Har inntektsforskjellene fått større betydning for valgdeltakelsen?

Fra og med stortingsvalget i 1915 har vi hatt allmenn stemmerett i Norge. I perioden etter det har befolkningen opplevd en betydelig velstandsvekst, spesielt i løpet av etterkrigstiden, og store deler av befolkningen har i dag gode levekår. Den gjennomsnittlige inntekten til norske husholdninger har økt med over 160 prosent i realverdi i løpet av de siste 50 årene (SSB, 1972; SSB, 2024a). Kvinnene har gjort sitt inntog på arbeidsmarkedet og utdanningsnivået har også økt voldsomt etter krigen. I 1960 hadde 5 prosent av velgerne examen artium eller universitetsutdanning, mens 76 prosent av velgerne hadde utdanning på videregående nivå eller høyere i 2022 (SSB 1964; SSB 2023).

Fra litteraturen om politisk deltakelse er det vel etablert at det er en klar sammenheng mellom sosial status (levekår) og politisk deltakelse (Tingsten 1937, Dahl 1961, Lipset 1962). Velgerne med tilgang på de største ressursene er også de som oftest stemmer i valg. Likevel har ikke den store forbedringen av levekår som har gitt befolkningen langt større ressurser ført til at valgdeltakelsen i Norge har økt, heller tvert imot. I de siste stortingsvalgene har deltakelsen stabilisert seg rundt 77 prosent, som også var deltakelsen i det siste stortingsvalget i 2021, og i de fleste etterkrigsvalgene har deltakelsen vært høyere enn i dag.  

Dette fallet i deltakelse samtidig med velstandsvekst reiser to viktige problemstillinger knyttet til sosiale forskjeller i valgdeltakelsen. Skyldes nedgangen på over lang tid økte eller endrede forskjeller i velgernes ressurser? Og bak den tilsynelatende stabile trenden på det lavere nivået de siste årene – kan det likevel skjule seg en økt forskjell med hensyn til økonomiske levekår og deltakelse sammenliknet med tidligere? 

Vi ser fremdeles betydelige forskjeller i valgdeltakelse basert på velgernes ressurser. En SSB-analyse av stortingsvalget i 2017 påviste denne typen forskjeller (Kleven og Normann 2021). Det er forskjeller i valgdeltakelse ut fra velgernes tilhørighet til ulike inntektsklasser. Statistikken fra stortingsvalget i 2021 viser samme trend. I middelklassen var valgdeltakelsen i 2021 på 82 prosent, i lavinntektsklassen var den nede i 63 prosent, mens hele 91 prosent av dem i høyinntektsklassen stemte.

For å belyse problemstillingene knyttet til ulikhet i valgdeltakelsen presenterer vi først noen klassiske teoretiske bidrag om hva som fører til høy eller lav valgdeltakelse. Deretter ser vi på utviklingen i valgdeltakelse etter bakgrunnskjennetegn som kjønn, alder, utdanning, innvandringskategori og inntektsnivå. Til slutt analyserer vi inntektsnivå og valgdeltakelse mer inngående.   

Politiske ressurser betyr mye for nivået på den politiske deltakelsen

Det er flere mulige forklaringer på hvorfor valgdeltakelsen går opp og ned og hvorfor den er forskjellig mellom ulike grupper. Noen forklaringer tar utgangspunkt i individene, mens andre tar utgangspunkt i den politiske konteksten, politiske system osv.  I valgstatistikken er vi primært opptatt av å beskrive deltakelsen etter individuelle trekk ved individene som kjønn, alder utdanningsnivå, inntekt etc. Da må disse trekkene settes inn i en teoretisk ramme som gjør dem meningsfulle å studere med tanke på problemstillingen. En slikt teoretisk ramme er statsviteren Robert A. Dahls begrep om politiske ressurser. Med politiske ressurser menes hvilket som helst middel en person kan bruke til å påvirke andre menneskers handlinger, og kan omfatte penger, kunnskaper, muligheter til å bruke makt, stilling, vennskap, sosial status, muligheter til å lage regler og lover, stemmerett og en rekke andre ting (Dahl, 1961; Dahl, 1967).

Dahl var ikke primært opptatt av å beskrive forskjeller i valgdeltakelse, men forskjeller i hvordan makt og innflytelse foregikk, og dermed alle former for deltakelse som sikrer en innflytelse. Det er forskjeller i ressursene selv om de formelle rettighetene er de samme.

Adgangen til politiske ressurser er ujevnt fordelt også mellom voksne samfunnsborgere med fulle rettigheter (Dahl, 1967:29).

Det er derfor ikke rart at det er forskjeller i valgdeltakelsen siden det er forskjell med hensyn til politiske ressurser. Ressurser kan operasjonaliseres på flere måter og tar utgangspunkt i individuelle trekk ved de stemmeberettigede. Det er nærliggende å se på utdanningsnivå og inntekt som utrykk for ressurser, men også medlemskap i fagforeninger og andre interesseorganisasjoner hører med. I samfunnet er graden av interesse for og aktivitet i det politiske liv svært forskjellig, og Dahl (Dahl, 1967:100-102) skiller mellom fire grupper:

• de likegyldige
• de aktivt interesserte
• de som søker makt
• de som får makt

Videre skiller han mellom fire ulike dimensjoner for aktiv medvirkning:

• interesse, hvor opptatt en er av å følge med i det som skjer
• berørthet, hvor viktig en har følelsen av at de politiske beslutninger er
• informasjon, hvor mye kunnskaper en har om politikk
• aktivitet, i hvilken grad en aktiv medvirker i beslutninger og handlinger 

Dahl kombinerer disse gruppene og dimensjonene ovenfor. De aktivt interesserte, de som søker makt og de som får makt kaller Dahl for «det politiske sjikt», mens han kaller de likegyldige for «det apolitiske sjikt». Individuelle trekk og ressurser vil påvirke hvilket «sjikt» de stemmeberettigede tilhører. Mellom hvert valg vil noen mobiliseres og gå fra de likegyldige til det politiske sjikt, og vice versa. Da kan også ytre påvirkning være avgjørende om en stemmer eller ikke. Andre vil befinne seg nærmest vedvarende i et sjikt. Det betyr at noen vil være nærmest umulig å mobilisere til å stemme ved valgene.

Endringer i bakgrunnskjennetegnene til velgerne kan føre til endringer i valgdeltakelsen, og kan forklare små endringer fra et valg til et annet, eller langsiktige endringer. Hvis simpelthen flere av de stemmeberettigede har høyere utdanning ved et valg sammenliknet med det foregående er det, utfra ressurshypotesen, rimelig å anta at valgdeltakelsen vil stige. Men slike endringer blant de stemmeberettigede skjer sakte og kan neppe forklare store endringer fra et valg til et annet. For slike større endringer må vi se på kontekstuelle endringer som foregår på et nivå over individene. I neste avsnitt tar vi for oss en teori som tar utgangspunkt den politiske situasjonen ved valgene og hvordan velgerne responderer på ulike situasjoner.

Mobiliseringsvalg og nedrappingsvalg

Den amerikanske valgforskeren Angus Campbell (Campbell, 1960) innførte en mye brukt todeling (dikotomi), «surge and decline», som beskriver endringer i valgdeltakelse og partioppslutning. Han benyttet et bilde av tidevann, flo og fjære, for å beskrive endringen. ‘Surge’ kan oversettes med ‘bølge’ og ‘decline’ kan oversettes med ‘nedgang’. Begrepene ble tidlig brukt av norske valgforskere for å beskrive norske valg, da oversatt til «mobiliseringsvalg» og «nedtrappingsvalg» (Rokkan og Valen, 1965; Valen, 1972:19). Et mobiliseringsvalg er kjennetegnet av en sterk økning i valgdeltakelsen samt betydelige endringer i fordelingen av stemmer mellom partiene. Partiene som får fremgang, nyter godt av begge disse bevegelsene. Under et nedtrappingsvalg synker valgdeltakelsen og de «flytende» velgerne går tilbake til sine «normale» eller tidligere partipreferanser (Campbell, 1960:399-402). Et mobiliseringsvalg kommer som et resultat av en spent valgsituasjon, der velgerne blir utsatt for sterke stimuli fra de politiske partiene. På den måten får velgerne et valg mellom klare alternativer, og velgerne føler at deres stemme betyr noe. Dermed øker valgdeltakelsen siden partienes kjernevelgere og flere av dem som vanligvis har lav interesse for politikk, mobiliseres til stemme. Det er grunn til å tro at flere med begrensede politiske ressurser vil delta i et mobiliseringsvalg. Mobiliseringsvalg, eller for den saks skyld nedtrappingsvalg, kan slik forklare endringer i valgdeltakelsen på kort sikt. Mens langsiktige endringer nok må ha en annen forklaring.

Den historiske utviklingen i valgdeltakelsen ved stortingsvalgene

Kampen om allmenn stemmerett sto sentralt i fremveksten av massedemokratiene. Da nye grupper fikk stemmerett i tiden rundt 1900, tok det tid før deltakelsen blant disse ble like høy som blant de som tidligere hadde hatt stemmerett.  I de første valgene etter at allmenn stemmerett ble innført i 1915 var deltakelsen 54 posent blant kvinnene og 70 prosent blant mennene. På 1930-tallet økte deltakelsen, og kjønnsforskjellene ble mindre. Deltakelsen var høy i det siste valget før krigen. Det var en tid preget av interessekonflikter i Norge, der mange med beskjedne levekår ble mobilisert av brede og folkelige bevegelser med klare bånd til partiene.

Ved det første valget etter krigen i 1945 var valgdeltakelsen relativt lav, 76 prosent. Men i de påfølgende valgene steg deltakelsen. I perioden frem til midten av 1960-tallet viste valgdeltakelsen stort sett en stigende tendens. Denne tendensen kulminerte i 1965 med den høyeste deltakelsen målt i et stortingsvalg, 85 prosent.

Deltakelsen fra 1915 frem til i dag kan oppsummeres i følgende punkter:

• beskjeden valgdeltakelse i de første valgene med allmenn stemmerett
• stigning i deltakelse i mellomkrigstiden, høy deltakelse i det siste valget før krigen, 84%
• lavere deltakelse i 1945 (76,1), økning i de neste valgene rundt 80 prosent 
• økning på 1960-tallet, 85,4 % i 1965
• nedgang ved valget i 1973 (80,2%), etter EF-striden.
• økning igjen fra 1977, over 80 prosent frem til 1989
• nedgang til 75,8 i 1993 (EU-striden), nedgang i valgdeltakelsen på 1990-tallet
• stabilt på rundt 77-78 % siden 2005

Vis som figurVis som tabell

---

Tekstbeskrivelse og kilde

Figuren viser valgdeltakelsen ved hvert enkelt stortingsvalg fra og med 1915 til og med 2021. Den viser også valgdeltakelse som glidende gjennomsnitt for fire valg. I tillegg viser figuren valgdeltakelsen i de to folkeavstemningene om brennevin/hetvin i 1919 og 1926, samt folkeavstemningene om EF/EU i 1972 og 1994.

Kilde: Valgdeltakelse, Statistisk sentralbyrå

Henry Valen (Valen, 1972:20) karakteriserte valget i 1965 som et mobiliseringsvalg. Etter mange år med Arbeiderpartistyre var det et realistisk alternativ på borgerlig side. Kings Bay saken i 1963 hadde demonstrert at de borgerlige kunne finne sammen og danne en koalisjonsregjering. Dette førte til at valget i 1965 kunne fremstå som viktig, polarisert med klare alternativer. Det førte nok til at deltakelsen økte.

Valget i 1965 var også det første virkelige TV-valget i Norge. Det var også første gang to dagers valg ble benyttet (Rokkan og Valen, 1965). Dette bidro nok til økt stimuli, og dermed kan det muligens forklare noe av økningen i deltakelsen. Men TV dekningen var langt fra utbygget i hele landet, spesielt Nord-Norge var uten TV dekning. Valgdeltakelsen økte også i kommunene uten TV dekning. To dagers valg ble gjennomført i 256 av 466 kommuner. Men deltakelsen økte i alle kommuner uavhengig av om det var en dags valg eller to dags valg. Historien viser at økningen i valgdeltakelse skjer etappevis. Ved kommunestyrevalget to år før, i 1963, økte valgdeltakelsen fra 79 prosent til 83 prosent, og mobiliseringen fortsatte i 1965 i tråd med antagelsen: «Når nye grupper av stemmeberettigede mobiliseres ved et valg har de en tendens til å delta også ved de påfølgende valg. Det etableres et nivå i valgdeltakelsen som holder seg noenlunde jevnt inntil det kommer et nytt «mobiliseringsvalg» (Rokkan og Valen, 1965:4).

Valgdeltakelsen lå på over 80 prosent fra 1965 frem til valget i 1993. Da sank den til 76 prosent, en betydelig nedgang på 7,3 prosentpoeng fra 1989. I begynnelsen av 1990- årene var Norge preget av den forestående avstemningen om norsk EU-medlemskap 1994. EU-saken preget det politiske liv og valgkampene utover på 1990-tallet. Noen av partiene som gikk inn for norsk medlemskap i EU, som for eksempel Arbeiderpartiet, hadde også mange velgere som stemte mot norsk EU-medlemskap. Det er tegn som tyder på at mange av disse opplevde krysspress og lot være å delta i valget (Valen 1999:115). Velgere som hadde holdt fast på det samme partiet tidligere, ble altså mindre partitroe, og samtidig ble flere hjemmesittere. EU-saken førte også til at den klare blokkdannelsen mellom en borgerlig og en sosialistisk blokk ble svekket, noe som medvirket til uklare regjeringsalternativer ved flere av valgene. Etter dette har altså ikke deltakelsen i stortingsvalg kommet opp i 80 prosent. Det er verdt å bemerke at selv om stortingsvalget i 1993 viste en klar nedgang i valgdeltakelsen, var deltakelsen ved folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap rekordhøy. Nær 90 prosent deltok i den.

Endringer i nivået på ulike gruppers valgdeltakelse

I tiden med allmenn stemmerett har det skjedd flere endringer som det er grunn til å kommentere: 

• fra høyest deltakelse blant mennene til høyest deltakelse blant kvinnene
• større forskjeller mellom aldersgruppene
• større forskjeller mellom utdanningsnivåer
• flere velgere med innvandrerbakgrunn, fører til litt lavere deltakelse
• mindre regionale forskjeller i deltakelsen

Kvinnene stemmer nå oftere enn mennene

Frem til 1985 var valgdeltakelsen høyest blant menn. Ved det første stortingsvalget hvor det var allmenn stemmerett blant kvinner og menn i 1915, var valgdeltakelsen 70 prosent blant mennene og 54 prosent blant kvinnene. I mellomkrigstiden steg valgdeltakelsen uavhengig av kjønn, og i 1936 var deltakelsen 88 prosent blant menn og 81 prosent blant kvinnene. I valgene etter krigen halte kvinnene inn på mennene, ved «rekordvalget» i 1965 var forskjellen på 2,7 prosentpoeng. I 1985 var imidlertid deltakelsen kun 0,7 prosentpoeng høyere blant mennene. I de siste tre stortingsvalgene er deltakelsen omtrent 3 prosentpoeng høyere blant kvinnene.

Større forskjeller mellom aldersgruppene og kjønnene

I figur 3 ser vi på valgdeltakelsen etter ettårig alder og kjønn i 1969 og 2021. Det er klart større aldersvariasjon i deltakelsen i 2021 sammenliknet med 1969. I 1969 var det unge under 30 år som hadde en deltakelse som var vesentlige lavere enn gjennomsnittet. I 2021 er det først blant 40 åringene at deltakelsen når opp til gjennomsnittet. Blant de eldste er imidlertid deltakelsen litt høyere i 2021 enn den var i 1969. For kvinnene passeres nivået fra 1969 ved 60 år. For menn ser vi at deltakelsen er over 1969-nivået kun blant dem som er over 75 år.

Vi ser dermed også at endringene i valgdeltakelse etter alder bidrar til den nevnte endringen i kjønnsforskjellen. I 1969 skyldes den høyere valgdeltakelsen blant menn først og fremst at menn over 50 år deltok oftere enn kvinner i samme alder. I 2021 er det fremdeles slik at eldre menn deltar oftere enn eldre kvinner. Men skillet oppstår noe senere, først ved 60 års alder, blant dem over 70 er forskjellen opp mot hele 10 prosentpoeng. Videre ser vi i 2021-tallene at det har oppstått kjønnsforskjeller lengre ned i alder som gjør at kvinner totalt sett stemmer i større grad enn det menn gjør. Forskjellen oppstår tidlig, men avtar så jevnt fram mot 40 års alder og holder seg relativt stabil fram til 60 år. 

Større forskjeller mellom utdanningsgrupper

Det er i dag klare forskjeller med hensyn til utdanningsnivå og valgdeltakelse. I 2021 var valgdeltakelsen etter utdanningsnivå følgende:

• grunnskole 60 prosent
• videregående nivå 78 prosent
• universitet og høyskole kort, 87 prosent
• universitet og høyskole lang, 91 prosent

Forskjellene var imidlertid også til stede tidligere. Det har nok alltid vært forskjeller i valgdeltakelsen etter utdanningsnivå. Jo høyere utdanning, jo høyere deltakelse. I 1969 lå de med universitetsutdanning litt over 10 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i valget. Blant dem med folkeskole, som var det vanligste utdanningsnivået, var valgdeltakelsen rundt 81 prosent, rundt 3 prosentpoeng lavere enn den gjennomsnittlige valgdeltakelsen. Blant dem som hadde ungdomsskole som høyeste utdanningsnivå, var deltakelsen rundt 87 prosent, altså over den gjennomsnittlige valgdeltakelsen. Blant dem med gymnasnivå var deltakelsen 89 prosent.

Vis som figurVis som tabell

---

Tekstbeskrivelse og kilde

Figuren viser valgdeltakelsen blant personer over 25 år i 1969, fordelt etter utdanningsnivåene folkeskole, ungdomsskole, gymnasnivå og universitet og høyskole, med konfindensintervall for hvert av utdanningsnivåene. Resultatene viser at valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå.

• ¹Manntallskontrollerte og veide estimater. Feilfelt: 95 % konfidensintervall

Kilde: Velgerundersøkelsen 1969. Statistisk sentralbyrå

Det er to trekk å merke seg når vi sammenligner valgdeltakelse etter utdanning i 1969 og 2021. For det første har forskjellene mellom utdanningsgrupper blitt langt større. I 1969 var forskjellen mellom valgdeltakelsen for det høyeste og laveste utdanningsnivået 15 prosentpoeng. I 2021 er denne forskjellen 31 prosentpoeng. For det andre ser også at valgdeltakelsen har gått ned i alle utdanningsgruppene, spesielt blant dem med kortest utdanning. Ser vi på utviklingen i et litt kortere perspektiv (figur 5), fra 1997 til 2021, ser vi at trenden med nedgang i valgdeltakelsen har forsterket seg blant de med grunnskoleutdanning, mens trenden ikke er like klar for de med utdanning over dette nivået. Dermed ser vi altså en forsterking av forskjellen i valgdeltakelse mellom de med lavest utdanning og andre.

Vis som figurVis som tabell

---

Tekstbeskrivelse og kilde

Figuren viser valgdeltakelsen ved de sju storingsvalgene fra 1997 til 2021, fordelt etter utdanningsnivåene grunnskole, videregående, universitet I og universitet II. For valgene fra 1997 til 2009 vises også konfidensintervaller. Resultatene viser i hovedsak at valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå, og at deltakelsen har sunket blant dem med grunnskoleutdanning mens den holder seg mer stabil for dem med lengre utdanning.

• ¹Feilfelt: 95 % konfidensintervall 1997-2009

Kilde: Valgdeltakelse, Statistisk sentralbyrå

Forskjellene etter innvandrerbakgrunn øker

Statistikken over valgdeltakelse har alltid vist at personer med innvandrerbakgrunn stemmer i mindre grad en personer uten innvandrerbakgrunn. Ved de seneste valgene registrerer vi en svak økning i valgdeltakelsen blant norske borgere uten innvandrerbakgrunn. Blant personer med innvandrerbakgrunn er bildet mer sammensatt. Valgdeltakelsen gikk opp i 2017 sammenliknet med 2013, men den sank igjen i 2021 slik at forskjellen i valgdeltakelse mellom norske borgere med og uten innvandrerbakgrunn har aldri vært større enn ved det siste valget i 2021.

Høyinntektsklassen stemmer oftere enn andre

I diskusjonen om hvordan personers tilgang på ressurser påvirker valgdeltakelsen, er økonomi naturligvis sentralt, og som vi viste til innledningsvis er det godt kjent at stemmeberettigede i de høyere inntektsklassene stemmer oftere enn de som har lavere inntekter. Dette finner vi også støtte for når vi analyserer valgdeltakelsen i 2021 fordelt etter tre inntektsklasser (OECD 2019). Ved å dele inn i tre inntektsklasser på den måten vi gjør, får vi bedre frem eventuelle forskjeller mellom dem som har lav inntekt sammenliknet med dem som har «normal» inntekt. Middelklassen blir den klart tallmessige største, mens lav- og høyinntektsklassen blir ytterpunktene, eller halene på hver sin side av middelklassen. I 2021 befant 75 prosent av de stemmeberettigede seg i middelklassen, 18 prosent befant seg i lavinntektsklassen, mens 7 prosent befant seg i høyinntektsklassen. Denne klasseinndelingen bestemmes på bakgrunn av inntekten til husholdningen, og ikke den personlige inntekten. Dermed forteller inndelingen noe om den økonomiske konteksten for personers liv. Vi ser klare økonomiske klasseforskjeller med hensyn til valgdeltakelse i 2021, da deltakelsen for den tredelte inntektsklasse var:

• lavinntektsklassen: 63 prosent
• middelklassen: 82 prosent
• høyinntektsklassen: 91 prosent

Innteksklasse er naturligvis ikke frikoblet fra andre relevante kjennemerker. Det er for eksempel slik at de yngste og de eldste oftere befinner seg i lavinntektsklassen, og som vi har sett er deltakelsen lavere blant de yngste og de eldste. Kan det være at alder og ikke økonomi i seg selv er forklaringen på ulik valgdeltakelse mellom inntektsklasser? Ved å fordele valgdeltakelsen etter aldersgrupper og inntektsklasse, og i tillegg ta hensyn til kjønn (figur 7), blir det imidlertid tydelig at forskjellene i valgdeltakelse mellom inntektsklasser holder seg også når vi sammenlikner innenfor samme kjønn og aldergruppe. For begge kjønn i alle aldersgrupper skiller lavinntektsklassen seg ut med spesielt lav valgdeltakelse. Forskjellene mellom middelklassen og høyinntektsklassen er mindre, men likevel tydelig og konsistent også på tvers av alder og kjønn. Økonomiske ressurser i seg selv har altså betydning for valgdeltakelsen.

De siste 20 årene har innvandringen til Norge vært relativt stor. Ved tusenårsskiftet var omtrent 6 prosent av befolkningen enten innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre, i valgåret 2021 var tilsvarende andel nesten 19 prosent (SSB, 2024b). Dermed blir også andelen stemmeberettigede med innvandringsbakgrunn langt større enn tidligere. Det er godt kjent at personer med innvandrerbakgrunn sjeldnere benytter seg av stemmeretten (se figur 6). Dermed er det også ett kjennemerke vi må ta hensyn til i variasjon av valgdeltakelsen. Når vi da i tillegg kan slå fast at personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert nederst i inntektsfordelingen, reiser det spørsmålet om det påvirker sammenhengen mellom inntektsklasse og valgdeltakelse. Drøyt én  av tre av dem med innvandrerbakgrunn befinner seg i lavinntektsklassen, mens det gjelder færre enn én av fem som ikke har innvandrerbakgrunn. I figur 8 har vi derfor sett på valgdeltakelse etter velgernes status som innvandrer, norskfødt med innvandrerforeldre eller som del av befolkningen ellers. På samme måte som når vi fordelte etter kjønn og alder, ser vi at forskjellene i valgdeltakelse etter økonomisk klasse består uavhengig av innvandrerbakgrunn eller ikke – den er uansett høyere jo større økonomiske ressurser husholdningene har.

Stemmer de med lavinntekt sjeldnere sammenliknet med tidligere?

Datakilden for inntektsregnskapet vi benytter ble etablert i 2004. For stortingsvalget i 2001 har vi mulighet til å analysere valgdeltakelse og inntektsnivå fra register på et tilfeldig utvalg av rundt 3 000 stemmeberettigede, valgdeltakelsen er fra 2001, mens inntekten er fra 2004. For 2005 og 2009 mangler vi data. For de tre seneste stortingsvalgene i 2013, 2017 og 2021 benytter vi sammenlignbare registerdata for store utvalg for å vurdere utviklingen i stemmegivning etter inntekt.

I figur 9 viser vi valgdeltakelse etter inntektsnivå i 2001 og 2013-2021. For 2001 er det en utvalgsvarians (statistisk usikkerhet), men valgdeltakelsen blant dem med lavinntekt er signifikant lavere enn blant dem med middelinntekt og dem i høyinntektsklassen. Deltakelsen er også signifikant høyere blant dem i høyinntektsklassen sammenliknet med dem med middelinntekt. For 2013 og 2017 er utvalgsusikkerheten svært lav, og for 2021 er alle de stemmeberettigede med. For alle årene ser vi den samme «trappeformen», deltakelsen er lavest blant dem med lav inntekt, rundt 65 prosent. Deltakelsen er litt over 80 prosent for middelklassen, mens deltakelsen er rundt 90 prosent for høyinntektsklassen.

I figur 9 ser vi videre at deltakelsen har sunket blant dem med lav inntekt siden 2001. Deltakelsen blant dem med lavinntekt er signifikant lavere i 2021 sammenliknet med 2001. Men endringene er ikke oppsiktsvekkende store. I 2013 var deltakelsen 66 prosent blant dem med lavinntekt, i 2021 har den sunket til 63 prosent, altså med 3 prosentpoeng. Deltakelsen blant dem med høyinntekt har holdt seg stabil på 91 prosent fra 2013. Blant dem med middelinntekt er det en nedgang på 1 prosentpoeng fra 2017 til 2021. Dette tyder på at det blir større forskjeller i valgdeltakelsen med hensyn til inntektsnivå. Men økningen i disse forskjellene er små.

Vis som figurVis som tabell

---

Tekstbeskrivelse og kilde

Figuren viser valgdeltakelse ved stortingsvalgene i 2001, 2013, 2017 og 2021 fordelt etter tilhørighet til inntektsklasse. For 2001 og 2013 vises også konfidensintervaller. Resultatene viser at valgdeltakelsen ved alle valgene øker dess høyere i inntektsfordelingen velgerne befinner seg.

• ¹1: 2001 er inntekt per 2004.
• ²2: 2013 og 2017 estimater veid etter trekksannsynlighet.
• ³Feilfelt: 95 % konfidensintervall

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, Statistisk sentralbyrå

Kilde: Valgdeltakelse, Statistisk sentralbyrå

Også inntektsforskjeller i 1969

Forskjeller i valgdeltakelse etter inntektsnivå er ikke noe nytt. SSBs velgerundersøkelse fra 1969 viste at det også den gangen var forskjeller i valgdeltakelsen med hensyn til oppgitt inntekt. De med høyest inntekt stemte i større grad enn de med lav inntekt (figur 10). Blant dem med lav inntekt stemte 73 prosent, blant dem med middelinntekt stemte 85 prosent, mens 93 prosent av dem med høy inntekt stemte. Forskjellen mellom dem med høy inntekt og lav inntekt var om lag 20 prosentpoeng.

Vis som figurVis som tabell

---

Tekstbeskrivelse og kilde

Figuren viser valgdeltakelsen ved stortingsvalget i 1969, fordelt etter inntektsnivå, med konfidensintervaller. Resultatene viser at valgdeltakelsen øker med inntektsnivå.

• ¹1969 «Hvor stor var Deres antatte inntekt (nettoinntekt på selvangivelsen i 1968? (For gifte IO summen av ektefellenes nettoinntekt) Under kr. 10 000, Kr 10 000 – 19 900, 20 000 – 29 900, 30 000 – 39 900, 40 000 – 49 9000, 50 000 og over«. Lav inntekt: under 10 000, middel inntekt 10 000 – 39 900, høy inntekt 40 000 og over. Inkluderer ikke studenter og skoleelever samt personer over 75 år

Kilde: Velgerundersøkelsen 1969, Statistisk sentralbyrå

Sammenligning av stemmegivning etter inntektsnivå mellom 1969 og 2021 er utfordrende. Selve inntektsbegrepet er ikke det samme, og valgundersøkelsene er basert på selvrapportert inntekt med feilkilder som kan forringe kvaliteten på resultatene. Ideelt sett burde man ha et inntektsbegrep som tar høyde for endringer i husholdningssammensetning over tid. Men gitt disse begrensingene ser vi at 20 prosentpoengs forskjell mellom dem med høy og lav inntekt i 1969 har blitt til 28 prosentpoengs forskjell mellom høy- og lavinntektsklassen i 2021. Det kan se ut til at nedgangen i valgdeltakelse er størst i lavinntektsklassen og middelklassen, mens forskjellen i valgdeltakelse i høyinntektsklassen mellom 1969 og 2021 ikke er stor nok til at vi ser samme tendens.  Med forbehold virker det som det er empirisk belegg for å hevede at forskjellene i valgdeltakelse med hensyn til inntektsnivå var mindre tidligere enn det vi finner i nyere valg. 

Litt større forskjeller de senere år

Estimatene i figur 9 tar ikke hensyn til at sammensetningen blant de stemmeberettigede med hensyn til bakgrunnsvariabler kan endre seg mellom valgene. For å kontrollere for dette har vi foretatt en analyse der vi tester effekter av flere kjennemerker samtidig i en regresjonsmodell. I tillegg til inntektsklasse kontrollerer vi for både kjønn, alder, utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn. Det gir oss muligheten til å avdekke mer isolerte effekter av de ulike kjennemerkene og hvilke av dem som ser ut til å bety mest for valgdeltakelsen.

I regresjonsmodellene i tabell 2 tar vi hensyn til disse bakgrunnsvariablene. Med middelklasse som referansekategori ser vi først på middelklassen og høyinntektsklassen i tabell 2, og finner at det er en økning på rundt 1 prosentpoeng i forskjellen mellom middelklassen og høyinntektsklassen fra 2013 og 2017 til 2021. Siden estimatene fra 2001 er basert på et utvalg på 2 900 personer, blir standardfeilen og usikkerheten til koeffisientene betydelig større enn de andre årgangene. Endringene mellom 2001 og 2021 i koeffisientene for lavinntekt og høyinntekt er ikke signifikante, når vi kontrollerer for bakgrunnsvariablene. Endringene, med hensyn til lavinntekt, mellom 2013 og 2021 er litt under 1 prosentpoeng, altså svært liten, men den er signifikant. Forskjellen mellom høyinntekt og middelinntekt er imidlertid cirka 1,5 prosentpoeng. Det betyr at det ser ut som det blir litt større forskjeller i valgdeltakelse etter inntektsnivå fra 2013 til 2021 for dem med høyinntekt og middelinntekt. Vi må presisere at vi snakker om små endringer. Videre ser vi at utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn har større betydning for valgdeltakelse enn inntektsnivå.                           

Ser vi på lavinntektsklassen med utgangspunkt i stortingsvalget i 2013, finner vi at valgdeltakelsen i denne inntektsklassen går ned med ett prosentpoeng fram til 2017 og ytterligere to prosentpoeng fram til 2021. Den totale reduksjonen i valgdeltakelse i den økonomiske middelklassen er på samme nivå, slik at forskjellen mellom disse klassene er lik i 2013 og 2021, samtidig som avstanden opp til høyinntektsklassens valgdeltakelse har økt for begge Dette tyder på at forskjellen har økt over tid, også ved de seneste stortingsvalgene.

Ser vi på tilhørighet til inntektsklasse sammen med andre kjennemerker i regresjonsanalyser for disse valgene, kan funnene tyde på at denne økte forskjellen delvis kan tilskrives andre kjennemerker. Men; samtidig viser analysene at tilhørighet til høyinntektsklassen hadde sterkere positiv innvirkning på deltakelsen i 2021 enn ved de to foregående stortingsvalgene.  

Dersom vi først vektlegger betydningen av inntektsklasse, bekrefter denne analysen inntrykket basert på det vi har vist til nå. Det å tilhøre lavinntektsklassen gir, i vår modell, nesten 12 prosent lavere sannsynlighet for å delta ved valget i 2021 kontra det å tilhøre middelklassen (referansekategori). På den andre siden gir det å tilhøre høyinntektsklassen 4 prosent høyere sannsynlighet for å stemme. Dette gjelder altså selv når vi tar hensyn til de andre kjennemerkene i modellen. 

Inntektsforskjeller teller, men er ikke viktigst 

Vi har vist at inntektsnivå har betydning for valgdeltakelsen. Inntekt varierer også med forhold som alder, utdanning og innvandrerbakgrunn og flere av disse forholdene sammenfaller med lavere valgdeltakelse. Multivariate analyser viser likevel at tilhørighet til ulike inntektsklasser har selvstendig forklaringskraft, slik at det å tilhøre lavinntektsklassen i seg selv faktisk bidrar til lavere sannsynlighet for å delta ved valg. Analysene av de siste valgene viser at valgdeltakelsen er lavere i lavinntektsklassen også når vi kontrollerer for kjønn, alder og innvandrerbakgrunn. Det tyder på at økonomisk ulikhet har selvstendig betydning for valgdeltakelsen, og at det å mangle økonomiske ressurser i form av å ha lav inntekt øker sannsynligheten for å bli hjemmesitter ved stortingsvalg, i tråd med ressurstilnærmingen vi presenterte innledningsvis. 

Basert på disse analysene har vi altså sterke indikasjoner på at hvilken økonomisk klasse velgerne tilhører vil ha betydelig innvirkning på valgdeltakelsen i Norge. Dette samsvarer med tidlig forskning på 1960-tallet som viste at disse forskjellene var til stede også i Norge, som selv om amerikanske og norske forskjeller ikke er direkte sammenlignbare, likevel viste at personer som kom fra det øvre sjiktet stemte litt mer enn dem som kommer fra de lavere sjiktene. De tidligste studiene av Norge viste imidlertid at disse forskjellene var mindre her sammenliknet med for eksempel USA, der sammenhengen mellom inntektsklasse og valgdeltakelse var større (Rokkan og Campbell, 1960). Noe av forklaringen lå i at arbeiderbevegelsen, lekmannsbevegelsen, avholdsbevegelsen og målsaksbevegelsen mobiliserte også de fra lavere sosiale og mindre ressurssterke lag i Norge.

Men vi merker oss i tillegg at de stemmeberettigedes inntektsklasse ikke er det kjennemerket som i størst grad påvirker valgdeltakelsen. Både lav utdanning og innvandrerbakgrunn ser ut til å ha sterkere negativ effekt på valgdeltakelsen. Vi ser for eksempel at personer med lav utdanning har hele 23 prosent lavere tilbøyelighet til å stemme med valg sammenlignet med de som har høy utdanning (referansekategori). Og det å ha innvandrerbakgrunn (enten som innvandrer eller norskfødt med innvandrerforeldre) medfører 22 prosent lavere sannsynlighet for å stemme kontra det å tilhøre befolkningen ellers (referansekategori), når vi da også kontrollerer for de andre kjennemerkene i modellen. Vi legger også merke til at det å være i aldersgruppa 25-34 år sammenlignet med referansekategorien 55-74 år, har ganske sterk negativ innvirkning på valgdeltakelsen.

Det at valgdeltakelsen i Norge har falt noe over lang tid, skyldes at deltakelsen har sunket blant de fleste gruppene i samfunnet. Men en skal merke seg at den har sunket vesentlig mer blant dem med kort utdanning og de unge. Velstandsutviklingen i etterkrigstidens Norge, der store deler av befolkningen nå stort sett ikke opplever det vi kan kalle absolutt fattigdom, har fått et betraktelig økt utdanningsnivå og har avansert inn i en relativt stor, velstående økonomisk middelklasse (OECD 2019), har altså ikke medført økt valgdeltakelse.

Mye tyder på at det er velgernes relative posisjon i samfunnet til enhver tid som er avgjørende for valgdeltakelsen, ikke selve velferdsnivået slik vi har sett på det her. Dersom man skal lete etter forklaringer på hvorfor velstandsveksten i Norge ikke har medført at valgdeltakelsen i nyere tid kommer opp på samme nivå som på 1960 tallet, må en antagelig søke andre forklaringer enn velgernes tilgang på ressurser. Men et interessant trekk er likevel at forskjellene i valgdeltakelse mellom ulike grupper i samfunnet ser ut til å øke, både med hensyn til alder, utdanning og inntekt.  

I tidligere tider bidro mangel på ressurser til å mobilisere velgere inn i massepolitikken, dette bidro til å øke valgdeltakelsen og dempe forskjellene i valgdeltakelse. Spørsmålet er da om denne mobiliseringseffekten har avtatt, slik at det under den tilsynelatende stabile valgdeltakelsen de siste 20 årene ligger en økt forskjell i valgdeltakelsen basert på ulikhet i levekår?

SSB har målt valgdeltakelse fordelt etter kjønn og andre kjennetegn i lang tid. Dette ut fra en forståelse av at høy og bred valgdeltakelse er en styrke for legitimiteten til demokratiet. Endringer på et par prosentpoeng fra et valg til et annet eller moderate endringer over tid er ikke å anse som alvorlige. I tråd med ulike demokratiteorier anses bred deltakelse som vel så viktig som høy valgdeltakelse. For store forskjeller mellom ulike grupper i befolkningen, der visse grupper systematisk deltar sjelden i valgene, kan svekke systemets legitimitet. Det er altså ikke nødvendigvis nivået på valgdeltakelsen som er det viktigste å holde øye med, men om det over tid utvikler seg betydelige forskjeller i deltakelsen mellom ulike grupper i befolkningen. En nedgang på et par prosentpoeng i nivået på valgdeltakelsen samlet sett fra 1993 til 2021 er neppe alvorlig. Videre tyder tallene for valgdeltakelse ved stortingsvalgene i 2013, 2017 og 2021 på at det blir større forskjeller i valgdeltakelsen med hensyn til inntektsnivå. Svaret på det spørsmålet som er denne artikkelens overskrift – «Har inntektsforskjellene fått større betydning for valgdeltakelsen?» – er altså et betinget ja. Men det er også slik at økningen i forskjellene i valgdeltakelsen som skyldes ulikt inntektsnivå er små. Et viktig spørsmål i fremtiden er om vi vil se enda større forskjeller i deltakelsesnivået avhengig av økonomiske levekår.  

Referanser

Campbell, A. (1960). Surge and Decline: A Study of Electoral Change. The Public Opinion Quarterly, 24(3), 397–418. http://www.jstor.org/stable/2746724

Cohen, C (1984) «Demokratiets former» i Hagtvedt og Lafferty (red) Demokrati og demokratisering. Oslo: Aschehoug

Dahl, Robert A. (1961) Who governs? Democracy and power in an American city. New Haven: Yale

Dahl, Robert A. (1967) Moderne politisk analyse. Oslo: Cappelen

Kleven, Øyvin og Tor Morten Normann (2021) Partivalg, inntekt, klasse Artikkel, Statistisk sentralbyrå 16. august 2021.

Lipset, Seymor M. (1960/1968) Det politiske menneske. Politikkens sosiale grunnlag. Oslo: Gyldendal

OECD (2019), Under Pressure: The Squeezed Middle Class, OECD Publishing, Paris (oecd-ilibrary.org).

Ringdal, Kristen (2018) Enhet og mangfold. Samfunnsvitenskapelig forsking og kvantitativ metode. 4. utgave. Bergen: Fagbokforlaget  

Rokkan, S & A. Campbell. (1960). Citizen participation in political life: Norway and the United States of America. International Social Science Journal, 12(1), 69–99.

Rokkan, S. og H. Valen (1965) Stortingsvalget 1965 i søkelyset. CHR. Michelsens institutt publikasjon nr 223.

Statistisk sentralbyrå (SSB) (1964) Folketelling 1960. Hefte IV utdanning. Statistisk sentralbyrå, Oslo 1964. Folketelling 1960 Hefte IV (pdf)

Statistisk sentralbyrå (SSB) (1970): «Stortingsvalget 1969. Personer som ikke gjorde bruk av stemmeretten» i Statistisk ukehefte nr 29: 10-11. Statistisk sentralbyrå

Statistisk sentralbyrå (SSB) (1972) Nasjonalregnskap 1954 – 1970. Norges offisielle statistikk A474, Oslo. Nasjonalregnskap 1954 - 1970. National Accounts 1954 - 1970 (pdf)

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2023) Befolkningens utdanningsnivå. Statistikk per 13. juni 2023. Befolkningens utdanningsnivå

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2024a) Nasjonalregskap, inntekts- og kaptialregnskapet. Statistikk per 6. mars 2024. Nasjonalregnskap, inntekts- og kapitalregnskapet

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2024b) Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Statistikk per 7. mars 2024. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre

Tingsten, H (1937) Political behavior. Studies in election statistics. P.S King. London

Valen, H (1999) «EU-saken post festum?» i B. Aardal (Red.) Velgere i 90-årene. NKS-Forlag:Oslo.

Valen. H (1972) «Tre valg i utviklingens tegn» i H. Valen og W. Martinussen (red) Velgere og politiske frontlinjer. Oslo: Gyldendal