Inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger viste små endringer i inntektsnivå og fordeling i det første pandemiåret 2020, sammenlignet med 2019. Inntektsulikheten holdt seg omtrent på samme nivå, og andelen personer i husholdninger med årlig lavinntekt gikk litt ned. Barnefamiliene hadde en liten realvekst i sine inntekter, og andelen barn i husholdninger med årlig lavinntekt ble redusert for andre år på rad, til 12,2 prosent i 2020.
Andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt holder seg imidlertid på samme nivå som i 2019, det høyeste nivået vi har observert i den perioden vi har statistikk for. I alt 115 000 barn tilhørte en husholdning som over tre år hadde så lave inntekter at de havnet i lavinntektsgruppen, og dette utgjør 11,7 prosent av alle barn.
Barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger har økt fare for å oppleve at de ikke har de samme godene som andre barn, og studier har vist de har økt risiko for å bli hengende etter på flere levekårsområder. Oppvekst i lavinntekt viser blant annet sammenheng med negative helseutfall, og det er påvist at unges mentale helse påvirkes av å tilhøre en lavinntektsfamilie (Fløtten og Nielsen 2020). Nyere analyser viser også at barn som opplevde lavinntekt i ungdomstiden i gjennomsnitt oppnår lavere utdanningsnivå og svakere arbeidsmarkedstilknytning som voksne (Ekren og Grendal 2021).
Av i alt 984 000 barn bosatt i landet i treårsperioden 2018-2020, har litt færre enn to av ti Innvandrerbakgrunn: Med innvandrerbakgrunn menes enten at barnet har innvandret til Norge, eller er født her i landet av foreldre som har innvandret.. Likevel utgjør de nesten seks av ti barn med vedvarende lavinntekt, og vi må tilbake til før 2013 før mindre enn halvparten av lavinntektsbarna hadde innvandrerbakgrunn. Den økningen i lavinntekt vi har sett blant disse barna de siste årene, har en klar sammenheng med at disse barna ofte tilhørere store husholdninger og der foreldrene har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet.
En vanlig måte å definere vedvarende lavinntekt på er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere år – for eksempel 3 år – og deretter å definere alle dem med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 prosent eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. For å ta hensyn til at husholdninger er ulikt sammensatt, justeres i tillegg inntekten etter forbruksenheter. Vi summerer da husholdningens samlede inntekt etter skatt, og deler den på en forbruksvekt. Vi benytter her EUs skala for forbruksvekter, som betyr at første voksne får vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekt 0,3. I praksis betyr det at en barnefamilie med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,1 ganger så høy som en enslig for å ha samme økonomiske velferdsnivå. Dette er en metode som ofte blir benyttet i Statistisk sentralbyrå sine rapporter om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/okonomi-og-levekar-for-lavinntektsgrupper-2019. I denne artikkelen bruker vi i hovedsak vedvarende lavinntekt i betydningen «under 60 prosent av mediangjennomsnittet over tre år». Det betyr også at kun barn som har vært bosatte i alle de tre årene regnes med i statistikken. I tillegg benytter vi også en tilnærming der vi tar utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra et gitt år, og bare prisjusterer denne. Dette er en mer «absolutt» definisjon på lavinntekt, enn den relative tilnærmingen.
Har økningen stoppet opp?
Etter en periode med relativt stabil andel under 8 prosent mellom 2008 og 2011, har vi observert en jevn årlig økning i andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt (Figur 1). I 2015 passerte andelen 10 prosent, og 2016 var et nytt vannskille da mer enn 100 000 barn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt.
Sammenligner vi 2020 med 2019, kan det imidlertid se ut som at økningen både i antall og andel barn som tilhører lavinntektsgruppen har stoppet. I 2020 tilhørte 11,7 prosent, eller om lag 115 000 barn en husholdning med vedvarende lavinntekt. Dette var om lag samme andel og samme antall som året før. Det gjenstår imidlertid å se om dette blir en varig trend. De siste to årenes nedgang i årlig lavinntekt blant barn kan peke i den retning, men her vil flere andre forhold ha betydning.
Bedre for de yngste barna
Det er gjerne de yngste barna som har størst sannsynlighet for å tilhøre en lavinntektshusholdning. Blant barn under 6 år passerte andelen med vedvarende lavinntekt 10 prosent i 2014, og nådde 12,7 prosent i 2019, før vi nå ser en liten nedgang til 12,6 prosent i 2020. Dette er en liten nedgang, men siden vi ikke ser tilsvarende nedgang i lavinntekt blant eldre barn, er det nærliggende å peke på at de siste årenes økning i barnetrygd for de minste barna kan ha virket positivt inn. Blant 6-10 åringene er lavinntektsandelen den samme som i 2019, 12,2 prosent, men lavinntektsandelen fortsetter å øke blant de eldste barna, til 10,9 prosent i 2020.
