Inntektsutviklingen for eldre som gruppe har vært god de siste tiårene, men det er naturligvis slik at inntektene reduseres for dem som går fra yrkesaktivitet til pensjon (Sandvik 2019, Hattrem 2022). Formue er dermed en viktig del av grunnlaget for økonomisk velferd blant eldre, og eierskap til bolig er en sentral del av formuen.
Mange eldre har relativt store formuer, også når vi ser vi bort fra den formuen som er representert ved pensjonsopptjening (Halvorsen og Hetland 2021). Eldres formuer har økt betraktelig i løpet av en tiårsperiode, men samtidig har ulikheten også økt fordi en ujevnt fordelt finanskapital har bidratt mest til formuesøkningen. Boligformuen har også økt betraktelig og er jevnere fordelt, men i sentrale strøk og større byer er den likevel betraktelig høyere enn andre steder. Boligeiere, og spesielt de som bor i sentrale strøk, har også en betydelig økonomisk fordel av å eie egen bolig når vi beregner inntekt som følge av boligeierskap.
Formuen øker med alder
Brutto formue er grovt sett sammensatt av Beregnet verdi av eiendom, anlegg, eiendeler mv. For primær- og sekundærboliger, næringseiendom, skog og gårdsbruk gjelder beregnet markedsverdi. For annen fast eiendom og eiendeler gjelder skattemessig formuesverdi. og Omfatter bankinnskudd, andeler i aksje-, obligasjons- og pengemarkedsfond, aksjer, formue i aksjesparekonto, obligasjoner og andre verdipapirer.. Begge disse formene for kapital øker i verdi med alder – både på grunn av sparing, men også som følge av verdistigning – før vi ser en reduksjon blant de eldste, og slik har det vært over tid (Epland og Kirkeberg 2012). Formue er dermed på mange måter et livsløpsfenomen, men også preget av ulikhet mellom aldersgrupper (figur 1). På samme måte følger også gjeld alder, der den øker fram til rundt 40-års alder, før den igjen krymper. Alt dette bidrar til at gjennomsnittlig Beregnet bruttoformue, bestående av realkapital og finanskapital, fratrukket gjeld. øker og topper seg for dem som er i slutten av 60-årene før den begynner å synke. Nedgangen blant de eldste skyldes i stor grad at de eldste i utgangspunktet hadde med seg lavere formuer inn i alderdommen enn det de som er litt yngre har, selv om det også kan være innslag av at eldre tærer på formuen eller overfører den til yngre. Vi kan også legge merke til at det er gjennomsnittformuene som synker med alder, median nettoformue flater ut rundt slutten av 60-årene og faller bare svakt etter hvert som hovedinntektstaker blir eldre enn 75 år. Det er altså først og fremst færre med store formuer blant de eldste.
Stolpediagram som viser sammensetningen av bruttoformuen etter alder. Stolpene er sammensatt av positive verdier for realkapital og finanskapital, samt negative verdier for gjeld. I tillegg er det linjer som viser gjennomsnittlig og median nettoformue etter alder. De sentrale funnene er at formuen øker med alder fram til slutten av 60-årene. Etter det faller gjennomsnittet noe, men median nettoformue holder seg høy også blant eldre. Gjeld øker også med alder, og er høyest i aldersgruppen 37-44 år før den begynner å synke.
Over halve formuen er bolig
Verdien av boliger er en sentral del av formuen siden store deler av husholdningenes realkapital er boligverdi. Formuesstatistikken, som har hatt oversikt over boligenes beregnede markedsverdier siden 2009, viser at verdien av primærboliger utgjorde 2,7 millioner kroner i gjennomsnitt for alle husholdninger i 2020. Gjennomsnittsverdien for husholdninger som eier bolig var på 3,9 millioner kroner. Til sammenligning hadde alle husholdningene i gjennomsnitt 1,6 millioner i finanskapital (bankinnskudd, aksjer mv.).
Boligene er altså verdt mye, men store deler av gjelda er også sikret i bolig (Goplen 2019). I 2020 utgjorde verdien av primærboliger i alt 56 prosent av bruttoformuen til husholdningene, og legger vi til verdien av sekundærboliger er vi oppe i 62 prosent. Boligverdiens andel av bruttoformuen har likevel sunket noe de siste årene, den var oppe i 68-67 prosent i perioden 2012-2017. Årsaken til dette er at veksten i husholdningenes finanskapital har vært litt sterkere enn veksten i boligverdier de senere årene (statistikktabell 10316).
Stor vekst i formue …
Holder vi oss til husholdninger der hovedinntektstaker er Siden det er svært få husholdninger med hovedinntektstaker 100 år eller eldre har vi også benyttet en øvre aldersgrense på 99., har formuen økt betraktelig over en tiårsperiode fram til 2020 (figur 2). Der husholdningene til eldre i gjennomsnitt hadde 2,6 millioner kroner i nettoformue i 2010, har denne økt til 4,8 millioner kroner i 2020. I faste kroner representerer dette en økning på hele 50 prosent. Det er husholdningenes finanskapital som har økt mest i denne perioden. Målt i løpende kroner har den i gjennomsnitt doblet seg. Men også realkapitalen, med bolig som absolutt viktigste bestanddel, har økt kraftig fra et gjennomsnitt på 2,1 millioner i 2010 til 3,6 millioner i 2020. Markedsverdien på primærboliger til eldre har hatt en realverdiøkning på 41 prosent fra 2010 til 2020.
Selv om gjeld er av relativt liten betydning i denne aldersgruppen sammenlignet med blant yngre, har den gjennomsnittlige gjelda for eldre husholdninger også doblet seg i tiårsperioden 2010-2020. Som andel av bruttoformuen holder dermed gjelda seg stabil. Formuesstatistikken viser likevel at en stadig større andel eldre har gjeld, og at gjeldsbelastningen målt mot inntekt har økt også for eldres husholdninger de siste årene (statistikkbanktabell 0648).
Stolpediagram som viser sammensetningen av bruttoformuen for husholdninger med hovedinntektstaker 60 år eller eldre for perioden 2010-2020. Stolpene er sammensatt av positive verdier for realkapital og finanskapital, samt negative verdier for gjeld. I tillegg er det linjer som viser gjennomsnittlig markedsverdi for primærbolig, samt median nettoformue. De sentrale funnene er at formuen øker ganske jevnt for hvert år, og at både median nettoformue og markedsverdi for primærbolig følger samme mønster.
... men også økt ulikhet
Det er svært viktig å være oppmerksom på at formue er ujevnt fordelt. En 50 prosent økning i nettoformuen basert på gjennomsnittsverdier kan gi inntrykk av at den gjengse formuen blant eldre er høyere enn den egentlig er fordi gjennomsnittet påvirkes av at noen har ekstremt store formuer. I aldersgruppen 60 år og over finner vi noen av de rikeste personene i Norge, og det påvirker tallene i denne analysen, spesielt når vi ser på ettårige aldersgrupper.
Derfor er kanskje medianverdier et bedre mål på hva som er den typiske formuen. Medianen er den midterste formuen når vi rangerer fra lavest til høyest. Median nettoformue i husholdninger med hovedinntektstaker 60 år eller eldre var på 1,9 millioner kroner i 2010 og hadde økt til 3,2 millioner kroner i 2020. Det er en økning på 37 prosent når vi måler i faste 2020-kroner, og økningen har vært størst for de eldste. Selv om det er en betydelig økning, er den likevel lavere enn når vi så på gjennomsnittet. I klartekst betyr det at formuesulikheten blant eldres husholdninger har økt.
En enkel måte å beskrive ulikhet i formue er å se på forholdstallet mellom gjennomsnittet og medianen. Det var på 1,36 for eldres husholdninger i 2010, og holdt seg stabilt fram til 2014. Etter det har ikke bare formuene blitt større, også ulikheten har økt slik at forholdstallet var på 1,48 i 2020. Vi ser også at en større andel av de eldres formue disponeres av dem i toppen av formuesfordelingen. Tidelen av eldre med størst formue disponerte 49 prosent av eldres formue i 2010. Tilsvarende tall for 2020 var oppe i 53 prosent. De rikeste eldre får altså en større del av en voksende kake, hvilket samsvarer med et generelt trekk i befolkningen. Noe av dette skyldes stor økning i finanskapital mellom 2018 og 2020.
Det er i hovedsak økningen i finansformue som bidrar til økt ulikhet i formue blant eldre. I realverdi har gjennomsnittlig finansformue økt med 67 prosent fra 2010 til 2020, mens medianverdien «bare» har økt med 41 prosent. Det er altså de med de høyeste formuene som har hatt den største økningen. Boligformuen er derimot jevnere fordelt. Veksten i gjennomsnittlig markedsverdi for primærboliger fra 2,1 til 2,9 millioner 2020-kroner representerer en realøkning på 41 prosent for eldres husholdninger, men også medianverdien har økt med 36 prosent slik at spredningen i boligformue er langt mindre enn i finansformue.
Et annet forhold å ta i betraktning er at husholdningene med hovedinntektstaker 60 år og eldre har økt litt i gjennomsnittsstørrelse, fra 1,57 personer i 2010 til 1,61 personer i 2020. Det kan virke inn på formuestallene på to måter. Det blir flere husholdningsmedlemmer som bidrar med formue, men også flere å dele denne formuen på. Ved å se på formuesutviklingen der vi også tar hensyn til stordriftsfordeler i husholdningene, såkalt Beregnet nettoformue delt på forbruksvekter etter EU-skala der første voksne har vekt 1, andre voksne vekt 0,5 og barn 16 år og under vekt 0,3., tar vi delvis høyde for dette. Median nettoformue per forbruksenhet blant personer 60 år og over var 1,5 millioner kroner i 2010, og den har økt jevnt stor sett i alle år fram til 2020 hvor den lå på 2,6 millioner kroner. Det tilsvarer en realvekst på 36 prosent, lik veksten i median nettoformue på husholdningsnivå. Med 49 prosent realvekst vokser gjennomsnittlig nettoformue per forbruksenhet raskere enn medianen, noe som igjen bekrefter økte formuesforskjeller blant eldre.
Høyest inntekt og store formuer
Ved å dele inn eldres husholdninger etter inntektsnivå blir det enda tydeligere at formuen er ulikt fordelt. Når vi deler alle husholdninger inn i ti grupper (desiler) basert på størrelsen på husholdningsinntekten blir eldre husholdningers plassering i fordelingen veldig påvirket av om de er yrkesaktive eller pensjonister. Vi har derfor delt gruppen i to, husholdninger med hovedinntektstaker i alderen 60-66 år, som er overrepresentert i de øverste inntektsdesilene, og husholdninger med hovedinntektstaker 67 år og eldre, som er overrepresentert i de nederste inntektsdesilene.
I begge aldersgrupper finner vi de klart største formuene blant dem som også har høyest inntekt. Det er først og fremst på grunn av gjennomsnittlig stor finanskapital blant dem med høyest inntekt, men en også innenfor dette inntektsdesilet er det relativt stor spredning og noen husholdninger som preger gjennomsnittet med svært høye formuer. Mens gjennomsnittlig nettoformue for de eldste i øverste inntektsdesil er på 21,6 millioner, er medianen på 10,2 millioner. Tilsvarende for 60-66 åringene i øverste inntektsdesil er 11,8 og 6,8 millioner.
Husholdninger i laveste inntektsdesil skiller seg litt ut fra det generelle mønsteret ved at formuene her i gjennomsnitt er ganske høye. Også her skyldes det at noen har relativt høye finansformuer, selv om de av ulike grunner har lave inntekter. Spredningen derfor er ganske stor innad i første desil, median nettoformue blant 60-66 åringene er for eksempel ikke høyere enn knappe 140 000 kroner. Fra andre til niende inntektsdesil øker formuen ganske jevnt både for 60-66 åringene og de som er 67 år eller eldre. Både finans- og realkapitalen følger dette mønsteret, og median nettoformue øker fra henholdsvis 1,2 og 2,3 millioner kroner i andre desil til 4,5 og 6,9 millioner i niende desil.
Selv om vi også finner de dyreste primærboligene i det øverste inntektsdesilet, utgjør det en relativt liten del av bruttoformuen, 35 prosent blant de 60-66 åringene og 23 prosent blant dem 67 år og eldre. Primærboligene utgjør en større del av bruttoformuen dess lengre ned i inntektsfordelingen vi beveger oss, samtidig som selve verdien synker. I niende inntektsdesil utgjør primærbolig 44 prosent av bruttoformuen til de eldste husholdningene, tilsvarende andel i andre inntektsdesil er 69 prosent. Tilsvarende andeler blant husholdninger 60-66 år er 54 og 67 prosent.
Stolpediagram som viser sammensetningen av bruttoformuen for husholdninger med hovedinntektstaker 60-66 år og 67 år og eldre etter hvilket inntektsdesil husholdningene tilhører. Stolpene er sammensatt av positive verdier for realkapital og finanskapital, samt negative verdier for gjeld. I tillegg er det linjer som viser gjennomsnittlig markedsverdi for primærbolig, samt median nettoformue. De sentrale funnene er at formuen øker ganske jevnt for fra og med desil 2 til 9, og at både median nettoformue og markedsverdi for primærbolig følger samme mønster. Formuene i 10. inntektsdesil er vesentlig høyere enn i de andre desilene. Første desil skiller seg også noe ut ved at formuene er relativt høye, spesielt for 60-66 åringene.
Minkende finansformue, boligverdier holder seg
I likhet med for hele befolkningen, er altså eierskap til primærboliger en svært sentral del av formuen for aldersgruppen 60 år, og over og vi har sett at den er jevnere fordelt enn annen formue. Jevnt over har verdien av primærbolig utgjort litt over halvparten av bruttoformuen til denne aldersgruppen gjennom hele tiårsperioden fra 2010 til 2020, en periode hvor den gjennomsnittlige markedsverdien på boligene økte fra 1,6 til 2,9 millioner kroner.
Et noe mer detaljert blikk på formuen i 2020 etter alder for husholdninger der hovedinntektstaker er 60 år eller eldre, viser at bruttoformuen i gjennomsnitt omtrent halveres fra de yngste til de eldste, det gjelder både finans- og realkapital. Siden gjelda i tillegg reduseres enda kraftigere, holder nettoformuen seg på et ganske høyt nivå. Husholdninger der hovedinntektstaker er 95 år har i gjennomsnitt en nettoformue som utgjør om lag to tredjedeler av formuen til 60-åringene.
Når ser på den mer typiske nettoformuen representert ved medianen, forsetter den faktisk å øke fram til et stykke ut i 70-årene, og den faller ikke så raskt med økende alder som det gjennomsnittformuen gjør. Dette har sammenheng med at verdien av primærboliger ikke faller like mye med alder som finansformuen gjør. Dermed øker naturligvis boligens relative betydning for formuen, og som vi har pekt på, er boligformue jevnere fordelt enn det finansformue er.
Dette er ikke overraskende siden vi her ser på privathusholdninger som naturligvis har behov for en bolig å bo i og boligprisene har økt betraktelig i denne tiårsperioden. Dermed har også de eldste fått god uttelling i økt realformue. Finansformue har en litt annen utvikling og avhenger nok mer av hvor stor formue de eldre i ulike aldre har hatt i utgangspunktet.
Stolpediagram som viser sammensetningen av bruttoformuen for husholdninger med hovedinntektstaker 60 år eller eldre etter ettårig alder. Stolpene er sammensatt av positive verdier for finanskapital, markedsverdi primærbolig, markedsverdi sekundærbolig og annen realkapital, samt negative verdier for gjeld. I tillegg er det linjer som viser gjennomsnittlig og median nettoformue. De sentrale funnene er at gjennomsnittsformuen synker med alder på hovedinntektstaker, og at markedsverdi på primærbolig i noen grad motvirker dette og bidrar til at median nettoformue holder seg ganske høy med økende alder.
Langt større formue blant boligeiere
Det er som forventet store formuesforskjeller mellom husholdninger som eier bolig og husholdninger som ikke gjør det. Ikke bare fordi de som ikke eier egen bolig dermed heller ikke har boligformue, men også fordi husholdninger som ikke eier bolig i tillegg har langt lavere finansformue og annen form for realkapital.
Bare to av ti husholdninger der hovedinntektstakeren er 60 år eller eldre eier ikke sin egen bolig. Siden de ikke eier primærboliger, har de en realkapital som «bare» utgjør 12 prosent av eierhusholdningene sin. For ikke-eier husholdningene består formuen dermed for det meste av finanskapital, 70 prosent av bruttoformuen. Men også finanskapitalen til disse husholdningene er relativt liten og tilsvarer bare halvparten av den vi finner blant eierhusholdningene. Det er tydelig at de over tid har hatt mindre mulighet til å bygge opp formue. Naturlig nok er også gjelda lavere blant husholdninger som ikke eier bolig, men siden gjelda uansett er relativt lav for eldre husholdninger, fører ikke det til betydelig utjevning av nettoformuen. Eierhusholdningene har en gjennomsnittlig nettoformue som er omtrent fire ganger større enn det ikke-eier husholdningene har, henholdsvis på 5,8 millioner kroner og 1,4 millioner kroner i 2020.
Vi må understreke at demografien er litt ulik i disse to gruppene. Eierhusholdningen er i gjennomsnitt noe større enn husholdningene som ikke eier bolig, 1,7 mot 1,4 personer, samtidig som hovedinntektstaker i eierhusholdningene i gjennomsnitt er 1,4 år yngre enn de som ikke eier. Dette betyr også litt for formuesforskjeller, men forskjellene som følge av boligeierskap forblir uansett betydelige.
Størst boligformue i sentrale strøk
De som bor mest sentralt har i gjennomsnitt større formuer enn de som bor i mindre sentrale strøk, så også blant eldre. Sammenligner vi formuen for eldres husholdninger etter sentralitet, har de som bor minst sentralt en bruttoformue som er hele 68 prosent lavere enn de som bor mest sentralt. De som bor mest sentralt skiller seg også ganske tydelig ut fra dem som bor i sentralitetsklasse 2 og 3 (figur 4).
Boligformue er en vesentlig del av forklaringen på disse forskjellene. Den gjennomsnittlige markedsverdien på primærboliger synker med 37 prosent allerede når vi går fra de mest sentrale husholdningene til dem som bor nest mest sentralt. Deretter synker verdien jevnt med minkende sentralitet, slik at de minst sentralt bosatte har kun 19 prosent av gjennomsnittlig verdi for de mest sentralt bosatte. Også markedsverdier på sekundærboliger bidrar til forskjellen, men der går skillet først og fremst mellom de som bor mest sentralt og alle andre.
Men; i tillegg til ulikheter i boligformue er det også tydelige forskjeller i eierskapet til annen realkapital og finanskapital som følger samme mønster etter sentralitet. Det gjør også gjeld – de som bor mest sentralt har også mest gjeld – men forskjellene etter sentralitet forblir veldig like selv når vi trekker fra gjelden og ser på den beregnede nettoformuen. Gjelda rokker altså ikke ved at eldre som bor sentralt i gjennomsnitt har større formuer enn eldre som bor i mindre sentrale strøk.
Stolpediagram som viser sammensetningen av bruttoformuen for husholdninger med hovedinntektstaker 60 år eller eldre etter sentralitet. Stolpene er sammensatt av positive verdier for finanskapital, markedsverdi primærbolig, markedsverdi sekundærbolig og annen realkapital, samt negative verdier for gjeld. I tillegg er det en linje som viser median nettoformue. De sentrale funnene er at formuen er høyest i de mest sentrale strøkene, og synker jevnt dess mindre sentralt de eldre bor. Det er spesielt verdien av primærbolig som skaper dette mønsteret, men også andre deler av formuen viser samme trend.
En indeks med verdi for hver enkelt kommune, basert på nærhet til arbeidsplasser og servicefunksjoner. Sentraliteten ligger mellom 0 (kun teoretisk mulig) og 1000. Disse verdiene er gruppert sammen til seks klasser. Den mest sentrale kommunen vil alltid ha verdi 1000 (Oslo) og de minst sentrale kommunene har verdier ned mot 300. https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/128
Siden vi her har et spesielt fokus på boligformuer, er det også relevant å se på tilsvarende oversikt fordelt etter prisregioner som benyttes i SSBs boligprisindeks for brukte boliger. Den gir mye av det samme inntrykket som fordeling etter sentralitet, men gjør det ekstra tydelig at det er eldres husholdninger i Oslo og Bærum som har de høyeste formuene. Det er spesielt boligformuen som bidrar til dette, der gjennomsnittet for primærboliger er på 5,8 millioner kroner. Sammenligner vi for eksempel med tilsvarende husholdninger bosatt i byene Bergen, Trondheim og Stavanger, har primærboligene der en formuesverdi som er 38-36 prosent lavere. Finansformuen følger samme mønster, men den er likevel noe jevnere fordelt mellom prisregionene, enn det boligformuen er.
Stolpediagram som viser sammensetningen av bruttoformuen for husholdninger med hovedinntektstaker 60 år eller eldre etter prisregion. Stolpene er sammensatt av positive verdier for finanskapital, markedsverdi primærbolig, markedsverdi sekundærbolig og annen realkapital, samt negative verdier for gjeld. I tillegg er det en linje som viser median nettoformue. De sentrale funnene er at formuen er høyest i Oslo med Bærum. I et mellomsjikt finner vi Stavanger, Akershus uten Bærum, Bergen og Trondheim, mens de laveste formuene er i resten av landet. Det er spesielt verdien av primærbolig som skaper dette mønsteret, men også andre deler av formuen viser samme trend.
Inntekt som følge av å eie sin egen bolig
Det er økonomisk fordelaktig å eie sin egen bolig. Med stigende boligpriser har norske eierhusholdninger de siste årene fått økt boligformue. Men ved å eie egen bolig mottar man i tillegg en strøm av boligtjenester som leietakere må betale for. I internasjonale retningslinjer for inntektsstatistikk (UNECE 2011 (PDF)) anbefales det at verdien av det å bo i eid bolig beregnes og presenteres som et separat tillegg til andre inntektsdata for bruk i analyser. I hovedsak er det to metoder for å beregne denne inntektskomponenten, der den ene tar utgangspunkt i hva eiere alternativt måtte betale for å leie en tilsvarende bolig, den andre tar utgangspunkt i alternativ avkastning på kapitalen brukt til å kjøpe boligen. I nasjonalregnskap benyttes den førstnevnte metoden, der husleieverdier legges til grunn for å beregne boligkonsum på aggregert nivå.
I inntekts- og formuesstatistikken fra Statistisk sentralbyrå gjøres det ikke separate beregninger for boliginntekt, selv om det forsøksvis har vært gjort tidligere (Fjærli 2004). Dette skyldes delvis at registre som benyttes ikke gir nok detaljert informasjon for slike beregninger på mikronivå. Forskning peker på at boliginntekt har betydning for husholdningers konsum (Eika m.fl 2020), men også at boliginntekters bidrag til inntektsulikhet varierer mye over tid på grunn av prisendringer på boliger (Aaberge m.fl 2021).
For å illustrere boliginntekt og betydningen for eldres inntekter, har vi her sett på en mulig tilnærming for å beregne boliginntekt per husholdning basert på en kombinasjon av inntektsstatistikk og andre kilder. Vi tar forbehold om at metoden som er benyttet her er delvis mangelfull med hensyn til presisjon i dataene som benyttes og at ikke alle relevante forhold er tatt i betraktning. Dermed blir dette mer en illustrasjon av mulige forskjeller i boliginntekt mer enn et presist anslag. Se egen boks for beskrivelse av metoden som er benyttet.
Med alle forbehold i mente, viser beregningen at norske husholdninger i gjennomsnitt hadde en boliginntekt på 28 900 kroner i 2020, og ser vi kun på husholdningene som eier bolig var inntekten 41 800 kroner i gjennomsnitt. Spredningen i boliginntekt blant eiere i alt er heller ikke veldig stor, medianen er på 37 100 kroner.
Legger vi den beregnede boliginntekten til andre inntekter, øker inntekt etter skatt for husholdningene med 4,5 prosent i gjennomsnitt. Siden boliginntekt naturligvis kun er relevant for boligeiere er det mer interessant at inntekt etter skatt for eierhusholdninger øker med 5,6 prosent i gjennomsnitt.
Eldres husholdninger der hovedinntektstaker er 60 år og eldre har i utgangspunktet lavere inntekter i gjennomsnitt enn husholdninger der hovedinntektstaker er i alderen 35-59 år. Men med større eierandeler og langt mindre gjeld blir likevel boliginntekten langt høyere blant de eldste. I gjennomsnitt hadde eldre husholdninger 50 900 kroner i boliginntekt i 2020, for husholdninger der hovedinntektstaker i alderen 35-59 år var tilsvarende tall under halvparten, 22 800 kroner. Ser vi kun på eierhusholdningene i de to aldersgruppene, var boliginntektene på henholdsvis 64 600 og 32 000 kroner. For eldre eierhusholdninger øker dermed inntekt etter skatt med 10,5 prosent når vi legger til boliginntekten. For yngre husholdninger (35-59 år) er tilsvarende økning «kun» 3,6 prosent. Selv om vi vet at beregningene som er lagt til grunn er usikre, indikerer resultatene likevel at boliginntekter har en utjevnende effekt når en sammenligner husholdninger i disse alderskategoriene. Foreløpige analyser tyder også på at boliginntekter har en viss utjevnende effekt innad i de to aldersgruppene 35-59 år og 60 år og over.
Stolpediagram som viser gjennomsnittlig inntekt etter skatt og beregnet boliginntekt for alle og boligeiere, delt inn etter alle husholdninger, husholdninger med hovedinntektstaker 60 år og over, samt husholdninger med hovedinntektstaker 35-59 år. Hovedfunnene er at boligeiere i gjennomsnitt har høyere inntekt enn alle husholdninger, og at boliginntektene er høyest for de eldste husholdningene. I gjennomsnitt øker inntekt etter skatt med 4,5 prosent for alle husholdninger dersom vi legger til den beregnede boliginntekten.
Ser vi nærmere på husholdninger der hovedinntektstaker er 60 år eller eldre, og fordeler på hovedinntektstakers alder, viser beregningene av boliginntekten er estimert til 39 500 kroner i gjennomsnitt for 60-åringene. Inntekten øker til et toppunkt på 58 900 kroner for 76-åringene før den igjen begynner å synke med alder. Her er det flere faktorer som spiller inn, ikke minst det at gjelden reduseres med økt alder. Dermed reduseres også rentekostnaden som vi trekker fra når vi beregner boliginntekt. Når boliginntekten i gjennomsnitt synker for de eldste, har det først og fremst med fallende eierandeler å gjøre. Ser vi kun på boligeierne fortsetter inntektene å øke fordi gjelda i praksis blir borte og dermed faller rentekostnaden knyttet til boligeierskap bort. Med denne aldersprofilen for estimerte boliginntekter blir også denne inntekten relativt sett viktigere med alderen siden andre inntekter går noe ned. Hadde vi lagt dette til inntekt etter skatt hadde denne for eksempel økt med 5,2 prosent i gjennomsnitt for 60-åringene, 7,4 prosent for 67 åringene og 12,0 prosent for 76-åringene.
Som vi tidligere har sett, er det stor regional variasjon i boligformuene, og som en naturlig konsekvens gjenspeiles det i boliginntekter. Det at husholdninger i sentrale strøk også har høyere gjeld bidrar til å motvirke dette utslaget, men likevel er forskjellene store. Forskjellene i boliginntekt etter prisregion er relativt sett større enn forskjellen i boligformue skulle tilsi. Eldre eierhusholdninger i Oslo og Bærum har en beregnet boliginntekt som er mer enn fem ganger den vi finner i Trøndelag uten Trondheim, og er også mer enn en halv gang høyere enn inntekten vi har beregnet for Akershus uten Bærum. I byene Trondheim, Bergen og Stavanger ville inntekt etter skatt økt med om lag 11-13 prosent dersom vi la til den estimerte boliginntekten for eldre eierhusholdninger. I Oslo med Bærum ville den økt med hele 21 prosent, mens i de områdene med lavest boliginntekt ville hatt en langt mer beskjeden økning, fra 5 til 9 prosent.
Beregnet boliginntekt for husholdninger der hovedinntektstaker er fra 35 til 59 år følger samme regionale mønster som for eldres husholdninger, men er betydelig lavere i alle prisregioner fordi de yngre har mer gjeld og større rentekostnader. For disse yngre husholdningene er faktisk den beregnede boliginntekten negativ i Trøndelag uten Trondheim og Innlandet. Det kan være tilfelle, men vi må da igjen ta litt forbehold om usikkerheten i metoden.
Beregningene av boliginntekt i denne artikkelen bygger på tilnærmingen som tar utgangspunkt i hva eierhusholdninger eventuelt måtte betale i husleie for en tilsvarende primærbolig. Til fratrekk fra dette kommer nødvendige utgifter som ellers er inkludert i husleien for leietakere. For å komme fram til selve husleieverdien har vi tatt utgangspunkt i beregnet husleie for selveiere i Nasjonalregnskapet, som igjen tar utgangspunkt i leieverdier fra SSBs leiemarkedsundersøkelse. Siste beløp er for 2019, og dette har vi justert til 2020 kroner og kommet fram til en verdi på 192,2 mrd. Dette har vi fordelt ut på husholdningenes primærboliger proporsjonalt etter estimert markedsverdi. Til fratrekk kommer: a) Boligrenter. I og med at vi ikke har så detaljerte opplysninger om gjeld og renter, har vi her forutsatt at alle eierhusholdninger har hele sin gjeld sikret i boligen, og at alle renteutgifter dermed er knyttet til bolig. Dette vil mest sannsynlig overvurdere rentekostnaden og dermed bidra til en noe lavere boliginntekt enn hva som ville vært tilfelle dersom vi hadde eksakte boligrenter. b) Kommunale gebyr. Data om kommunale gebyr er hentet fra Kostra og Gebyrene for vann og avløp knyttet til en standard bolig på 120 kvadratmeter med stipulert vannforbruk etter kommunens satser eller et vannforbruk på 150 kubikkmeter i året der det er vanligst å betale etter faktisk forbruk målt med vannmåler. c) Kommunal eiendomsskatt. Kommunal eiendomsskatt er beregnet med utgangspunkt i kommunenes skattesats oppgitt i Kostra, og gjelder da kun kommuner med slik skatt på boligeiendom. Vi tar utgangspunkt i 70 prosent av beregnet markedsverdi fratrukket eventuelt bunnfradrag, og ganger dette med skattepromillen. Vi har ikke opplysninger om eventuelle fritak eller lignende. d) Mindre reparasjoner av bolig anses som nødvendig vedlikehold, og her har vi i likhet med for husleieverdi tatt utgangspunkt i det samlede konsumet fra Nasjonalregnskapet i 2019, og bare prisjustert det til 2020 kroner. Det totale beløpet ble da 1,98 mrd. Dette har vi fordelt ut på husholdningenes primærboliger proporsjonalt etter estimert markedsverdi på boligen, etter først å ha lagt inn et skjønnsmessig minstebeløp på 500 kroner for alle eierhusholdninger. Til fratrekk burde også kommet utgifter til forsikring, men det har vi ikke beregnet her.
Referanser
Eika, Lasse, Magne Mogstad and Ola L. Vestad (2020) What can we learn about household consumption expenditure from data on income and assets? Discussion Papers 923, Statistisk sentralbyrå
Epland, Jon and Mads Ivar Kirkeberg (2012) Wealth Distribution in Norway. Evidence from a New Register-Based Data Source. Rapporter 25/2012, Statistisk sentralbyrå.
Fjærli, Erik (2004) Om å beregne leieverdien av egen bolig i analyser av inntektsulikhet, kap 8 i Melby, Ingrid m.fl (2004) Inntekt, skatt og overføringer 2003. Statistiske Analyser 62, Statistisk sentralbyrå.
Halvorsen, Elin og Aslak Hetland (2021) Pensjonsformue i Norge 2018. Rapporter 2021/16, Statistisk sentralbyrå.
Hattrem, Aurora (2022) Mindre inntekter, men større formue for pensjonistene. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/mindre-inntekter-men-storre-formue-for-pensjonistene
Goplen, Einar (2019) Renteutgifter redusert tross økt boliggjeld. SSB Analyse 2019/10, Statistisk sentralbyrå. Hentet fra https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/renteutgiftene-redusert-tross-okt-boliggjeld
Sandvik, Lene (2019) Høy inntektsvekst for eldre. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/hoy-inntektsvekst-for-eldre
United Nations Economic Commission for Europe (2011) Canberra Handbook on Household Income Statistics. Second edition 2011. United Nations, Geneva, 2011
Aaberge, Rolf, Magne Mogstad, Ola L. Vestad og Arnstein Vestre (2021) Økonomisk ulikhet i NorgArbeids- og inkluderingsdepartementete i det 21. århundre. Rapporter 2021/33, Statistisk sentralbyrå
Oppdragsgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet