Hvordan påvirker ulike former for utenlandsk bakgrunn sannsynligheten for å bli varetektsfengslet? De årlige fengslingsstatistikkene til SSB har lenge vist at det sitter en uforholdsmessig stor andel utenlandske statsborgere i varetekt i norske fengsler.
Betyr dette at statsborgerskapet i seg selv har stor betydning for om en person blir varetektsfengslet? Er det andre relaterte egenskaper som påvirker resultatet, slik som hvilket land man er født eller bosatt i? Eller er denne skjevfordelingen resultatet av at ulike befolkningsgrupper begår og blir fengslet for ulike typer lovbrudd, som fører til ulik sannsynlighet for varetekt?
Ulike former for utenlandsk bakgrunn
Tidligere studier har vist en generell overrepresentasjon for personer med innvandrerbakgrunn blant registrerte gjerningspersoner og en særlig stor overrepresentasjon blant varetektsfengslede, selv om bildet varierer etter landbakgrunn, innvandringsgrunn, befolkningssammensetning og sosioøkonomisk bakgrunn. Studier som har sett på sammenheng mellom kriminalitetsstatistikk og SSBs standard for gruppering av fødeland i tre generasjoner (eget, foreldres, besteforeldres). har imidlertid kun analysert den Registrert i folkeregisteret som bosatt i en norsk kommune. Som hovedregel skal alle med opphold over 6 måneder registreres som bosatt. befolkningen, nettopp for å kunne si noe om innvandrerbakgrunn og graden av overrepresentasjon basert på andeler i befolkningen totalt sett. Personer uten oppholdstillatelse, uregistrerte utlendinger og tilreisende har vært holdt utenfor analysene ettersom de ikke er registrert i folkeregisteret. Disse personene inngår derimot i de årlige kriminalstatistikkene som fordeler populasjonene på For bosatte vises statsborgerskap slik det er registrert i folkeregisteret. For ikke-bosatte vises statsborgerskap slik det er registrert i politiets reaksjonsregister (SSP)..
På den annen side, ved kun å fordele på statsborgerskap, mister man av syne andre dimensjoner, for eksempel de ulike formene for utenlandsk tilknytning som kan ligge bak et norsk statsborgerskap, eller i hvilken grad de utenlandske statsborgerne har en tilknytning til Norge. I denne artikkelen presenteres for første gang statistikk for fengslede personers utenlandske bakgrunn inndelt etter tre delvis overlappende hovedkategorier: status som formelt bosatt, statsborgerskap og innvandringsbakgrunn. Ved å analysere hovedsakelig Nyinnsettelser er alle påbegynte varetektsopphold og påbegynte soninger av dom i løpet av statistikkåret. Noen fengsles flere ganger i løpet av et år i ulike saker, og de vil inngå i statistikken med én nyinnsettelse for hver gang vedkommende ble satt inn på en ny fengsling. til fengsel i perioden 2016-2020, skal vi se på andelen varetekt i motsetning til soning av dom blant de ulike gruppene.
Tallene i denne artikkelen er basert på datagrunnlaget for SSBs statistikk over fengslinger som er koblet med datagrunnlag fra SSBs befolkningsstatistikk via fødselsnummer for å tillegge ulike opplysninger om utenlandsk bakgrunn. Hver årgang av fengslingsstatistikken er koblet opp mot status i folkeregisteret per. 1. januar samme år. I SSBs befolkningsstatistikker er det to former for utenlandsk bakgrunn som særlig blir brukt. «Innvandringsbakgrunn» er en kategorisering av befolkningen på bakgrunn av eget, foreldres og besteforelders fødeland. Statsborgerskap er basert på det primære statsborgerskapet slik det er oppført i folkeregisteret. «Innvandrere» i SSBs statistikker definert som alle født i utlandet og med samtlige foreldre og besteforeldre født i utlandet. Dette følger av SSB Standard for gruppering av personer etter innvandringsbakgrunn, som baserer seg på personers fødeland i tre generasjoner. «Norskfødte med innvandrerforeldre» er alle født i Norge med samtlige foreldre og besteforeldre født i utlandet. I denne artikkelen ser vi også på gruppen som etter standarden kalles «norskfødte med to norskfødte foreldre», men også kan omtales som personer (nesten) uten innvandrerbakgrunn. Denne gruppen inkluderer vel å merke norskfødte med utenlandskfødte foreldre i tilfeller der alle fire besteforeldre er født i Norge. Derfor kan også personer i denne gruppen ha «landbakgrunn» (basert på foreldres fødeland) fra et annet land enn Norge. I tillegg bruker vi i denne artikkelen en restgruppe vi har kalt «annen innvandringsbakgrunn» som inkludere alle andre som enten selv er født i utlandet eller har foreldre og/eller besteforeldre født i utlandet. For mer om grunnlaget for disse kategoriseringene og tall for de enkelte 3-generasjons-kodene se Oversikt over personer med ulik grad av innvandringsbakgrunn (SSB-rapport 2014/16). I denne artikkelen benyttes en ytterligere form for utenlandsk tilknytning: registrering som bosatt i folkeregisteret, altså kriteriet for å telles med som en del av befolkingen i den offisielle befolkningsstatistikken. Mens befolkningsstatistikken kun har med de formelt bosatte, inkluderer kriminalstatistikkene alle som kommer inn i strafferettsvesenets behandling, uavhengig av om man er registrert bosatt i Norge eller et annet land. De ulike gruppene av personer som inngår i kriminalstatistikkene kan derfor ikke sammenlignes med den bosatte befolkningen direkte. Hvis vi for eksempel ønsker å beregne andelen av den norske befolkningen som sitter i fengsel må de ikke-bosatte holdes utenfor. Hvem som blir regna som bosatt er bestemt i lov om folkeregistrering, og følger en hovedregel om opphold i over 6 måneder. Mer om denne definisjonen finnes i «Om statistikken» for SSBs befolkningsstatistikk.
Høy andel varetektsinnsatte med utenlandsk bakgrunn
Norge har det siste tiåret utmerket seg med en relativt høy andel utlendinger i fengsel, og selv med en nedgang de siste par årene havner Norge stadig i kategorien «land med veldig høy andel utenlandske statsborgere i fengsel» (SPACE 1, 2020 (unil.ch)). I perioden fra 2012, det første året SSB publiserte statsborgerskap i fengslingsstatistikken, har andelen ikke norske-statsborgere blant alle innsatte ved årets begynnelse variert fra 34 prosent i 2015 til 28 prosent i 2020. Det som er tydelig er imidlertid at denne andelen varierer med Fordeling i statistikken som omfatter varetekt, soning av fengselsdom (både i anstalt og med elektronisk kontroll), forvaring og bøtesoning. I alle beregninger i denne artikkelen er bøtesonere holdt utenfor populasjonen, ettersom de ikke kan fordeles på andre bakgrunnsvariabler enn kjønn..
Ifølge SSBs statistikk over fengslinger var det per 1. januar 2020 totalt 3 533 innsatte i Norge. Dette tallet inkluderer 2 314 på soning av fengselsdom i anstalt, 253 på hjemmesoning under elektronisk kontroll (EK), 119 på forvaring, 13 på bøtesoning og 834 innsatte på varetekt. Altså sonet 76 prosent av de innsatte en fengselsstraff, mens 24 prosent satt i varetekt.
Blant innsatte på varetekt utgjør personer uten norsk statsborgerskap en særlig høy andel: 50 prosent for 2020, mot 22 prosent av de som satt på soning. Men som figur 1 viser, var det store flertallet av de uten norsk statsborgerskap ikke bosatte, altså uten noen formell tilknytning til Norge. Av de varetektsfengslede per 1.1.2020 utgjorde bosatte uten norsk statsborgerskap 15 prosent, og 9 prosent av de som satt på soning.
Videre viser figuren i hvilken grad de bosatte med norsk statsborgerskap har annen utenlandsk bakgrunn i form av eget eller foreldres fødeland. Til sammen utgjør norske statsborgere med noen form for innvandringsbakgrunn 17 prosent av de varetektsfengslede per 1.1.2020, mens norskfødte med to norskfødte foreldre utgjorde 32 prosent.
Varetektsbegrunnelser og utenlandsk tilknytning
Det finnes flere begrunnelser, eller hjemler, for varetektsfengsling i lovverket, og terskelen skal være høy (se tekstboks). Et spørsmål er hvordan utenlandsk bakgrunn spiller inn på begrunnelsen for varetekt, og i hvilken grad det påvirker andelen varetekt for ulike grupper. Av de ulike vilkårene for varetektsfengsling er det særlig unndragelsesfaren som kan forklare hvorfor utenlandske statsborgere i større grad enn norske statsborgere risikerer varetektsfengsling.
En tidligere norsk juridisk studie har vist at statsborgerskapet blir brukt av domstolen som begrunnelse for unndragelsesfare ved varetektsfengsling, uavhengig av annen tilknytning. Argumentet er at manglende tilknytning til landet kan innebære en økt sannsynlighet for at vedkommende vil forlate Norge for å unndra seg straffeforfølgning. Dette har også vært trukket frem som praksis i flere europeiske land, som Spania og Hellas. Poenget er at bosattstatus ikke trekkes frem i en konkret, individuell vurdering av unndragelsesfare, denne bare antas basert på utenlandsk statsborgerskap. Utenlandske statsborgere som bor og arbeider i Norge, og som kanskje har familie og barn her, kan dermed havne i samme kategori som ikke-bosatte utlendinger hvis det utelukkende er statsborgerskap som antas å øke sannsynligheten for unndragelse.
Et grunnleggende rettsprinsipp er uskyldspresumsjonen, nemlig at man i en straffesak skal anses som uskyldig helt frem til det foreligger en endelig dom. Varetekt er derfor en helt spesiell type fengsling, som innebærer at en person sitter frihetsberøvet uten dom. Det er derfor svært strenge regler som regulerer denne praksisen, som skal beskytte den mistenktes rettigheter. Varetektsfengsling er regnet som et tvangsmiddel og er regulert i straffeprosesslovens kapittel 14. Det er i hovedsak lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder som kan gi grunnlag for pågripelse og senere varetektsfengsling (§171). Her er det for ordens skyld snakk om strafferamme og ikke hva man forventer blir den endelige straffen i den enkelte sak. Det må videre være skjellig grunn til mistanke om at personen som skal pågripes har gjort handlingene, altså må det være mer sannsynlig at vedkommende har gjort det han eller hun er mistenkt for enn det motsatte. §171 setter i tillegg opp krav om at det må foreligge minst ett annet forhold som gjør pågripelse nødvendig: Unndragelsesfare – at det er grunn til at personen vil unndra seg straffeforfølgning. Fare for bevisforspillelse – at den mistenkte kan fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige Gjentagelsesfare – at personen antas å kunne begå nye straffbare handlinger med strafferamme på mer enn seks måneder Felles for all bruk av tvangsmidler etter loven, inkludert for pågripelse og varetekt, er at det skal være tilstrekkelig grunn for det, og ikke hvis det er et «uforholdsmessig inngrep» (§170a.). Dette skal vurderes i den enkelte sak, herunder hvorvidt andre tvangsmidler kan oppnå samme formål. Ved mistanke om alvorlige lovbrudd som kan medføre fengsel i 10 år eller mer, eller grov kroppskrenkelse eller grov kroppsskade, trenger man ikke ha oppfylt disse tre vilkårene såfremt det foreligger særlig grunn til å mistenke vedkommende (§172). Det skal legges særlig vekt på om den allmenne rettsfølelse kan støtes ved at personen «er på frifot». Dette omtales som rettshåndhevelsesarrest. Alle vilkårene som er nevnt her gjelder for pågripelse, som kan besluttes av påtalemyndigheten. Hvis de ønsker å beholde personen fengslet, må saken legges frem for en domstol, såkalt fremstilling for varetekt. Dette skal skje snarest mulig og senest innen tre dager (§183). Hvis domstolen beslutter varetektsfengsling etter §184 (som sier at de ovennevnte kriteriene må være oppfylt), skal den som hovedregel sette en frist som er «så kort som mulig» og som ikke skal overstige fire uker. Forlenget fengsling må også behandles av domstolen. Dersom «etterforskingens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning», kan det settes en frist som er lengre enn fire uker (§185).
Fra befolkningsrater til varetektsrater
Før vi ser på andelen varetekt vil vi presentere noen hovedtall for nyinnsettelser i perioden 2016-2020 og hvordan de fordeler seg blant de hovedkategorier av utenlandsk bakgrunn vi har introdusert. I tabell 1 framgår også fengslingsraten per 10 000 innbygger for bosatte personer med ulike typer utenlandsk bakgrunn. Tabellen viser blant annet at bosatte uten norsk statsborgerskap er overrepresentert i forhold til norske statsborgere når det gjelder nyinnsettelser i alt (104 mot 79 nyinnsettelser per 10 000 innbyggere), men at denne overrepresentasjonen blir til underrepresentasjon når vi kun ser på aldersgruppen 20-35 år (149 mot 188 per 10 000 innbyggere).
Ser man på ratene for varetekt separat er likevel de unge bosatte uten norsk statsborgerskap såvidt overrepresentert (44 mot 43 per 10 000). Det gir en indikator på at varetekt oftere blir brukt mot utenlandske statsborgere. Men en slik rate per innbygger kan ikke beregnes for de ikke-bosatte.
For å kunne sammenligne de ulike gruppene uten å være avhengig av befolkningstall undersøker vi i den videre analysen i stedet andelen varetekt av fengslinger i alt, unntattt bøtesoning. Denne varetektsandelen, eller varetektsraten, kan beregnes for alle befolkningsgrupper og ulike typer lovbrudd.
Bosattstatus størst betydning for nyinnsettelser
Antallet nyinnsettelser til varetekt har gått kraftig ned de senere år, og nedgangen har vært drevet av færre nyinnsettelser av utenlandske statsborgere. Figur 2 viser imidlertid at nedgangen har lite å gjøre med bosatte uten norsk statsborgerskap. Årsaken er færre ikke-bosatte personer. Mens denne gruppen holdes utenfor i de fleste studier av innvandrere og kriminalitet, er dette en helt vesentlig gruppe å ha med i analyser av varetekt. I gjennomsnitt har ikke bosatte personer utgjort en tredjedel av nyinnsettelsene til varetekt i femårsperioden 2016-2020.
I de fem årene 2016-2020 var det 49 200 nyinnsettelser på alle typer fengslinger, utenom bøtesoninger. Av denne totalen nyinnsettelser var 29 prosent en varetektsfengsling, som vist i figur 3. Ser vi først bare på statsborgerskap, som er med i den årlige statistikken, ser det ut som denne typen formell utenlandsk tilknytning har stor betydning for sannsynligheten for at en fengsling startet som varetekt. Av alle nyinnsettelser av personer uten norsk statsborgerskap var 53 prosent en varetektsfengsling, mens andelen var 21 prosent for norske statsborgere.
Trekker vi inn hvorvidt personen er registrert som bosatt eller ikke, forsvinner imidlertid mye av denne forskjellen. For bosatte var andelen varetekt på 21 prosent hvis norsk statsborgerskap, og bare noe høyere, på 26 prosent hvis den fengslede ikke hadde norsk statsborgerskap. For utenlandske statsborgere ser altså fast og formelt opphold i Norge ut til å gi betydelig beskyttelse mot varetektsfengsling.
For ikke-bosatte uten norsk statsborgerskap var derimot varetektsandelen på 80 prosent. Blant de veldig få ikke-bosatte med norsk statsborgerskap, er andelen betydelig mindre, på 43 prosent, men fortsatt langt større enn for de bosatte utlendingene. Slik ser statsborgerskapet ut til å ha mest betydning for de som ikke er bosatt. Vel å merke er denne siste gruppen så liten at de ikke kan tillegges stor vekt i denne analysen, og de er da heller ikke inkludert i det videre. Det er uansett bosattstatus heller enn statsborgerskap, som utgjør den viktigste faktoren for varetekt ved nyinnsettelse.
Annet bilde for de som til enhver tid sitter fengslet
For de innsatte per 1. januar ser imidlertid dette bildet annerledes ut, noe som også fremgår av figur 3. Selv om det også her var de ikke-bosatte utlendingene som hadde desidert høyest varetektsandel (46 prosent), ser vi ikke den samme utjevningen som for nyinnsettelsene når man kontrollerer for bosattstatus. Det gjenstår en vesentlig forskjell mellom de bosatte med henholdsvis norsk og utenlandsk statsborgerskap. Blant de bosatte norske statsborgerne var 17 prosent varetektsfengslet, mens det samme gjaldt 34 prosent av de bosatte ikke-norske statsborgerne. Statsborgerskap ser dermed ut til å ha større betydning for varetektsandelen for de innsatte ved årets begynnelse enn for andelen som starter et fengselsopphold med varetekt.
En mulig forklaring på denne forskjellen er at de uten norsk statsborgerskap, også de bosatte, i gjennomsnitt sitter lengre fengslet på varetekt. Andelen som til enhver tid sitter på varetekt er dermed fortsatt relativt høy for denne gruppen. Dette kan være en indikasjon på at unndragelsesfare brukes som fengslingsgrunnlag for ikke-norske statsborgere, uavhengig av hvorvidt de er bosatt eller ikke. Sammenlignet med bevisforspillelsesfaren, og i noen grad gjentagelsesfaren, kan unndragelsesfare tenkes å være et fengslingsgrunnlag som i større grad kan opprettholdes over tid.
For alle Løslatelser fra varetekt i fengslingsstatistikken er delt i to kategorier, og inngår enten i tabellene over løslatelser eller tabellene over overføringer fra varetekt til soning. Varetektsopphold helt frem til soning varer i større grad lengre, og når man skal se på hvor lenge folk sitter i varetekt totalt sett, må disse derfor se disse samlet. i perioden 2016-2020 var gjennomsnittlig anstalttid i varetekt 114 dager. Den var høyest for de ikke-bosatte utlendingene (137 dager). Det var imidlertid også en vesentlig forskjell mellom de bosatte, avhengig av statsborgerskap. De bosatte med ikke-norsk statsborgerskap satt i gjennomsnitt varetektsfengslet i 30 dager lenger enn de bosatte med norsk statsborgerskap. Denne forskjellen holder seg også når vi kontrollerer for lovbrudd for disse to gruppene bosatte; med enkelte unntak satt de utenlandske statsborgere gjennomgående lengre i varetekt enn norske, for like lovbruddstyper.
Ettersom enkelte svært lange varetektsopphold drar opp snittet, bør man også se på hvor mange som var løslatt etter en viss tid. For eksempel hadde 22 prosent av de bosatte utenlandske statsborgerne vært varetektsfengslet lengre enn 6 måneder da de ble løslatt. Tilsvarende andel for de bosatte norske statsborgerne var 13 prosent.
Statsborgerskap uten betydning for enkelte typer lovbrudd
Ikke alle lovbrudd kvalifiserer for varetekt, og andelen varetekt kan i utgangspunktet være veldig ulik for ulike typer lovbrudd. Så et spørsmål er om de observerte forskjellene mellom gruppene av utenlandsk bakgrunn kan forklares ved at de med høyere varetektsandel rett og slett oftere begår lovbrudd som fører til varetekt. Derfor bør vi kontrollere for lovbrudd, ved å sammenligne varetektsandelen i ulike grupper for samme typer Dersom en fengsling skjer på bakgrunn av flere forskjellige lovbrudd, grupperes enheten på hovedlovbruddet, det vil si det lovbruddet som etter loven kan ilegges strengest straff, slik det er registrert i politiets reaksjonsregister (SSP)..
Ser vi på nyinnsettelsene i 2016-2020 og deler opp etter lovbruddsgruppene i SSB kriminalstatistikker, forblir hovedforskjellene for statsborgerskap og bosattstatus relativt like. Som vist i figur 4 er andelen varetektsfengslinger størst for ikke bosatte uavhengig av lovbrudd. Og bosatte uten norsk statsborgerskap har noe høyere andeler enn bosatte med norsk statsborgerskap for de fleste lovbruddstypene.
For mer alvorlige lovbrudd er de relative forskjellene mindre, siden alle grupper har høye andeler varetekt. For grov narkotikaovertredelse er varetektsandelen for ikke bosatte utlendinger oppe i 97 prosent, og tydelig høyere for bosatte utlendinger, på 68 prosent, enn for de med norsk statsborgerskap, på 49 prosent.
Det er også noen lovbruddstyper hvor bosatte uten norsk statsborgerskap har omtrent like andeler varetekt som de bosatte med norsk statsborgerskap. Dette gjelder både nyinnsettelser der (ikke-grovt) tyveri, så vel som kroppskrenkelser, er hovedlovbrudd. Men det er også lovbruddstyper hvor statsborgerskap gir særlig stort utslag på varetektsandelen. Et eksempel er brudd på tolloven, hvor bosatte med og uten norsk statsborgerskap har en varetektsandel på henholdsvis 10 og 37 prosent. For voldtekt er andelen varetekt for bosatte uten norsk statsborgerskap særlig høy, på 73 prosent, mot 37 prosent for de med norsk statsborgerskap. Mens varetekstratene holder seg spesielt høye for ikke-bosatte, uavhengig lovbruddstype, er bildet altså noe mer variert når det gjelder statsborgerskap.
Oftere varetekt for norske statsborgere med innvandrerbakgrunn
Når det gjelder bosatte er det også mulig å gå nærmere inn på andre typer utenlandsk bakgrunn, i form av innvandrerbakgrunn, og se dette i forhold til statsborgerskap. Som vist var 26 prosent av nyinnsettelsene av bosatte uten norsk statsborgerskap en varetektsfengsling i den observerte perioden. Utenlandske statsborgere utgjøres i hovedsak av personer som også kategoriseres som innvandrere av SSB (se tabell 1). For gruppen av innvandrere som har norsk statsborgerskap var imidlertid andelen varetekt høyere, på 30 prosent, enn for innvandrere med utenlandsk statsborgerskap. Her må det påpekes at innvandrere som tar norsk statsborgerskap skiller seg på vesentlige måter fra innvandrere som beholder sitt opprinnelige statsborgerskap. Både botid og landbakgrunn påvirker hvem som bytter til norsk statsborgerskap. Det er derfor mer sannsynlig at disse andre bakgrunnsfaktorene spiller inn, heller enn at norsk statsborgerskap gir økt sannsynlighet for varetekt.
Ser vi kun på norske statsborgere, er det også tydelig at annen utenlandsk bakgrunn enn det formelle statsborgerskapet påvirker varetektsandelene. For norskfødte med to norskfødte foreldre er varetektsandelen på 18 prosent. Norskfødte med innvandrerforeldre har en varetektsandel på 40 prosent, altså høyere enn for innvandrere. Og i gruppen med annen innvandringsbakgrunn er varetektsandelen 26 prosent. Som vist i figur 5 minsker og forsvinner noen av disse ulikhetene når vi ser på enkelte typer hovedlovbrudd eller alder og kjønn til den fengslede. Gjennomgående vedvarer likevel en vesentlig del av overrisikoen for varetekt, selv om den ikke er veldig stor.
Siden statsborgerskap er holdt utenfor her, er det vel å merke mindre sannsynlig at det er unndragelsesfare og manglende tilknytning til Norge som er begrunnelse og hovedårsak til disse ulikhetene. Det ubesvarte spørsmålet vil da være om personer med innvandrerbakgrunn på generelt grunnlag vurderes annerledes i forhold til bevisspørsmål eller gjentagelsesfare, eller om det er andre forhold som kan forklare forskjellene, slik som lovbruddssammensetning eller tidligere straffesaker.
Forskjeller som gjør en forskjell
Hvis du ikke er registrert bosatt i Norge er det overveiende stor sannsynlighet for at et fengselsopphold i dette landet vil starte med varetekt. Statsborgerskap og innvandrerbakgrunn ser også ut til å øke sannsynligheten for varetekt ved nyinnsettelse, men her er bildet mer uklart. Statsborgerskap ser ut til å ha mer å si for lengden på varetektsoppholdet enn sannsynligheten for varetekt ved innsettelse. Innvandrerbakgrunn, uavhengig av statsborgerskap, ser ut til å øke sannsynligheten for varetekt ved innsettelse noe, for visse typer lovbrudd.
Ordet diskriminering betyr i vid forstand å gjøre forskjell og å behandle noen mindre gunstig enn andre. Oftest brukes det vel å merke mer snevert: om usaklig, urimelig og ulovlig forskjellsbehandling, for eksempel på bakgrunn av kjønn, etnisitet, nasjonalitet eller funksjonsevne. I sammenheng med varetekt og utenlandsk bakgrunn er det viktig å skille mellom lovlig og ulovlig forskjellsbehandling, selv om også lovlig forskjellbehandling kan være problematisk. I denne artikkelen har vi først og fremst forsøkt å gi noen mål for forskjeller i bruk av varetekt, men årsakene til de observerte forskjellene kan være mange. Hvorvidt disse forskjellene er begrunnet i tidligere straffeforhold, bevisbildet i den enkelte sak eller lignende, eller om det kan skyldes mer problematisk forskjellsbehandling, er imidlertid ikke mulig å lese av statistikken her. Funnene i denne gjennomgangen kan således med fordel være gjenstand for videre studier, for eksempel av politiet og påtalemyndighetens begrunnelser for begjæring av varetektsfengsling.
Oppdragsgiver: Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir)
