Etter mange år med til dels kraftig vekst i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, stoppet dette opp i 2020 da andelen var lik året før. I 2021 var det første gang siden 2011 en liten nedgang, viser inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger.
I alt 110 700 barn tilhørte husholdninger med vedvarende lavinntekt i perioden 2019-2021. Det tilsvarer 11,3 prosent av alle barn under 18 år. Vedvarende lavinntekt betyr at barna har tilhørt en husholdning som har hatt inntekt under lavinntektsgrensen i gjennomsnitt over en treårsperiode.
Tilsvarende antall både i 2020 og 2019 var på 115 000 barn, og andelen var på 11,7 prosent.
Nedgangen forklares blant annet med en moderat inntektsvekst i 2021, som var størst blant småbarnsfamiliene, blant annet på grunn av økning i barnetrygd for de yngste. I tillegg påvirkes nedgangen i antall litt av at det blir færre barn i befolkningen.
Statistikken viser at husholdningene nederst i inntektsfordelingen økte inntektene mer enn dem i midten, noe som gjorde at andelen med årlig lavinntekt gikk ned – særlig for barnefamilier. Denne utviklingen ser vi også når det gjelder utviklingen i vedvarende lavinntekt blant barn.
Sett i et litt lengre perspektiv er andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt fremdeles høy. Vi skal ikke lenger tilbake enn 2018 før vi finner tilsvarende andel som i 2021 på 11,3 prosent.
Tilbake i årene mellom 2008 og 2011 var det en relativt stabil andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt på under 8 prosent. Etter det var det en jevn årlig økning i andelen. Den nådde 10 prosent i 2015, og antallet passerte 100 000 året etter.
Barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger har økt fare for å oppleve at de ikke har de samme godene som andre barn og har, og har økt risiko for å bli hengende etter på flere levekårsområder. Oppvekst i lavinntekt viser blant annet sammenheng med negative helseutfall, og det er påvist at unges mentale helse påvirkes negativt av å tilhøre en lavinntektsfamilie (Fløtten og Nielsen 2020). Nyere analyser viser også at barn som opplevde lavinntekt i ungdomstiden i gjennomsnitt oppnår lavere utdanningsnivå og svakere arbeidsmarkedstilknytning som voksne (Ekren og Grendal 2021). Også internasjonal forskning viser det å vokse opp i fattigdom, målt som lave inntekter, kan gi negative effekter på hvordan barn klarer seg i voksenlivet (Brooks-Gunn og Duncan 1997, Duncan, Magnuson, Kalil og Ziol-Guest 2012).
En vanlig måte å definere vedvarende lavinntekt på er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere år – for eksempel 3 år – og deretter å definere alle dem med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 prosent eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. For å ta hensyn til at husholdninger er ulikt sammensatt, justeres i tillegg inntekten etter forbruksenheter. Vi summerer da husholdningens samlede inntekt etter skatt, og deler den på en forbruksvekt. Vi benytter her EUs skala for forbruksvekter, som betyr at første voksne får vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekt 0,3. I praksis betyr det at en barnefamilie med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,1 ganger så høy som en enslig for å ha samme økonomiske velferdsnivå. Dette er en metode som ofte blir benyttet i Statistisk sentralbyrå sine rapporter om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. I denne artikkelen bruker vi i hovedsak vedvarende lavinntekt i betydningen «under 60 prosent av mediangjennomsnittet over tre år». Det betyr også at kun barn som har vært bosatte i alle de tre årene regnes med i statistikken. I tillegg benytter vi også en tilnærming der vi tar utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra et gitt år, og bare prisjusterer denne. Dette er en mer «absolutt» definisjon på lavinntekt, enn den relative tilnærmingen.
Bedre for de yngste barna
Det er gjerne de yngste barna som har størst sannsynlighet for å tilhøre en lavinntektshusholdning, men det er også blant de yngste at andelen har sunket mest de siste par årene. Blant barn under 6 år nådde andelen med vedvarende lavinntekt 12,7 prosent i 2019, før vi nå så en liten nedgang til 12,6 prosent i 2020 og videre ned til 11,8 prosent i 2021. Blant de litt eldre barna kom nedgangen først i 2021, men den var da litt svakere enn blant de yngste. Tallene viser også at nedgangen i lavinntekt er størst for barn fra husholdninger med mange barn. Nedgangen i lavinntekt blant de yngste barna sammenfaller med oppjusteringer av barnetrygdsatsene for den samme gruppen.
Også færre med «absolutt» lavinntekt
Ved å måle lavinntekt relativt til inntektsutviklingen for «folk flest», kan man overse det at inntektene også kan øke selv for dem som faller under lavinntektsgrensen. Et alternativ er da å benytte en «fast» lavinntektsgrense fra ett år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år. Det bidrar også til å belyse inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen. Gjør vi dette med utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra 2009, ser vi en positiv utvikling for barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen fram til 2013. Da var andelen barn med vedvarende lavinntekt nede i 6,3 prosent målt ut fra inntektsgrensen i 2009, noe som tyder på en positiv inntektsutvikling også for barnefamiliene med lavest inntekt. Etter det økte lavinntektsandelen på nytt fram til 2019, da den var på 7,9 prosent. I påfølgende år har imidlertid andelen med lavinntekt basert på den «faste» lavinntektsgrensen på nytt gått ned, til 6,8 prosent i 2021. Både i 2020 og 2021 fikk altså barnefamiliene aller nederst i inntektsfordelingen bedret kjøpekraft.
Seks av ti har innvandrerbakgrunn
Også blant barn med Med innvandrerbakgrunn menes enten at barnet har innvandret til Norge, eller er født her i landet av foreldre som har innvandret. er det en viss nedgang i andelen med vedvarende lavinntekt de siste to årene, selv om de fremdeles utgjør seks av ti barn i lavinntektsgruppen. Ser vi på antall bosatte barn totalt i Norge i perioden 2019-2021, var det litt færre enn to av ti som hadde innvandrerbakgrunn. Barn med innvandrerbakgrunn er dermed sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen.
Barn som selv har innvandret til landet har fremdeles stor sannsynlighet for å tilhøre en husholdning med vedvarende lavinntekt. I 2021 var lavinntektsandelen på 46,7 prosent. Dette var likevel 1,7 prosentpoeng mindre enn året før og 2,7 prosentpoeng mindre enn i 2019 da andelen var på sitt høyeste. I alt 27 100 barn som selv har innvandret hadde vedvarende lavinntekt i 2021, og det er 2 000 færre enn to år tidligere.
Også blant norskfødte barn med innvandrerforeldre fortsatte andelen å gå noe ned i 2021, hvor den var 31,0 prosent. Det er 3,4 prosentpoeng mindre enn i 2016 da andelen var på sitt største. Men selv om andelen er mindre, økte likevel antallet norskfødte barn med innvandrerforeldre i lavinntektsgruppen frem til 2020. Det er fordi antallet i denne gruppen samlet sett har økt betydelig i befolkningen de siste årene. Også i 2021 ble det flere norskfødte barn med innvandrerforeldre i befolkningen, men reduksjonen i andel i lavinntekt fra 2020 til 2021 medførte likevel at 1 100 færre norskfødte barn med innvandrerforeldre hadde vedvarende lavinntekt i 2021.
Også i disse gruppene er det nærliggende å peke på sammenfallet mellom nedgang i lavinntektsandel og økningen i barnetrygd. Det at innvandringen de siste årene har vært klart mindre enn tidligere er trolig også en medvirkende årsak siden de med kort botid oftere er i lavinntektsgruppen enn andre.
I alt 5,6 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn har vedvarende lavinntekt, en andel som er betydelig lavere enn blant barn med innvandrerbakgrunn. For barn uten innvandrerbakgrunn har utviklingen vært ganske stabil de siste årene, men også blant disse barna ble andelen med vedvarende lavinntekt redusert med 0,2 prosentpoeng fra 2020 til 2021. Sammen med at antallet barn uten innvandrerbakgrunn i befolkningen sank, medvirket dette til en reduksjon på 2 100 barn i lavinntekt. Ser vi tilbake til 2011 var andelen blant disse barna 4,6 prosent, så nivået i 2021 er fremdeles ett prosentpoeng høyere enn det var ti år tidligere.
Figuren viser at andelen barn med vedvarende lavinntekt blant barn som selv har innvandret er 46,7 prosent i 2021, ned fra 48,4 prosent i 2020. Andelen var på sitt laveste i 2011 med 39,8 prosent. For norskfødte barn med innvandrerforeldre var andelen 31,0 prosent i 2021, ned fra 33,2 prosent i 2020. I 2011 var andelen 29,3 prosent. 5,6 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte lavinntektsgruppen i 2021, mens det gjaldt 4,6 prosent i 2011. Figuren viser også at barn med innvandrerbakgrunn utgjør flertallet av barn i lavinntekt, 27 100 innvandrerbarn og 38 800 norskfødte barn av innvandrerforeldre. 44 800 barn uten innvandrerbakgrunn hadde vedvarende lavinntekt i 2021.
- 1Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.
Mindre lavinntekt i alle landgrupper
Som tidligere var det også i 2021 betydelige forskjeller mellom landgrupper i forekomsten av vedvarende lavinntekt blant innvandrerbarnefamilier, men i nesten alle landgrupper var det reduksjon fra året før. Dette henger blant annet sammen med lavere innvandring de siste årene som medfører lengre gjennomsnittlig botid for aller fleste landgruppene. Økt botid blant innvandrere bidrar til mindre lavinntektsandel.
Selv om det ble flere barn med syrisk bakgrunn i befolkningen, har de siste årenes økning i antall barn i lavinntektsgruppen med bakgrunn fra Syria snudd, og i 2021 var antallet igjen så vidt under 10 000 barn. En lavinntektsandel på 80,0 prosent betyr likevel at dette er den mest utsatte landgruppen, men andelen har tross alt blitt redusert med 8,8 prosentpoeng siden 2019.
I antall er det fremdeles flest barn med lavinntekt med bakgrunn fra Somalia, 10 300 barn, hvilket er 73,8 prosent av alle barn med somalisk bakgrunn. Men også i denne landgruppen en fortsettelse av en nedgang som startet etter at nivået var oppe i 79,1 prosent i 2017.
Også barn med bakgrunn fra Libanon er i stor grad utsatte for vedvarende lavinntekt, og selv om adelen gikk ned fra 74,0 i 2020 til 71,5 i 2021 sto antallet stille på 1 000 barn siden det var noen flere barn med denne landbakgrunnen i befolkningen sammenlignet med året før. Også antallet barn med bakgrunn fra Eritrea i lavinntektsgruppen endret seg lite siden denne befolkningsgruppen økte i antall. Selv om andelen gikk ned fra 56,0 prosent i 2020 til 50,4 prosent i 2021, utgjorde ikke det en reduksjon på mer enn om lag 150 barn.
Barn av arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen har også opplevd en betydelig nedgang i andelen med vedvarende lavinntekt de siste årene, og begynner nå å nærme seg nivået for hele landet. I 2021 hadde barn fra disse landene en andel på henholdsvis 17,8 prosent og 15,9 prosent. Går en 10 år tilbake hadde polske og litauiske barn en lavinntekstandel på over 30 prosent.
To landgrupper som skiller seg litt ut er Etiopia og Tyrkia. I begge disse landgruppene ser vi en liten økning i både andel og antall barn som tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2021.
Figuren viser at barn med innvandrerbakgrunn fra Syria har den høyeste andelen med vedvarende lavinntekt, 80 prosent (9 900 barn), etter fulgt av barn med bakgrunn fra Somalia, 73,8 prosent (10 300 barn). Barn fra Libanon har også høy lavinntektsandel, 71,5 (1 000 barn). Blant de ti landene med flest barn i lavinntektsgruppen, er andelene lavest blant dem med bakgrunn fra Polen (17,8 prosent) og Litauen (15,9 prosent).
- 1Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.
Også nedgang i de store byene
Det er stor variasjon mellom kommuner når det gjelder hvor store andeler barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Også i 2021 fant vi størst andeler i nabobyene Sarpsborg og Fredrikstad, og over tid har andelene økt merkbart i disse to byene. Men nedgangen i 2021 gjør seg også gjeldende her, og andelen ble redusert med 0,7 prosentpoeng i begge byene.
Reduksjonen i andel barn i lavinntekt gjør seg gjeldende i nesten alle store byer. Tromsø, som i utgangspunktet har en liten andel, er et unntak siden andelen holdt seg uendret på 7,1 prosent fra 2020 til 2021. Et annet unntak er Lillestrøm, der andelen barn i vedvarende lavinntekt økte litt igjen i 2021 etter en liten nedgang i 2020. 10,7 prosent er likevel noe mindre enn landsgjennomsnittet.
På tross av en reduksjon i andelen barn i lavinntekt fra 2020 til 2021 i nesten alle store byer, øker likevel andelen når vi ser det i et litt lengre tidsperspektiv. Over en femårsperiode har andelene økt ganske merkbart i de fleste kommuner. Størst økning i andel har vi sett i Sandefjord, der 14,0 prosent av barna var i vedvarende lavinntekt i 2021, 2,9 prosentpoeng høyere enn i 2016. Også i byene Stavanger, Sandnes, Fredrikstad og Sarpsborg har økningen vært på 2 prosentpoeng eller mer.
Oslo skiller seg litt ut med en mer positiv trend over noen år. Her har andelen blitt redusert for tredje år på rad og er nå på 16,4 prosent. Vi må helt tilbake til 2013 for å finne tilsvarende andel.
Referanser
Brooks-Gunn, J., og Duncan, G. J. (1997). The Effects of Poverty on Children. The Future of Children 7. https://doi.org/10.2307/1602387
Duncan, G. J., Magnuson, K., Kalil, A., og Ziol-Guest, K. (2012). The importance of early childhood poverty. Social Indicators Research 108. https://doi.org/10.1007/s11205-011-9867-9
Fløtten, Tone & Roy A. Nielsen (2020). Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. Vedlegg til Like muligheter i oppveksten. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020-2023). Hentet fra: https://fafo.no/zoo-publikasjoner/eksterne-rapporter/item/barnefattigdom-en-kunnskapsoppsummering-2
Ekren, Rachel og Ola Nestvold Grendal (2021). Barn i vedvarende lavinntekt klarer seg litt dårligere i utdanning og arbeid.
Oppdragsgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet
