovedinntektstaker. Blant dem med grunnskole eller manglende utdanning er én av ti husholdninger økonomisk utsatte og vi husker at de også var kraftig overrepresentert i bunnen av alle tre fordelingene vi legger til grunn (figur 1-3). Tilknytning til arbeid virker på samme måte, men er ingen garanti mot å være økonomisk utsatt. Blant husholdninger der hovedinntektstaker er yrkestilknyttet er andelen utsatte på 2,4 eller 1,7 prosent avhengig av hvilket boligforbruk vi legger til grunn. Men i husholdninger med to eller flere yrkestilknyttede finner vi knapt noen utsatte, slik at jo sterkere tilknytning husholdningen har til arbeid, jo lavere er faren for å være i en økonomisk utsatt posisjon. Dette skyldes i hovedsak at yrkestilknytning øker inntekten og gjør at svært få er nederst i inntektsfordelingen.

Det at vi finner 9,3 prosent økonomisk utsatte blant husholdninger der hovedinntektstaker er uføretrygdet eller mottaker av arbeidsavklaringspenger peker litt i samme retning – det å leve av overføringer medfører økt risiko, ikke minst fordi inntektene er relativt lave (figur 1). Et klart unntak er imidlertid alderspensjon, der svært få husholdninger med alderspensjonist som hovedinntektstaker er økonomisk utsatte.

Ekstra utsatte er husholdninger der hovedinntektstaker verken har en sterk tilknytning til arbeid eller mottar varige pensjons- eller trygdeytelser, gruppen «andre», der 26,9 prosent er økonomisk utsatte. Dette er en sammensatt gruppe der noen få har høye kapitalinntekter, men hovedbildet er at hovedvekten av inntekter kommer fra ulike offentlige overføringer samt noe yrkesinntekt.

Et forhold som vi omtalte i forrige del, er at husholdninger som leier boligen langt oftere er nederst i fordelingene for inntekt, formue og forbruk enn husholdninger som eier boligen de bor i. Kun 8 prosent av de økonomisk utsatte eier egen bolig, mens 92 er leietakere. Årsakene er sammensatte, blant annet er to tredjedeler av leiehusholdningene i første formueskvintil, mens det gjelder under én av ti eierhusholdninger. Det skyldes nok ikke minst at markedsverdien av boligen utgjør en viktig del av formuen for mange som eier. Det er også store forskjeller mellom eiere og leiere når det gjelder plassering i inntekts- og forbruksfordelingen. Som vi nevnte i forrige avsnitt, har måten vi beregner forbruk til bolig en viss betydning for forholdet mellom eiere og leiere.

Sammensetning av forbruket

Sammensetninger av forbruket kan fortelle oss mye om husholdningers velferdsnivå og økonomisk utsatthet. Føringene av utgifter i forbruksundersøkelsen kan blant annet gi indikasjoner på om en husholdning har råd til tilstrekkelig mengde mat, eller i hvilken grad barna har råd og mulighet til å delta på fritidsaktiviteter. Det kan også si oss litt om hvor stor grad husholdninger med lave inntekter (og formuer) må konsentrere en større andel av forbruket på nødvendighetsgoder.

Vi skal se nærmere på forbrukssammensetningen i gruppen med økonomisk utsatte, sammenliknet med gjennomsnittet av ikke-utsatte husholdninger. Resultatene vil variere noe, avhengig av hvilken tilnærming vi velger, altså beregnede husleieverdier eller reelle boligutgifter for eiere.

Forbrukssammensetningen defineres først og fremst av inntektsnivået. Dette skyldes at mange typer forbruk, som mat, bolig, og informasjon og kommunikasjon, er nødvendighetsgoder som alle må ha. Siden prisen og minimumsmengden av disse godene i mindre grad kan velges bort, vil forbruksandelen som brukes på disse godene til sammen utgjøre en større andel av inntekten for de som har lav inntekt, enn for de med høyere inntekt. Dermed blir det, for utsatte husholdninger, relativt mindre igjen til andre goder, noe som påvirker velferdsnivået i husholdningen.

Utsatt-gruppen brukte i 2022 i gjennomsnitt 52 prosent av totalforbruket sitt på bolig, elektrisitet og brensel når vi legger til grunn beregning av boutgifter med estimert leieverdi for eiere. Det er betraktelig mer enn snittet av ikke-utsatte, som i denne tilnærmingen kun brukte 35 prosent. Som vi husker, når vi så på fordelingen av husholdningene, er leietakerne svært overrepresenterte blant utsatte. Hele 92 prosent i utsatte-gruppen er leietakere.

De utsatte husholdningenes forbruk på andre vare/tjenestegrupper etter at nødvendighetsgoder er betalt, er i sum beskjedent sammenlignet med andre husholdninger. Mat, bolig og informasjon og kommunikasjon (som blant annet dekker internett og mobiltelefoni) utgjør hele 72 prosent av totalt forbruk. Tilsvarende for ikke-utsatte er 52 prosent. Ser vi nærmere på dette, ser vi at av et totalt forbruk på rundt 240 000 kroner, går omkring 173 000 kroner til nødvendighetsgoder for de utsatte. Da gjenstår kun om lag 67 000 kroner per år til å betale for resterende forbruk. Av disse pengene, bruker de utsatte rundt 7 500 kroner per år på fritid, sport og kultur, 4 700 kroner per år på klær og skotøy, 6 100 kr på møbler og 6 700 kroner på restauranter og hoteller. Tilsvarende tall for ikke-utsatte er henholdsvis 47 700 kr på fritid, 20 400 på klær og sko, 30 000 på møbler og 24 800 på restauranter og hoteller. Selv om vi tar høyde for ulik sammensetning av husholdningene og deler de ulike forbrukspostene på antall forbruksenheter i husholdningene, består de store forskjellene mellom utsatte og ikke-utsatte husholdninger.

Alt i alt er det mindre forskjeller mellom utsatte og ikke-utsatte for grupper dersom vi holder oss til det vi definerer som nødvendighetsgoder, der er de utsattes forbruk er fra omkring 40 til 60 prosent av ikke-utsatte. For de andre vare- og tjenestegruppene er forskjellene mellom utsatte og ikke-utsatte betraktelig større, spesielt for forbruk til fritid og transport.

I tilnærmingen hvor vi har erstattet den beregnede husleieverdien for eiere med den faktiske renteutgiften på boliglån, får vi et noe annet bilde, spesielt av sammensetningen av forbruket (her minner vi igjen om at vedlikehold for selveierne ikke er fullt inkludert i denne analysen, så forbruket kan være noe lavt). Forskjellen mellom denne tilnærmingen og den vi så i figur 7 over, gjelder først og fremst for selveierne. Beregningen av reelt boligforbruk gir et betraktelig lavere forbruk for selveierne, noe som gjenspeiles i at bolig elektrisitet og brensel som andel av forbruket totalt faller fra 35 til 27 prosent. Ser vi imidlertid på utsatte-gruppen som domineres av leietakere, holder denne postens andel seg så å si er uendret på 52 prosent.   

Siden et stort flertall i gruppen ikke-utsatte er selveiere, endres dermed forbruksandelene for de andre vare- og tjenestegruppene når andelen til bolig reduseres. For de utsatte, hvor de aller fleste er leietakere, blir det mindre forskjeller.  

Alt i alt kan vi si at basert på det gjennomsnittlige forbruksnivået for gruppen utsatte, ser vi at disse i stor grad nok opplever at en større del av forbruket går til bolig og andre nødvendighetsgoder. Den høye andelen som brukes på dette, får konsekvenser for de andre delene av budsjettet, hvor det gjenstår lave beløp til enkelte vare/tjenestegrupper. Dette gir seg blant annet utslag lave beløp på mat og fritid.

I forbruksundersøkelsen vet vi gjennom sammenlikninger med andre kilder at det forekommer underrapportering av utgiftene på noen grupper av varer og tjenester. På mikronivå kan vi derfor ikke være helt sikre på om et lavt konsum skyldes manglende føringer eller et faktisk lavt forbruk. Men siden vi ikke vet hvilke husholdninger som underrapporterer og størrelsen på denne underrapporteringen er det ikke mulig å korrigere for slike målefeil. Vi forsøker å forklare noe av dette nærmere i neste avsnitt.

Forholdet mellom inntekter og forbruk – og formue

I gjennomsnitt hadde husholdningene et forbruk på 567 700 kroner og inntekt etter skatt på 723 600 900 kroner i 2022, basert på våre data der vi holder studentene utenfor. Det skulle tilsi at 78 prosent av inntektene gikk til forbruk, mens 22 prosent gikk til sparing eller annet. Justerer vi for boutgifter slik vi har vist til tidligere, går forbruket ned til 505 900 kroner og dermed faller forbruket ned til 70 prosent av inntekten etter skatt. Ser vi på de husholdningene som var i en økonomisk utsatt posisjon, var både forbruket og inntekten betydelig lavere, henholdsvis 239 800 og 323 300 kroner. Likevel tilsier det at «bare» 74 prosent av inntektene i gjennomsnitt gikk til forbruk. Også her synker forbruksandelen noe dersom vi justerer for reelle boutgifter.

Tallene over er basert på gjennomsnittstall for hele gruppen. Tar vi utgangspunkt i forholdet mellom forbruk og inntekt for hver enkelt husholdning, ser det ut til at 31 prosent av alle husholdninger har et forbruk som er høyere enn inntekt etter skatt. Andelen er lavere blant husholdninger vi har kategorisert som økonomisk utsatte, der 15 prosent ser ut til å forbruke mer enn de har i inntekt. Som vi har drøftet er imidlertid ikke alt forbruket til bolig målt ved kontante utgifter, og det gjør sammenligningen med inntekt utfordrende. Når vi velger vi å justere tallene ved å bytte ut den beregnede husleieverdien for boligeiere med renter og eiendomsskatt, synker den totale andelen med «overforbruk» til 23 prosent, fremdeles 15 prosent blant utsatte husholdninger.

Det å holde størrelsen på forbruket som målt i forbruksundersøkelsen opp mot inntektene målt i inntekts- og formuesstatistikken er langt fra uproblematisk, og krever en del forbehold (se også Andersen 2007). Det viktigste er at store deler av forbruket i husholdningene er rapportert i løpet av en uke, mens noe kartlegges i intervju med år som referanseperiode (se Seferi m.fl 2024). Inntekten følger derimot definisjonen i inntekts- og formuesstatistikken og måler rapporterte kontante inntekter summert for et helt år. Vi må da ta høyde for at inntektssituasjonen til en husholdning kan endre seg i løpet av et år. Når vi måler forbruket i en tilfeldig uke av året og ganger det opp til et årsforbruk, kan forbruk og inntekt ha korrespondert godt på måletidspunktet uten at det nødvendigvis korresponderer like godt med årsinntekten. Vi kan ikke fange opp om forbruket i løpet av et år justeres i tråd med eventuelle endringer i inntektssituasjonen i de enkelte husholdningene. På et aggregert nivå for befolkningen, bør likevel disse størrelsene ha bedre sammenheng.

På individuelt nivå kan også enkelte større kjøp som tilfeldigvis gjøres i referanseuka, og ganges med 52 til et årsforbruk, gi utslag som tilsier et forbruk høyere enn årsinntekten. Dette vil også jevne seg ut på et aggregert nivå så lenge utvalget er stort nok.  

I tillegg til ulik periodisering av forbruk og inntekt, har vi flere momenter som vanskeliggjør sammenligningen, der vi kan nevne de vi antar er de viktigste:

• Husholdningene kan motta private overføringer fra andre. For eksempel har analyser vist at privat betalte barnebidrag har betydning for enslige foreldres inntekter (Epland m.fl 2022), men også andre overføringer som for eksempel foreldres støtte til utflyttede barn kan spille inn her.
• Boligeiere kan ha inntekt fra utleie i egen bolig. Så lenge man leier ut under halvparten av boligen man bor i, er det skattefri inntekt som ikke må rapporteres til Skatteetaten. Dermed fanges ikke det opp av inntektsstatistikken. Levekårsundersøkelsene viser at i 2023 leide 6,9 prosent av husholdningene ut deler av boligen, og 28 prosent av alle leietakere bodde i samme bygning som eier (www.ssb.no/bo).
• Studielån er ikke regnet som inntekt selv om mange studenter lever av lån. Vi har forsøkt å holde studenthusholdninger utenfor i denne analysen, men studielån kan likevel inngå som en del av livsoppholdet i enkelte av husholdningene.
• Kjøp av dyre forbruksgoder som bil, båt eller lignende kan gjøre at forbruket overskrider inntekten. Men; det bør på en eller annen måte reflekteres i endring i formue (se under)
• Noen kan ha andre inntekter som ikke rapporteres til Skatteetaten.

Ut over det vi har nevnt her, kan husholdninger naturligvis tære på formue, som også inkluderer å øke gjelden, for å opprettholde forbruket. Det er jo også et viktig premiss når vi ser på den kombinerte fordelingen av inntekt, formue og forbruk. De med en formue kan til en viss grad være skjermet mot effekter av lav inntekt. Formue måles ved utgangen av året, og ved å se på endringer i formuen fra ett år til neste, kan vi få et innrykk av om det er vanlig å redusere formuen (som også kan skyldes økning av gjelden) for husholdninger som tilsynelatende har et forbruk som er høyere enn inntekten.

Det mest nærliggende er å se på bankinnskudd siden det er absolutt lettest tilgjengelig for forbruk. I gjennomsnitt økte bankinnskuddene for husholdningene i våre data med 27 900 kroner fra 2021 til 2022, men en økning i medianen på 7 400 kroner er kanskje et bedre uttrykk for hva som var typisk. Blant husholdninger som ikke var utsatte, økte bankinnskuddene noe mer, men det er interessant å merke seg at blant husholdninger som var økonomisk utsatt var det typiske at bankinnskuddene gikk ned fra 2021 til 2022, i gjennomsnitt med 10 300 kroner, medianen sank med 1000 kroner. Når vi definerer utsatthet ved bruk av reelle boutgifter, ser vi at de utsatte reduserer bankinnskuddene i gjennomsnitt med 7 400 kroner, medianverdien falt med 500 kroner.

Formue er sammensatt av flere komponenter, der balansen mellom realkapital, finanskapital og gjeld avgjør størrelsen på husholdningenes nettoformue. Ikke all reduksjon i formue skyldes forbruk, noe kan også handle om verdifall av andre grunner. Ser vi på økonomisk utsatte husholdninger, uavhengig av om vi benytter beregnet eller faktisk boutgift for eiere, reduseres nettoformuen fra 2021 til 2022. I gjennomsnitt faller den med 53 300 kroner for utsatte husholdninger der beregnet husleie for eiere benyttes. Endrer vi til renteutgifter og eiendomsskatt for eierne og ser på utsatte husholdninger, faller nettoformuen med 32 300 kroner i gjennomsnitt. Basert på endringer i de ulike delene av formue, kan det altså se ut til at utsatte husholdninger finansierte noe av forbruket med å redusere formuen i 2022, men det er vanskelig å konkludere sikkert rundt dette.

Blant husholdningene der forbruket kan se ut til å overskride inntekten, er det klarere tegn på at noen tærer på formuen. I gjennomsnitt reduserer de finanskapitalen, herunder bankinnskuddene, og øker gjelden. Ser vi likevel på medianverdiene for endringen, ser vi at flertallet hadde en så vidt positiv utvikling. En økning i realkapitalen, som i all hovedsak er verdien på boligen, fører likevel til at nettoformuen har en positiv utvikling selv for disse husholdningene.

Ser vi da på de to prosentene av husholdninger som både var økonomisk utsatte – og som ser ut til å ha forbruk høyere enn inntekt – er bildet mer entydig i form av at formuen reduseres, både på grunn av fall i realkapital og finanskapital, samt økt gjeld. Antallet observasjoner i denne gruppen er imidlertid for lite til å si noe sikkert om at overforbruk blir finansiert ved å spise av formuen.

Konklusjonen etter sammenligningen av inntekt og formue fra registerbasert statistikk på den ene siden med forbruk kartlagt i en utvalgsundersøkelse på den andre, er at det er svært utfordrende og gir et usikkert grunnlag for å trekke konklusjoner uten grundigere analyser enn det denne artikkelen gir rom for.

Referanser

Andersen, Arne (2007), “Lavinntektshusholdningers forbruk”, Rapporter 2007/23, Statistisk sentralbyrå 2007. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/lavinntektshusholdningers-forbruk

Balestra, C. and F. Oehler (2023), “Measuring the joint distribution of household income, consumption and wealth at the micro level”, OECD Papers on Well-being and Inequalities, No. 11, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/f9d85db6-en.

Biørn, Erik (1979), «Analyse av sammenhengen mellom forbruk, inntekt og formue i norske husholdninger», Samfunnsøkonomiske studioer nr 42, Statistisk sentralbyrå, Oslo 1979. https://www.ssb.no/historisk-statistikk/emner/personlig-okonomi-og-boforhold/

Epland, Jon, Normann, Tor Morten og Kirkeberg, Mads Ivar (2022). “Closing the gap. A method for (re)capturing income data lost after administrative changes. Experiences from the Norwegian Household Income Statistics”  Paper IARIW 2022, Hentet fra: https://iariw.org/wp-content/uploads/2022/08/Epland-et-al-IARIW-2022.pdf

OECD (2013), “OECD Framework for Statistics on the Distribution of Household Income, Consumption and Wealth”, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/9789264194830-en.

Lervåg, Maj-Lisa, Maria Engvik og Håvard Bergesen Dalen (2022) «Studenters levekår 2021. En levekårsundersøkelsen blant studenter i høyere utdanning» Rapporter 2022/24, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/utdanning/hoyere-utdanning/artikler/studenters-levekar-2021.en-levekarsundersokelse-blant-studenter-i-hoyere-utdanning

Normann, Tor Morten (2022) «Økt formue og boligformue blant eldre». Artikkel i serien «Inntekter i den eldre befolkningen», 6. desember 2022. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/okt-formue-og-boligformue-blant-eldre

Seferi, Gezim, Aina Holmøy, Magnar Lillegård og Kristin Egge-Hoveid (2024) «Forbruksundersøkelsen 2022. Dokumentasjonsnotat». Notater 2024/46, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/metoder-og-dokumentasjon/forbruksundersokelsen-2022.dokumentasjonsnotat

Arbeidet med artikkelen er finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet