Forbruksundersøkelsen

Forbruksutgift er det gjennomsnittlige årlige forbruket i kroner for en husholdning, fordelt etter vare- og tjenesteklassifikasjonen COICOP (Standard for klassifisering av individuelt konsum etter formål. Se nærmere beskrivelse under «Standard klassifikasjoner»). I forbruksutgift inngår ikke utgifter til direkte skatter, trygdepremie, realinvesteringer og kontraktmessig sparing.

Andel av forbruksutgift angir andelen av det totale forbruket for en bestemt varegruppe eller tjeneste. Det totale forbruket utgjør 100 prosent.

Kosthusholdning er enheten i forbruksstatistikken. En kosthusholdning omfatter alle personer som er fast bosatt på samme adresse og som har felles matbudsjett.

Inntekt etter skatt Samlet inntekt der fastsatt skatt og negative overføringer (pensjonspremier i arbeidsforhold og betalt barnebidrag innenfor offentlig ordning) er trukket fra.

Inntektsopplysninger er hentet fra register, med status fra ett år før statistikkåret. Vi grupperer respondentene etter inntektsgruppe (kvartiler):

• Første kvartil: laveste 25 prosent av inntektsfordelingen
• Andre kvartil: nest laveste 25 prosent av inntektsfordelingen
• Tredje kvartil: nest høyeste 25 prosent av inntektsfordelingen
• Fjerde kvartil: høyeste 25 prosent av inntektsfordelingen

Inntekt per forbruksenhet / ekvivalentinntekt For å kunne gjøre sammenlikninger av forbruksutgifter for husholdninger med forskjellig inntektsnivå (som en tilnærming til å sammenligne levestandard), er det vanlig at man i tillegg til husholdningsinntekten også tar hensyn til antall personer i husholdningen. Dette gjøres ved å dele den totale husholdningsinntekten etter skatt på antall forbruksenheter i husholdningen. Antall forbruksenheter beregnes ved hjelp av såkalte ekvivalensskalaer. Forbruksenhetene gjør at man både tar hensyn til at husholdninger med mange personer trenger høyere inntekt enn husholdninger med få personer for å ha tilsvarende levestandard, og at husholdninger med mange personer vil ha stordriftsfordeler når det gjelder flere goder (f.eks. bolig, TV, vaskemaskin, avis, bredbåndstilknytning, elektrisitetsutgifter etc.). Det finnes flere typer ekvivalensskalaer som brukes i ulike sammenhenger. I inntekts- og formuesstatistikken benyttes i hovedsak den såkalte EU-skalaen (se nedenfor).

Forbruksenheter beregnet etter EU-skalaen tilordner første voksne i husholdningen vekt=1, deretter påfølgende voksne vekt=0,5 og barn under 17 år vekt=0,3. Ifølge denne ekvivalensskalaen må for eksempel en husholdning på to voksne og to barn ha en husholdningsinntekt som er 2,1 ganger så høy som en enslig for å ha samme økonomiske levestandard.

Lavinntektsgrense beregnes som en gitt andel av median inntekt etter skatt per forbruksenhet i hele befolkingen (i dette tilfellet ved å bruke EU-skalaen for å beregne inntekt etter skatt per forbruksenhet). Vanlig brukte andeler er 50 eller 60 prosent av median inntekt etter skatt per forbruksenhet. Det finnes ingen fast definert lavinntektsgrense i Norge. Statistisk sentralbyrå beregner ulike lavinntektsgrenser som er relative til inntektsnivået i befolkningen som helhet, og som dermed følger inntektsutviklingen og kan sammenlignes på tvers av ulike typer husholdninger.

Fylke følger standard for fylkesinndeling, se ‘standard klassifikasjoner’.

Sentralitet er en indeks som fordeler kommuner basert på nærhet til arbeidsplasser og servicefunksjoner, uten bruk av tettsteder i klassifiseringen. Sentralitetsfordelingen følger standard for sentralitet, som kategoriserer alle kommuner fra 1 (mest sentrale) til 6 (minst sentrale). En fullstendig liste over hvilke kommuner som tilhører hvilken sentralitetskategori finner du i listen under ‘standard klassifikasjoner’.

Standard for klassifisering av individuelt konsum etter formål

Standard for gruppering av husholdninger

Standard for sentralitet