I 2022 sank inntektene til norske husholdninger med 1,4 prosent målt i faste kroner, samtidig som andel og antall personer med årlig lavinntekt økte svakt. Dette viser inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger.
På tross av dette ser vi at andel og antall barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt ble redusert for andre år på rad.
I perioden 2020-2022 tilhørte 102 600 barn, 10,6 prosent av aller barn under 18 år, en husholdning med vedvarende lavinntekt. Det er en nedgang på 0,7 prosentpoeng tilsvarende 8 100 barn sammenlignet med perioden 2019-2021.
Før dette hadde vi en lang periode med til dels kraftig økning, og et toppunkt ble nådd i 2018-2020, da 115 000 barn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt, en andel på 11,7 prosent. Sammenlignet med toppunktet var det altså 12 400 færre barn med vedvarende lavinntekt i 2022, og vi må tilbake til 2016 for å finne både færre i antall og lavere andel.
Hvordan kan det henge sammen at andelen barn med vedvarende lavinntekt ble redusert når andelen med årlig lavinntekt økte i 2022? En viktig forklaring ligger i at vedvarende lavinntekt slår sammen inntektene over tre år, slik at det ikke kun er det siste året som påvirker. Både i 2020 og 2021 gikk andelene med årlig lavinntekt noe ned, og dette påvirker nå tallene for treårsperioden 2020-2022.
Økningen i årlig lavinntekt i 2022 var dessuten sterkt påvirket av at mange ukrainere flyktet fra krigen og kom til Norge i løpet av året. Disse telles ikke med i målet for vedvarende lavinntekt siden det forutsetter at man har vært bosatt i tre år.
Nedgangen i antall barn som tilhører en husholdning med vedvarende lavinntekt forsterkes dessuten litt av at antallet barn i befolkningen totalt sett også synker. I perioden 2020-2022 bodde det nesten 9 000 færre barn i Norge sammenlignet med treårsperioden 2019-2021.
En vanlig måte å definere vedvarende lavinntekt på er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere år – for eksempel 3 år – og deretter å definere alle dem med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 prosent eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. For å ta hensyn til at husholdninger er ulikt sammensatt, justeres i tillegg inntekten etter forbruksenheter. Vi summerer da husholdningens samlede inntekt etter skatt, og deler den på en forbruksvekt. Vi benytter her EUs skala for forbruksvekter, som betyr at første voksne får vekten 1, andre voksne får vekten 0,5 og barn får vekt 0,3. I praksis betyr det at en barnefamilie med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,1 ganger så høy som en enslig for å ha samme økonomiske velferdsnivå. Dette er en metode som ofte blir benyttet i Statistisk sentralbyrå sine rapporter om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. I denne artikkelen bruker vi i hovedsak vedvarende lavinntekt i betydningen «under 60 prosent av mediangjennomsnittet over tre år». Det betyr også at kun barn som har vært bosatte i alle de tre årene regnes med i statistikken. I tillegg benytter vi også en tilnærming der vi tar utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra et gitt år, og bare prisjusterer denne. Dette er en mer «absolutt» definisjon på lavinntekt, enn den relative tilnærmingen.
Lavinntekt gir økt risiko for levekårsproblemer
Lavinntekt blir ofte omtalt som fattigdom, men det er viktig å holde disse begrepene fra hverandre selv om lave inntekter og fattigdom henger sammen. Lavinntekt i den betydningen vi bruker det her, tar kun hensyn til husholdningenes inntekter målt mot hva som er typisk for alle husholdninger. Det sier derfor ikke noe direkte om hvor langt disse inntektene rekker og i hvilken grad de lave inntektene medfører levekårsproblemer. Fattigdom er i stor grad assosiert med opplevde levekårsproblemer som materielle og sosiale mangler, og det kan henge sammen med mer enn bare lavt inntektsnivå.
Likevel er det vel etablert kunnskap at barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger har økt fare for å oppleve svekkede levekår og dårligere livskvalitet enn andre barn. Lavinntekt kan derfor tolkes som økt risiko for fattigdom (Hattrem 2024).
Det er blant annet påvist sammenheng mellom negative helseutfall og oppvekst i lavinntekt (Fløtten og Nielsen 2020). Barn fra lavinntektsfamilier har også lavere deltakelse i barnehage og deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter enn andre barn, og de gjør det i gjennomsnitt dårligere i utdanningssystemet (Ekspertgruppe om barn i fattigdom 2023). Analyser viser også at barn som opplevde lavinntekt i ungdomstiden i gjennomsnitt oppnår lavere utdanningsnivå og svakere arbeidsmarkedstilknytning som voksne (Ekren og Grendal 2021). Også internasjonal forskning viser at det å vokse opp i fattigdom, målt som lave inntekter, kan gi negative effekter på hvordan barn klarer seg i voksenlivet (Brooks-Gunn og Duncan 1997, Duncan, Magnuson, Kalil og Ziol-Guest 2012).
Noe bedre utvikling for småbarnsfamiliene
Også i hele befolkningen (alle aldre), gikk andelen med vedvarende lavinntekt ned med 0,4 prosentpoeng i 2022 sammenlignet med året før, og endte på 9,5 prosent. Forklaringen på at andelen med vedvarende lavinntekt reduseres mer for barn enn for befolkningen generelt er at barnefamilier, spesielt de med de minste barna, har hatt en litt bedre inntektsutvikling enn mange andre husholdningstyper de siste årene. Fra 2020 til 2022 falt medianinntekt etter skatt for alle husholdninger med 3,3 prosent i realverdi, mens for eksempel enslige forsørgere med små barn økte inntekten med 0,6 prosent i realverdi. Mange av de enslige forsørgerne er også langt nede i inntektsfordelingen og i fare for å havne i lavinntektsgruppen – andelen enslige med små barn i årlig lavinntekt falt fra 48,1 prosent i 2020 til 44,1 prosent i 2022. I 2022 var inntektsutviklingen mest negativ for husholdninger i toppen og bunnen av fordelingen, men ser vi over de tre siste årene har inntektsutviklingen i laveste desil vært noe bedre enn i desilene over (desil 2 til 7). Når de helt nederst i fordelingen bedrer sin posisjon relativt til dem som befinner seg rundt midten, kan lavinntektsandelen gå ned.
I et lengre perspektiv er likevel 10,6 prosent barn i vedvarende lavinntekt relativt høyt. 10-prosentsgrensa ble passert i 2015, etter at andelen hadde holdt seg relativt stabil under og rundt 8 prosent mellom 2008 og 2012. Tilbake i 2005 var den helt nede i 6,7 prosent.
Helt siden 2010 har det vært de yngste barna som har hatt størst sannsynlighet for å tilhøre en lavinntektshusholdning, men dette har nå endret seg. Blant barn under 6 år nådde andelen med vedvarende lavinntekt et toppunkt på 12,7 prosent i 2019, men har siden sunket og er nå nede på 10,4 prosent i 2022. Også blant de litt eldre barna ser vi en viss nedgang, men litt svakere enn blant de yngste, slik at lavinntektsandelen nå er høyest blant barna i alderen 6-10 år.
Tallene viser også at nedgangen i lavinntekt er størst for barn fra husholdninger med mange barn, og det er nærliggende å peke på at nedgangen i lavinntekt blant de yngste barna sammenfaller med oppjusteringer av barnetrygdsatsene for den samme gruppen.
Færre med «absolutt» lavinntekt
Lavinntekt slik vi har omtalt til nå er målt relativt til inntektsutviklingen blant «folk flest», som i dette tilfellet er medianinntekten for befolkningen 2020-2022. Ved en slik tilnærming står man likevel i fare for å overse at inntektene tross alt kan øke – også for dem som er under lavinntektsgrensen. Dersom medianinntekten i befolkningen faller mer enn inntekten til lavinntektsgruppen kan man oppleve at flere kommer over lavinntektsgrensen, men uten at inntektene til denne gruppen reelt sett har bedret seg.
Et alternativ er da å benytte en «fast» lavinntektsgrense fra ett år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år. Da kan vi belyse inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen med utgangspunkt i startåret, og vi har gjort dette ved å ta utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra 2009. Da ser vi en positiv utvikling for barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen fram til 2013. Da var andelen barn med vedvarende lavinntekt nede i 6,3 prosent målt ut fra inntektsgrensen i 2009. Andelen økte så til 7,9 prosent i 2019. Dette tyder på at også barnefamiliene nederst i fordelingen hadde en positiv inntektsutvikling i starten av perioden, mens det motsatte var tilfelle etter 2013 fram til 2019.
Etter 2019 har dette snudd igjen, og andelen med lavinntekt basert på den «faste» lavinntektsgrensen har på nytt gått ned, til 6,1 prosent i 2022. Dette indikerer at barnefamiliene aller nederst i inntektsfordelingen fikk bedret kjøpekraft i perioden 2020 til 2022.
Klar sammenheng med yrkesaktivitet
For majoriteten av husholdninger er yrkesinntekter den viktigste inntektskilden, og det å ha stabil En person regnes som yrkestilknyttet dersom årlig lønn og/eller næringsinntekt er større enn to ganger folketrygdens grunnbeløp (G). er et godt vern mot å havne i lavinntektsgruppen. En undersøkelse av barn i vedvarende lavinntekt 2017-2019 konkluderte med at få av de voksne i lavinntektshusholdningene med barn var i jobb, og i tilfeller der de var det, var jobbene ofte kortvarige, hadde begrenset omfang og lav lønn (Grini og Pettersen 2021)
Dette ser vi også tydelig blant barna som var i vedvarende lavinntekt i 2022, der barn som bor i husholdninger med stabilt sterk yrkestilknytning sjelden er å finne i vedvarende lavinntekt. Blant barn som har bodd med to eller flere yrkesaktive stabilt over en treårsperiode, finner vi knapt noen i lavinntektsgruppen. Men ser vi for eksempel på barn som har tilhørt en husholdning med to yrkestilknyttede i to av årene, men ingen bare ett av årene, finner vi om lag 20 prosent i vedvarende lavinntekt. Selv korte perioder uten voksne yrkestilknyttede husholdningsmedlemmer øker altså risikoen for lavinntekt blant barn betydelig.
Utslagene er størst for barn som tilhører husholdninger helt uten yrkestilknyttede i alle tre årene 2020-2022. Hele 74 prosent av disse barna havner i gruppen med vedvarende lavinntekt.
Minste andel barn i lavinntekt i Oslo siden 2006
Andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt ble redusert i alle de største kommune i 2022, selv om andelene varierer en del på tvers av kommuner. De tre kommunene med høyest andel i 2022 er de samme som i 2021: Fredrikstad, Sarpsborg og Skien, der fra 17,9 til 17,1 prosent av barna tilhører en lavinntektshusholdning. Dette er en merkbar reduksjon i løpet av de to til tre siste årene for disse kommunene, men vi skal likevel merke oss at andelene er høyere enn de var for bare fem til seks år siden.
To byer hvor vi imidlertid ser en nedgang også i et litt lengre perspektiv, er Oslo og Drammen. For Oslo er andelen på 15,2 prosent i 2022 faktisk den minste andelen vi har målt siden 2006. For Drammen er det vanskeligere å sammenligne tall så langt bakover i tid på grunn av kommuneendringer, men en andel på 14,5 prosent i 2022 er den laveste andelen vi har målt siden 2015.
Blant de store kommunene er Bærum den med lavest andel barn i vedvarende lavinntekt, 6,2 prosent. Men samtidig er det lavinntektsgruppen i Bærum som har de laveste inntektene, der barna i lavinntektsgruppen tilhører husholdninger der medianinntekten er over 18 prosent lavere enn lavinntektsgrensen. I Trondheim, der 7,5 prosent av barna lever i vedvarende lavinntekt, har husholdningene til barna i lavinntektsgruppen en medianinntekt som er 13,5 prosent under lavinntektsgrensen, og er dermed den av de store kommunene der lavinntektsbarna relativt sett kommer best ut.
Størst nedgang blant innvandrerbarn
Mye av økningen i vedvarende lavinntekt blant barn som vi har sett fram til de siste to årene, henger sammen med at en større andel av barna i befolkningen har Med innvandrerbakgrunn menes enten at barnet har innvandret til Norge, eller er født her i landet av foreldre som har innvandret. Seks av ti barn i vedvarende lavinntekt har enten innvandret selv, eller er født i Norge med innvandrerforeldre. I og med at de utgjør bare to av ti av alle barn, er overrepresentasjonen tydelig.
Men; i 2022 er det blant barna som selv har innvandret vi finner den største reduksjonen i lavinntektsandel. En reduksjon på 3,1 prosentpoeng betyr 3 100 færre innvandrerbarn med vedvarende lavinntekt i 2022, sammenlignet med året før. Tilsvarende nedgang for norskfødte barn med innvandrerforeldre er 2,5 prosentpoeng og 2 000 færre barn med vedvarende lavinntekt. For begge disse gruppene er vi tilbake på omtrent samme lavinntektsandel som i 2014. Antallet er likevel noe høyere enn den gangen, siden det er flere barn med innvandrerbakgrunn i befolkningen.
Barn som ikke har innvandrerbakgrunn har i utgangspunktet langt lavere risiko for å være i lavinntektsgruppen, men også blant dem ser vi en nedgang på 0,3 prosentpoeng tilsvarende 3 000 barn fra 2021 til 2022. Også for denne gruppen er vi nå tilbake på omtrent samme andel som i 2014.
Nedgangen i lavinntekt i 2022 skyldes blant annet at innvandringen de siste årene har vært klart mindre enn tidligere år. Perioden 2020-2022 sammenfaller med nedstengningen av landet under pandemien, der innvandringen var svært lav sammenlignet med tidligere år. I treårsperioden 2020-2022 økte antallet barn med innvandrerbakgrunn kun med 1 100, sammenlignet med 2019-2021. Dette er en klart mindre økning enn tidligere treårsperioder, og trolig også en medvirkende årsak til reduksjonen i antall med lavinntekt. Lav innvandring fører til at gjennomsnittlig botid for de bosatte øker, og de med kort botid er oftere i lavinntektsgruppen enn andre.
Som nevnt tidligere bør vi også være oppmerksomme på at barn med ukrainsk bakgrunn som kom til Norge i 2022 ikke regnes med i denne statistikken. De vil først telles med for perioden 2022-2024, så det gjenstår å se hvordan denne gruppen vil påvirke lavinntektsandelen framover.
Bedring i alle landgrupper
For barn med innvandrerbakgrunn vil lavinntektsandelen variere mye med hvilket land de har bakgrunn fra. Barn med bakgrunn fra Syria har de siste årene vært gruppen med høyest lavinntektsandel siden de begynte å utgjøre et betydelig antall i statistikken fra 2018, den gangen med 88,4 prosent. I 2022 har denne andelen gått betraktelig ned, og er nå på 74 prosent. Også barna med bakgrunn fra Somalia har hatt høye andeler i lavinntekt over mange år, og nådde en topp med 79,1 prosent i 2017. I 2022 er andelen nede på 70,4 prosent, omtrent som den var ti år tidligere.
Vi legger også merke til en reduksjon i lavinntektsandelen blant barn med bakgrunn fra Irak, Eritrea og Afghanistan, alle med en reduksjon på mer enn 4 prosentpoeng. For barn fra Irak og Afghanistan ser vi nå de laveste andelene vi har målt siden startet å fordele tallene etter landbakgrunn for første gang i 2008.
Mens mange land i denne oversikten er typiske flyktningeland, skyldes innvandringen fra Polen og Litauen primært arbeid. Blant barn med bakgrunn fra disse to landene har vi tidligere sett lavinntektsandeler langt opp på 30-tallet, men en klar reduksjon de siste årene. I 2022 tilhørte 15,5 prosent av barna med bakgrunn fra Polen en husholdning med vedvarende lavinntekt, mens tilsvarende andel for barn med bakgrunn fra Litauen var 14,7 prosent.
Referanser
Brooks-Gunn, J., og Duncan, G. J. (1997). The Effects of Poverty on Children. The Future of Children 7. https://doi.org/10.2307/1602387
Duncan, G. J., Magnuson, K., Kalil, A., og Ziol-Guest, K. (2012). The importance of early childhood poverty. Social Indicators Research 108. https://doi.org/10.1007/s11205-011-9867-9
Fløtten, Tone & Roy A. Nielsen (2020). Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. Vedlegg til Like muligheter i oppveksten. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020-2023). Hentet fra: https://fafo.no/zoo-publikasjoner/eksterne-rapporter/item/barnefattigdom-en-kunnskapsoppsummering-2
Hattrem, Aurora (2024) Hvor mange er fattige i Norge? https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/hvor-mange-er-fattige-i-norge
Ekren, Rachel og Ola Nestvold Grendal (2021). Barn i vedvarende lavinntekt klarer seg litt dårligere i utdanning og arbeid.
Ekspertgruppe om Barn i fattige familier (2023). En barndom for livet. Økt tilhørighet, mestring og læring for barn i fattige familier. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/en-ny-barndom-for-livet/id3000835/
Oppdragsgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet
