Seniorer er mindre ensomme enn andre

Å føle tilhørighet og bli anerkjent av venner og familie er et grunnleggende menneskelig behov. Dette innebærer kontakt med familie og venner, og å ha hobbyer og sosiale møteplasser utenfor hjemmet. Et viktig sosialt møtested utenfor hjemmet er frivillig sektor. Å delta som frivillig er en måte å nå andre mennesker på og knytte bånd til andre med felles interesser. Seniorers deltakelse i frivillig sektor er viktig ikke bare for den enkelte. Det er også helt nødvendig for at det offentlige organisasjonslivet, som i stor grad driftes av frivillige, holder stand. I tillegg er sosial deltakelse og medvirkning viktig for myndighetenes strategi om å fremme helse og livskvalitet i befolkningen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023a, 2023b). Deltakelse i frivillig sektor er også forbundet med bedre mental og fysisk helse blant eldre (Tabassum et al., 2016).

I denne artikkelen belyses tre forhold ved seniorers sosiale deltakelse. Først ser vi på sosiale relasjoner med familie og venner. Deretter ser vi på i hvilken grad seniorer deltar som frivillige i frivillige organisasjoner. Til slutt ser vi på helse og livskvalitet; om sosiale relasjoner med venner og frivillig deltakelse er forbundet med bedre helse og livskvalitet.  

Seniorer har oftere kontakt med familie

Vi skal først se på seniorers familie- og vennekontakt. Figur 1 viser sosial kontakt basert på spørsmål om hvor ofte man er sammen med venner og familie.

Fra figur 1 kan vi se at seniorer oftere har kontakt med familieViser hvor ofte man har kontakt med familien som ikke bor i samme husholdning. Måler kun fysiske møterLukk sammenlignet med den yngre befolkningen (under 55 år). Over fem av ti seniorer treffer familie ukentlig eller oftere, mens det samme gjelder i underkant av fire av ti blant de under 55 år.

VennekontaktViser hvor ofte man har kontakt med venner. Måler kun fysiske møterLukk er relativt lik for alle aldersgrupper. Dette gjelder særlig for andelen som er sammen med venner ukentlig, som varierer fra 58 — 62 prosent.

Blant de eldste eldre (80 år eller eldre) er det imidlertid noen flere som har lite vennekontakt. 14 prosent av dem 80 år eller eldre oppgir å ha kontakt med venner sjeldnere enn en gang i måneden. Denne andelen er dobbelt så stor sammenlignet med andelen blant dem under 55 år. Sannsynlige årsaker for dette kan blant annet komme av svekket helse og at ved økende alder faller venner fra.

De fleste seniorer er altså sosiale, og i like stor grad som befolkningen ellers. Den største forskjellen mellom gruppene er altså ikke hvor ofte man er sosial, men hvem man er sosiale med, hvor seniorer er mer sammen med familie enn yngre personer.

Yngre eldre gir mest hjelp til slekt, venner og bekjente

Samtidig som sosiale nettverk kan være viktig for den enkeltes velvære, kan det også være viktig for sosiale ressurser som praktisk hjelp og omsorg. Slikt ulønnet arbeid er også viktig for samfunnet i sin helhet (Reiakvam & Skoglund, 2009). Eksempler på denne type hjelp kan være barnepass, pleie og tilsyn.

Figur 2 viser andelen som har gitt ulønnet hjelp til foreldre, slekt, venner eller naboer de siste 12 månedene.

Vi ser at de yngre eldre (55-66 år) gir mest ulønnet hjelp til foreldre, slekt, venner eller naboer, med 81 prosent. Andelen er omtrent tilsvarende for personer under 55 år (80 prosent). Andelen som gir ulønnet hjelp, avtar betraktelig med alderen. For eldre (67-79 år) er andelen 67 prosent og 46 prosent blant de eldste eldre (80 år eller eldre). 

Aleneboende seniorer er mer ensomme

Til nå har vi sett på kontakthyppigheten blant seniorbefolkningen. Et særlig viktig moment i denne sammenhengen er å identifisere forekomsten av ensomhet. Ensomhet kan være et uttrykk for manglende sosial kontakt, men kan også henge sammen med personens egne ønsker og opplevelse av den sosiale kontakten (eller fravær av sosial kontakt) med andre (Thorsen & Clausen, 2009).

Figur 3 viser andelen som oppgir ensomhet i løpet av de siste fire ukene. I figuren skilles det mellom personer som har vært ensomme hele/nesten hele tiden og de som har vært ensomme en del av/litt av tiden.

Fra figur 3 ser vi at de eldste eldre (80 år eller eldre) oppgir å være ensom oftere enn personer i alderen 55-66 år: 33 prosent mot 28 prosent blant yngre eldre (55-66 år). Andelene som oppgir å være mye ensom er relativt lik på tvers av aldersgruppene. 4 prosent blant de eldre og de eldste eldre oppgir å være mye plaget av ensomhet, og andelen er 2 prosent blant de yngre eldre.

Sammenlignet med yngre oppgir seniorer sjeldnere å ha følt seg ensomme. 30 prosent blant seniorer oppgir å ha følt seg ensomme mot 39 prosent blant personer under 55 år.

Ensomhet kan henge sammen med bosituasjon. Å bo alene er forbundet med høyere risiko for ensomhet, særlig blant eldre (Normann, 2008). Figur 4 viser andelen ensomme blant seniorbefolkningen som er aleneboende.

Aleneboende seniorer oppgir i betydelig høyere andel ensomhet sammenlignet med seniorer som bor i en flerpersonshusholdning, uavhengig av aldergruppe. Flest eldre aleneboende føler seg ensomme, med en andel på 53 prosent.  For eldre som ikke bor alene er andelen 19 prosent.

Aleneboende opplever også å være mer plaget av ensomheten. Blant eldre kan vi se at 8 prosent oppgir ensomhet hele/nesten hele tiden, mens andelen for ikke-aleneboende eldre er 1 prosent.

Mange seniorer er tilfredse med sitt sosiale nettverk

Vi har til nå sett at mange seniorer har mye kontakt med venner og familie. Kvaliteten på relasjonene kan likevel være minst like viktig som hvor hyppig kontakten er. 

Figur 5 viser grad av 'tilfredshet med forholdet til venner, familie og andre man kjenner’Spørsmålet har en skala fra 0 – 10. Svarene er grupper slik at 0-5 angir lav tilfredshet, 6-8 angir middels tilfredshet og 9-10 angir høy tilfredshetLukk.

Seniorer oppgir i større grad å være tilfredse med sine relasjoner sammenlignet med personer under 55 år. 61 prosent av personer 55 år eller eldre oppgir høy tilfredshet, mens dette gjelder 51 prosent av alle under 55 år. Innad i seniorbefolkningen er det også variasjon i tilfredshet. De yngste eldre (55-66 år) er minst tilfredse med sine relasjoner, mens de eldste eldre (80 år eller eldre) er mest tilfredse.

Tidligere har vi sett at vennekontakt avtar noe med alderen. Samtidig oppgir de eldste eldre høyest tilfredshet med sine relasjoner. En årsak kan være at ønskene for kontakt kan variere for ulike aldersgrupper. Det kan tyde på at seniorer tilpasser kontakthyppigheten med sine faktiske ønsker for vennekontakt.

Hvem er seniorene som har lite vennekontakt?

Selv om de fleste seniorer har sosiale nettverk på linje med befolkningen ellers, er det noen som har mindre sosial omgang enn andre. Hva kjennetegner disse personene?

Tabell 1 viser ulike kjennetegn ved personer som har sjelden vennekontakt (sjeldnere enn ukentlig). Her ønsker vi å undersøke om gruppen med lite vennekontakt skiller seg fra dem med mer vennekontakt. Vi ser på bakgrunnskjennetegn som det er naturlig å anta har betydning for vennekontakt, som kjønn, inntekt, utdanning og bosituasjon.  

Kontakthyppigheten varierer relativt lite på tvers av inntektsnivå og kjønn når man sammenligner seniorer med befolkningen sett under ett. Samtidig kan vi se noen forskjeller mellom seniorgruppene. Blant yngre eldre (55-66 år), er forskjellene mellom inntektsgruppene små, mens blant de eldre i alderen 67-79 år har de med lavest inntekt mindre vennekontakt sammenlignet med de andre inntektsgruppene. Dette indikerer og underbygger forestillingen om at inntekt har betydning for personers sosiale nettverksstørrelse (se f.eks. Roberts et al., 2008).

Seniorbefolkningens vennekontakt varierer etter utdanningsnivå. Seniorer med grunnskole eller ingen utdannelse har sjeldnere vennekontakt enn seniorer med lengre utdannelse. 46 prosent av seniorer med grunnskoleutdannelse oppgir å ha vennekontakt sjeldnere enn ukentlig. Tilsvarende andeler for seniorer med videregående utdannelse og universitets- og høyskoleutdannelse er henholdsvis 39 prosent og 38 prosent.

Videre ser vi av Tabell 1 at det er store forskjeller mellom seniorgruppene. For yngre eldre (55-66 år) med lav utdannelse er andelen som har lite vennekontakt 45 prosent mot 41 prosent blant personer med høy utdannelse, altså 4 prosentpoeng forskjell. For eldre (67-79 år) er forskjellen større; 47 prosent oppgir å ha lite vennekontakt blant de med lav utdannelse, mens tilsvarende andel for de med høy utdannelse er 36 prosent. Dette viser hvordan inntekt og utdannelse virker å ha en meravkasting utover selve inntekten og utdannelsen: man har sannsynligvis større sosialt nettverk, og er mer sosial.

Det er en mindre andel med lite vennekontakt blant aleneboende seniorer enn seniorer som bor med andre. En mulig fortolkning er at alle mennesker har behov for en viss sosial kontakt med andre, og som aleneboende blir venner ekstra viktig for å dekke dette behovet sammenliknet med personer som bor sammen med andre. Samtidig er det en større andel av aleneboende seniorer som har lite vennekontakt sammenliknet med yngre aleneboende (under 55 år); 36 prosent mot 28 prosent. I tillegg kan vi se en aldersforskjell blant seniorene her; de i alderen 67-79 år som er aleneboende har oftere mindre vennekontakt sammenlignet med de i alderen 55-66 år (39 prosent mot 31 prosent). En del aleneboende mister altså viktige vennskap med alderen. For mange kan det være en utfordring, kanskje særlig når man blir eldre og ikke er i arbeid eller deltar frivillig på sosiale møteplasser, å erstatte tap av viktige vennskap.

Oppsummert ser vi at vennekontakt henger sammen med sosioøkonomiske forhold. Dette gjelder særlig for de eldre (67-79 år), hvor vi kan se at de med lavest utdannelse og inntekt har mindre vennekontakt. Personer som bor med andre, har sjeldnere vennekontakt.

Eldre har ytt flest timer med frivillig innsats

Å yte frivillig innsats er på et grunnleggende nivå en sosial aktivitet; man gjør noe for andre, og som oftest sammen med andre, kanskje også med folk man ikke kjenner fra før. Man møtes på steder utenfor hjemmet og arbeider sammen for å oppnå et felles mål (gjennomføre et arrangement, samle inn penger og lignende).

For noen seniorer kan slike fellesskap være spesielt viktige. Dette kan for eksempel gjelde for seniorer som har gått av med pensjon og dermed har mistet det kollegiale fellesskapet, eller for seniorer som har mistet venner eller partner.

Figur 6 viser andelen som har ytt frivillig innsats de siste 12 månedene, fordelt etter alder. Andelen som yter frivillig innsats, synker med alderen. Mens 54 prosent blant dem under 55 år har ytt frivillig innsats, gjelder det samme 48 prosent blant dem 55 år eller eldre. Sammenlikner vi de tre ulike seniorgruppene ser vi at andelen som har ytt frivillig innsats synker med alderen. Til tross for at en noe lavere andel seniorer er frivillige sammenlignet med den yngre befolkningen yter eldre i snitt mest frivillig innsats i timetallGjennomsnittlig antall timer frivillig innsats i alt per måned blant de har ytt frivillig innsatsLukk.  Gjennomsnittlig antall timer per måned for aldersgruppen 67-79 år er 14. Personer over 80 år eller eldre har også noe mer frivillig innsats i timetall enn øvrig befolkning. De som er 80 år eller eldre oppgir i gjennomsnitt at de yter 11 timer frivillig innsats.

En av årsakene til at yngre yter færre timer, kan komme av en seleksjonseffekt: Blant yngre blir nok deltar nok en del i frivillig sektor fordi de har barn som er aktive medlemmer som benytter seg av aktivitetstilbud i organisasjoner. Det er dermed rimelig å anta at det er flere korttidsfrivillige i denne gruppen, og at motivasjonen til å yte frivillig innsats for noen av disse personene er lavere enn for de som er dedikerte frivillige, som det er naturlig at det er flere av blant seniorer. Mange i seniorbefolkningen som yter frivillig innsats er sannsynligvis personer som har blitt værende; vi kjenner dem som «ildsjeler». Tidligere funn viser at eldre er overrepresentert blant kjernefrivillige (Fladmoe et al., 2019). I tillegg er mange i seniorgruppen ikke lenger yrkesaktiv: de har dermed har mer tid til å være frivillige.

Mindre idrett, mer administrasjons- og styrearbeid

Sammenlignet med yngre har seniorbefolkningen i mindre grad ytt frivillig innsats for kultur- og fritidsorganisasjoner, 33 prosent blant personer under 55 år mot 23 prosent blant seniorbefolkningen. Å yte frivillig innsats for forsknings- og utdanningsinstitusjoner er også betydelig vanligere blant yngre enn blant seniorer. Denne andelen er 2 prosent blant seniorer, og 14 prosent blant personer under 55 år. I paraplyen forsknings- og utdanningsinstitusjoner inngår frivillighet i skole, foreldreutvalg som FAU eller SU, og det er dermed naturligvis flere barnefamilier som yter frivillig innsats her.

For fagforeninger, yrke- og bransjeforeningen kan vi som forventet se at det er et stort fall i andelen fra aldergruppen 55-66 år til de eldre aldersgruppene. Blant yngre eldre (55-66 år) er andelen som har ytt frivillig innsats for slike organisasjoner noe høyere enn blant personer under 55 år, henholdsvis 8 prosent mot 6 prosent. Andelen for de i alder en 67-79 år og 80 år eller eldre som har ytt frivillig innsats for slike organisasjoner er derimot lav (1-2 prosent). Dette er naturlig da mange av dem i alder 55-66 år fortsatt er i arbeidslivet, mens blant de eldre aldersgruppene har flere gått av med pensjon.

Det er litt vanligere blant seniorer å yte frivillig innsats i kirken og i velforening, grendelag eller nærmiljøorganisasjoner og en noe vanligere å yte for et politisk parti. Dette kan fortolkes som et uttrykk for samfunnsengasjement og at seniorer er aktive i og opptatt av nærmiljøet.

Andelen som har ytt frivillig innsats for religion- eller livssynsorganisasjoner er 6 prosent blant personer under 55 år. Det er seniorer i alderen 67-79 år og 80 år eller eldre som yter mest frivillig innsats for religiøse- eller livssynsorganisasjoner (9 prosent).

Videre er det forskjell i hvilke typer frivillig innsats seniorbefolkningen gjør (Tabell 4). Seniorbefolkningen gjør oftere styrearbeid eller administrasjonsarbeid. Sammenlignet med befolkningen som helhet, 41 prosent mot 36 prosent. Seniorer gjør også mer informasjonsarbeid, kampanjer og politisk arbeid for frivillige organisasjoner. Andelen som gjør informasjonsarbeid er 16 prosent blant seniorbefolkningen, mot 13 prosent blant yngre. På motsatt side er instruksjons- og treningsarbeid, hvor yngre er sterkere representert.

Hvem er seniorene som deltar frivillig?

Tabell 5 viser andelen som har ytt frivillig innsats siste 12 måneder fordelt etter alder og grunnleggende bakgrunnskjennetegn. Blant seniorer oppgir menn høyere deltakelse enn kvinner. Forskjellen er størst blant de yngre eldre (55-66 år), der andelen er 57 prosent blant menn og 45 prosent blant kvinner. For personer under 55 år det omtrent like mange kvinner og menn som er aktive i frivillig sektor. Dette funnet er støttet av tidligere forskning, som viser at kjønnsforskjellene har minsket i befolkningen, men fortsatt er til stede i aldergruppen 60-66 år (Fladmoe et al., 2018).

Videre kan vi lese at deltakelsen i frivillig sektor er mer utbredt blant personer med høyere utdanning. Blant seniorbefolkningen med grunnskole utdannelse som høyeste fullførte utdanning oppgir 36 prosent å ha ytt frivillig innsats, mot 61 prosent av seniorer med universitets- og høgskoleutdanning, altså en forskjell på 25 prosentpoeng. Tilsvarende forskjell for aldersgruppen under 55 år er 16 prosentpoeng.

En kan se en tilsvarende tendens for inntekt. Andelsforskjellene mellom eldre med lavest inntekt og høyest inntekt er større enn for tilsvarende inntektsgrupper blant yngre under 55 år.

I motsetning til tallene for vennekontakt i Tabell 1, kan vi se at flere personer som bor i flerpersonhusholdninger har ytt frivillig innsats de siste 12 månedene sammenlignet med personer som bor alene.

Seniorer som deltar frivillig, har høyere livskvalitet

Så langt har vi sett på sosiale relasjoner og deltakelse i frivillig sektor. Det tredje og siste aspektet vi ser på er livskvalitet og subjektive helse i lys av personers frivillige innsats og vennekontakt.

Figur 7 viser sammenhengen mellom i.) frivillig innsats og vennekontakt, og ii) helse og livskvalitet. Når det kommer til frivillig innsats sammenligner vi de som har ytt frivillig innsats med de som ikke har ytt frivillig innsats. For vennekontakt sammenligner vi de som har hyppig vennekontakt med de som har sjeldnere vennekontakt. Vennekontakt viser til personer som har vært sammen med venner ukentlig eller oftere, og livskvalitet viser til personer som oppgir høy subjektiv livskvalitetSpørsmålet som er stilt er «Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet ditt for tiden?», og svarene har blitt oppgitt på en skala fra 0 (ikke fornøyd i det hele tatt) til 10 (svært fornøyd). Høy livskvalitet er skårer fra 9-10Lukk. Den sorte prikken er seniorbefolkningen, og den hvite prikken er befolkningen under 55 år.

Denne analysen tar ikke for seg årsaksforhold. Hvorvidt vennekontakt og frivillig innsats fører til bedre helse og livskvalitet eller omvendt, sier dermed ikke denne analysen noe om. Det er rimelig å anta at bedre helse muliggjør sosial deltakelse, men det kan i tillegg tenkes at sosial deltakelse kan fremme helse og livskvalitet. 

Vis som figurVis som tabell

---

Tekstbeskrivelse og kilde

Grafikken viser ulike sammenhenger mellom vennekontakt/frivillighet og livskvalitet/helse, og sammenlikner aldersgrupper "Under 55 år" med "55 år og over" ved hjelp av stolpediagram. Grafikken viser blant annet at det er høyere livskvalitet blant eldre personer som har mye vennekontakt¹ enn de som har mindre vennekontakt. Det er også høyere livskvalitet blant eldre personer som deltar frivillig sammenliknet med de som ikke deltar frivillig. Eldre som ikke deltar frivillig har lavere subjektiv helse.

• ¹Kontakt minst ukentlig.

Kilde: Levekårsundersøkelsen EU-SILC, 2022.

Først kan vi se at seniorer generelt skårer høyere på subjektiv livskvalitet, og – ikke så overraskende – oppgir noe dårligere subjektiv helse enn yngre. En annen sentral tendens er at seniorbefolkningen med mye vennekontakt og som deltar frivillig oppgir bedre livskvalitet og helse.

Et annet interessant funn er at å yte frivillig innsats er sterkere forbundet med høy livskvalitet blant seniorbefolkningen enn de som er under 55 år. At det er en sterkere sammenheng mellom tilfredshet og frivillighet blant seniorer, understøtter tidligere forskning (Tabassum et al., 2016). En årsak til at frivillighet har sterkere sammenheng med høy livskvalitet for seniorer, kan blant annet være at frivillighet som sosial møteplass blir enda viktigere når man ikke lenger har det kollegiale felleskapet gjennom yrkesaktivitet. Videre kan det tenkes at den yngre befolkningen oftere ser på frivillig deltakelse som en plikt som kommer i tillegg til yrkesaktivitet og øvrig ansvar, og da gjerne i forbindelse med barns fritidsaktiviteter.

Blant seniorbefolkningen som yter frivillig innsats oppgir 40 prosent høy livskvalitet, og for de som ikke yter frivillig innsats er andelen 31 prosent. For personer under 55 år, er det derimot mindre forskjeller, henholdsvis 29 prosent kontra 27 prosent.

Denne tendensen er også tydelig når det kommer til helsedimensjonen. Seniorer som deltar frivillig oppgir betydelig høyere subjektiv helse enn de som ikke yter frivillig innsats. For seniorbefolkningen som yter frivillig innsats oppgir 74 prosent god eller svært god helse, mot 57 prosent av de som ikke deltar i frivillig sektor.

For vennekontakt skårer seniorbefolkningen som har hyppig vennekontakt også bedre på helse og livskvalitet. For helsedimensjonen oppgir 69 prosent av seniorbefolkningen som har vennekontakt god eller svært god helse, mot 61 prosent av de som har sjeldnere vennekontakt enn en gang i uken.

Oppsummering

I denne artikkelen har vi sett nærmere på seniorbefolkningens sosiale liv. For å analysere seniorbefolkningens sosiale relasjoner har vi hovedsakelig sett på tre dimensjoner: vennekontakt, deltakelse i frivillig sektor, forholdet til disse to dimensjonene i relasjon til livskvalitet og subjektiv helse.

Den første dimensjonen er seniorbefolkningens sosiale kontakt. Både for samvær med venner og familie og for frivillig deltakelse kan vi se at seniorer i stor grad er like mye aktiv som resten av befolkningen. Vennekontakten er omtrent tilsvarende for seniorer og yngre. Den største forskjellen er at seniorer er mer sammen med familie. Det er likevel noen forskjeller innad i gruppen. Aleneboende har hyppigst vennekontakt, men dette er en gruppe som er sårbare for ensomhet. I tillegg er det forskjeller i aldersgruppene – personer over 80 år har flere med sjelden vennekontakt.

Den andre dimensjonen er seniorbefolkningens frivillige innsats. Seniorbefolkningen har noe lavere andel som deltar frivillig, men de yter flere timer. De som yter, yter altså mer. Dette kan tyde på at det er flere dedikerte frivillige i denne gruppen, sammenlignet med yngre frivillige. Seniorer yter i tillegg frivillighet for andre organisasjoner enn øvrig befolkning; mindre innen idrett og noe mer for bolig- og nærmiljøorganisasjoner.

Til slutt kan vi se seniorbefolkningen har høyere livskvalitet og dårligere subjektiv helse sammenlignet med yngre. Mye vennekontakt og å yte frivillig innsats er forbundet med høy livskvalitet og subjektiv helse.