Sykefraværet i Norge har vært nokså stabilt i perioden fra 2011 til 2019, etter en topp i 2009/2010 på grunn av svineinfluensaen. Da koronakrisen inntraff i 2020 økte sykefraværet i Norge igjen til en topp i 2022, etterfulgt av en svært liten nedgang i 2023 og en ny topp i 2. kvartal i 2024. Dette viser både den offisielle sykefraværsstatistikken og tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU).
– Sykefraværstallene som ble publisert denne uka, viser at Norge fortsetter å ha et høyt sykefravær, fire år etter koronapandemien inntraff. Det er det lange sykefraværet som har størst betydning for det totale fraværet: hele 9 av de omtrent 11 millionene tapte dagsverkene er legemeldte sykefravær, sier Erik Horgen, seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå.
Tall fra andre europeiske lands AKU viser at Norge ikke er alene om å ha et høyere nivå i store deler av perioden 2020-2023, men det er få andre europeiske land som har høyest nivå både i 2022 og 2023, og kun et fåtall andre som kan sies å oppleve en lignende utvikling som Norge.
– Mange land hadde et høyere sykefravær i 2023 enn før pandemien, men i motsetning til Norge hadde de fleste av dem en tydelig nedgang i 2023, eller tidligere, sier Erik Horgen.
Utviklingen i Norge skiller seg også ut fra land vi ellers sammenligner oss med. Sverige hadde en topp allerede i 2020 og deretter nedgang i 2021 og 2023. I både Danmark og Finland toppet sykefraværet seg i 2022, etterfulgt av nedgang i 2023. Av de nordiske landene er det kun Island som kan sies å ha hatt en utvikling som ligner den vi har hatt i Norge, med høyest sykefravær både i 2022 og 2023. Nederland, som har mye til felles med de nordiske landene når det gjelder situasjonen på arbeidsmarkedet, har hatt en lignende utvikling som Danmark og Finland.
I den offentlige debatten blir det hevdet at sykefraværet i Norge er blant verdens høyeste. Dette bygger som oftest på sykefraværstall som kommer fra AKU. Rent teknisk er sykefraværstall fra ulike lands AKU sammenlignbare ettersom dataene samles inn etter samme metodikk og med utgangspunkt i like definisjoner. Men ulikt regelverk påvirker nivået på sykefraværet i de ulike landene. For eksempel vil land med svakere stillingsvern enn Norge ha lavere sykefravær (alt annet likt) ettersom langtidssyke kan miste jobben og dermed ikke telles i sykefraværstallene. Å sammenligne nivået på sykefraværet mellom land kan av grunnene forklart ovenfor være problematisk.
Formålet med Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) er primært å gi informasjon om utviklingen i sysselsetting og arbeidsledighet, og om ulike gruppers tilknytning til arbeidsmarkedet. AKU er i utgangspunktet ikke designet for å være kilde for sykefraværsstatistikk. I mangel av internasjonale sammenlignbare spesialstatistikker over sykefravær kan AKU bli brukt som kilde. Vi kan bruke AKU til å se på andelen sysselsatte personer som var helt fraværende fra arbeid på grunn av egen sykdom i referanseuken. Det er derfor viktig å være oppmerksom på hva slags mål på sykefraværet dette er, den er forskjellig fra sykefraværsprosenten i NAV og SSB sin sykefraværstatistikk. Å være sysselsatt i AKU betyr at man i intervjuet har svart at man utførte minst én time med inntektsgivende arbeid i referanseuken eller at man har svart at man var midlertidig fraværende fra et slikt arbeid i referanseuka på grunn av sykdom, ferie, lønnet permisjon eller lignende. I alle landenes AKU blir intervjuobjektene intervjuet om situasjonen deres i en gitt uke – kalt referanseuka. Telleren i prosenten er sysselsatte som var midlertidig fraværende hele referanseuken og som oppgir sykdom som viktigste fraværsgrunn. Man fanger altså ikke opp alt sykefravær. I tillegg er det antall personer både i teller og nevner – det tas altså ikke hensyn til stillingsprosent slik som i sykefraværsprosenten i NAV og SSB sin sykefraværstatistikk. Erfaring fra Norge tilsier likevel at det er et nokså godt samsvar mellom dette målet fra AKU og sykefraværsprosenten i NAV og SSB sin sykefraværstatistikk når det gjelder utviklingen i sykefraværet samlet sett. Hva vil det si at AKU ikke primært er designet for å måle sykefravær? Både fra ILOs og EUs side er vekten i standardiseringen lagt på måling av sysselsetting og arbeidsledighet. Tall over sykefravær kommer som et biprodukt av at man måler sysselsetting og arbeidstid. Nærmere bestemt kommer det fram som en av årsakene til at folk ikke arbeider de timene som de vanligvis gjør i referanseuken for undersøkelsen. I EUs liste over variabler som skal innrapporteres, inngår ikke varighet på sykefraværet, diagnose, om fraværet er egenmeldt eller legemeldt, og heller ikke avlønning under sykefraværet. Alt dette er variabler som man vil ønske å ha med i en statistikk som skal måle utvikling og struktur på sykefraværet. Det er flere forhold man bør være oppmerksom på når det gjelder å bruke disse tallene for sammenligning mellom land. For det første er det et brudd i tallene mellom 2020 og 2021 for alle landene. Dette skyldes at alle landenes undersøkelser gjennomgikk en endring som følge av at det kom på plass et nytt regelverk for AKU gjeldende fra og med 2021. Det er ikke i utgangspunktet noen grunn til å tro at bruddet er stort når det gjelder akkurat dette temaet, men bruddet kan være av ulik størrelse i forskjellige land og endringer mellom 2020 og 2021 bør uansett tolkes med varsomhet som følge av bruddet. Dette er selvsagt uheldig med tanke på koronapandemien. Enkeltland kan også ha flere brudd enn det mellom 2020 og 2021. For det andre er det viktig å være oppmerksom på at forskjeller mellom landene når det gjelder regelverk og rettigheter gjør det problematisk å sammenligne nivåtall. I land med svakere stillingsvern enn Norge vil for eksempel langvarig syke forsvinne ut av statistikken.