Liten nedgang i andelen med «absolutt» lavinntekt
Ved å måle lavinntekt relativt til inntektsutviklingen for «folk flest», kan man overse det at inntektene også kan øke selv for dem som faller under lavinntektsgrensen. Et alternativ er da å benytte en «fast» lavinntektsgrense fra ett år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år. Det bidrar også til å belyse inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen. Gjør vi dette med utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra 2009, ser vi en positiv utvikling for barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen fram til 2013. Da var andelen barn med vedvarende lavinntekt nede i 6,3 prosent målt ut fra inntektsgrensen i 2009, noe som tyder på en positiv inntektsutvikling også for barnefamiliene med lavest inntekt. Etter det har imidlertid lavinntektsandelen på nytt økt fram til 2019 den var på 7,9 prosent. I 2020 har imidlertid andelen med lavinntekt basert på den «faste» lavinntektsgrensen på nytt gått ned, nå til 7,5 prosent. I løpet av pandemiåret 2020 fikk altså barnefamiliene aller nederst i inntektsfordelingen bedret kjøpekraft.
Barn som selv innvandret er mest utsatt
Det er barn som selv har innvandret til landet som har størst sannsynlighet for å tilhøre en husholdning med vedvarende lavinntekt. I 2020 hadde denne gruppen av barn en lavinntektsandel på 48,4 prosent. Dette var likevel ett prosentpoeng mindre enn året før. Dette tilsvarte en nedgang på 700 barn med vedvarende lavinntekt i denne gruppen i 2020. En medvirkende årsak til denne nedgangen er trolig at innvandringen de siste årene har vært klart mindre enn tidligere.
Også norskfødte barn med innvandrerforeldre er betydelig overrepresentert i lavinntektsgruppen, men også her ser vi at andelen med lavinntekt gikk noe ned i 2020, fra 33,8 prosent til 33,2 prosent. Men siden antallet norskfødte barn med innvandrerforeldre øker betydelig i befolkningen, økte likevel antallet barn i med vedvarende lavinntekt i denne gruppen med nærmere 1400 barn i 2020.
For barn uten innvandrerbakgrunn har utviklingen vært stabil de siste årene, der andelen med lavinntekt er betydelig lavere enn blant barn med innvandrerbakgrunn, 5,8 prosent. På litt lengre sikt har likevel andelen med lavinntekt økt noe også for disse barna. I 2011 var for eksempel tilsvarende andel på 4,6 prosent. Det blir imidlertid stadig færre barn i lavinntektsgruppen blant dem uten innvandrerbakgrunn. I 2020 gikk antallet ned med 400 barn.
Figuren viser utvikling i tid for antall barn med og uten innvandrerbakgrunn som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Den viser også utvikling i tid for prosent av barn med og uten innvandrerbakgrunn som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Perioden er fra 2006 til og med 2020.
- 1Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.
Mindre lavinntekt i alle landgrupper
Som tidligere var det også i 2020 betydelige forskjeller mellom landgrupper i forekomsten av vedvarende lavinntekt blant innvandrerbarnefamilier.
I 2018 og 2019 så vi en stor økning i antall barn i lavinntektsgruppen med bakgrunn fra Syria, men i 2020 ser denne økningen ut til å ha stoppet opp på litt over 10 000 barn. Selv om andelen med vedvarende lavinntekt fremdeles er svært stor for barn med bakgrunn fra Syria, sank den med 3 prosentpoeng fra 2019 til 2020, og er nå drøye 85 prosent.
I antall er det fremdeles flest barn med lavinntekt med bakgrunn fra Somalia, 11 000 barn. Også i denne landgruppen er det imidlertid en liten nedgang fra 2019 til 2020, men fremdeles finner vi nesten 77 prosent i lavinntektsgruppen.
De siste årene har vi også sett en relativt stor økning i lavinntekt blant barn med bakgrunn fra Eritrea. Antallet fortsetter å øke også i 2020, men siden det blir flere barn med denne landbakgrunnen i befolkningen, synker også andelen her, til 56 prosent i 2020.
Siden andelen barn i lavinntektshusholdninger går ned i så godt som alle landgrupper, ser vi også samme utvikling for to av de største landgruppene: Polen og Litauen. Blant barn med bakgrunn fra disse landene hadde henholdsvis 3 600 og 1 600 barn vedvarende lavinntekt i 2020. Relativt sett kommer de likevel bedre ut enn mange andre innvandrerbarn, siden «bare» to av ti barn fra disse landene er i lavinntektsgruppen. Det er ikke mange år siden at dette gjaldt for flere enn tre av ti barn med bakgrunn fra disse landene.
Figuren viser prosent og antall barn med vedvarende lav husholdningsinntekt for de ti landene med flest barn i lavinntektsgruppen.
- 1Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.
Har økningen stoppet i Oslo?
Den 1. januar 2020 skjedde det en rekke endringer i kommune- og fylkessammensetningen som gjør det utfordrende å sammenligne regionale 2020-tall bakover i tid. Blant de femten største kommunene i 2020 ble 7 slått sammen med andre kommuner, og for å kunne sammenligne over tid har vi laget nye kommunetall bakover i tid som slår sammen de aktuelle kommunene også før 2020.
I 2020 fant vi størst andel barn med lavinntekt i Sarpsborg, etterfulgt av nabobyen Fredrikstad. I begge byene økte andelen med 0,6 prosentpoeng sammenlignet med 2019, og i disse byene har det også vært en relativt stor økning over tid. Før kommunesammenslåing hadde også Drammen lavinntektsandeler på samme nivå, men sammenslåingen med Svelvik og Nedre Eiker trekker andelene ned, selv om vi ser en marginal økning fra 2019 til 2020.
Blant kommuner som også har hatt en relativt stor økning over en femårsperiode kan vi nevne Stavanger (inkludert Finnøy og Rennesøy), Sandnes og Sandefjord.
Den mest positive utviklingen ser vi i Oslo. Her stoppet økningen i andel barn i lavinntektsgruppen opp etter 2017, og etter to år med litt nedgang er andelen nå 17,2 prosent, under nivået fra 2015. Også i Bærum, Lillestrøm (inkludert Fet og Sørum) og Skien kan vi se en liten nedgang fra 2019 til 2020, men det gjenstår å se om denne utviklingen fortsetter.
Store bydelsforskjeller i Oslo og Bergen – likere i Trondheim og Stavanger
Innad i de store byene er det også betydelige forskjeller i vedvarende lavinntekt alt etter hvilke bydeler barna bor i. De største forskjellene finner vi i Oslo, der 32,5 prosent av barna i Stovner bydel tilhører i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mens tilsvarende andel i Vestre Aker er 5,4 prosent. Også i bydelene Alna, Søndre Nordstrand og Gamle Oslo finner vi flere enn hvert fjerde barn i en lavinntektshusholdning. Over en femårsperiode har utviklingen vært mest negativ i bydelene Stovner og Søndre Nordstrand, der andelene har økt med henholdsvis 3,8 og 2,8 prosentpoeng. Den mest positive utviklingen funnet sted i Gamle Oslo, men også i bydelene Sagene, Bjerke og Grünerløkka har andelene barn i lavinntekt blitt betydelig redusert de siste fem årene.
I Bergen er det spesielt bydelen Årstad som skiller seg ut med en stor andel barn i lavinntektshusholdninger og en relativt stor økning de siste årene. Med 25 prosent av barna i en lavinntektshusholdning, er andelen i Årstad hele 19 prosentpoeng høyere enn i Fana og Ytrebygda. Arna var den eneste bydelen med reduksjon i andelen fra 2019 til 2020, mens over en litt lengre periode er det i Fana og Bergenhus at andelen har økt minst.
Forskjellene innad i Stavanger er mindre enn i Oslo og Bergen, og her er det de «nye» bydelene Rennesøy og Finnøy som har de laveste andelene med 6,6 og 6,8 prosent av barna i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Hillevåg og Storhaug er de to bydelene med andeler over landsgjennomsnittet, og spesielt i Hillevåg har det også vært en ganske betydelig økning de siste årene.
Trondheim er den av de fire byene vi ser på som har minst interne forskjeller i vedvarende lavinntekt blant barn. Alle bydelene har andeler under landsgjennomsnittet. Heimdal, som fra og med 2020 også omfatter den tidligere kommunen Klæbu, har den høyeste andelen med 11,3 prosent.
Kilder:
Fløtten, Tone & Roy A. Nielsen (2020). Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. Vedlegg til Like muligheter i oppveksten. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020-2023). Hentet fra: https://fafo.no/zoo-publikasjoner/eksterne-rapporter/item/barnefattigdom-en-kunnskapsoppsummering-2
Ekren, Rachel og Ola Nestvold Grendal (2021). Barn i vedvarende lavinntekt klarer seg litt dårligere i utdanning og arbeid.
Oppdragsgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet
