Det er ingen bred enighet verken nasjonalt eller internasjonalt om hvordan fattigdom skal måles. I hovedsak er det to ulike tilnærminger til fattigdom – relativ og absolutt.
Relativ fattigdom dreier seg om å ha økonomi og levekår som er dårligere enn det som anses som vanlig eller nødvendig i samfunnet en lever i – altså sammenlignet med andre. Absolutt fattigdom er å ikke være i stand til å dekke fysiske primærbehov som mat, klær og bolig.
Men hva betyr det å ha dårligere økonomi og levekår enn andre, og hvor går grensen for hva som er fattigdom?
Statistisk sentralbyrå (SSB) har ingen fasit på dette, men det finnes flere ulike indikatorer fra forskjellige statistikker som sammen kan si noe om hvor mange som sliter økonomisk eller faller utenfor i et samfunn.
Disse indikatorene kan brukes til å belyse en del fattigdomsrelaterte problemer, som lavinntekt og materielle og sosiale mangler.
Hvor mange har lavinntekt?
Å beregne andelen personer med lavinntekt er en av flere indikatorer for å måle relativ fattigdom. Det er da vanlig å ta utgangspunkt i husholdningenes Summen av yrkesinntekter, kapitalinntekter, skattepliktige og skattefrie overføringer i løpet av kalenderåret, fratrukket fastsatt skatt og andre negative overføringer. og bruke det som kalles en relativ lavinntektsgrense. Personene i en husholdning med inntekt under denne grensen, har det vi kaller lavinntekt.
Ifølge definisjonen som SSB oftest benytter, har en person lavinntekt dersom vedkommende har en inntekt som tilsvarer 60 prosent eller mindre av Det inntektsbeløpet som deler en fordeling i to like store grupper, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). i befolkningen, etter skatt og Forbruksjustering innebærer å justere inntekten for hvor mange en bor sammen med, fordi det vil ha betydning for blant annet utgiftsnivået i husholdningen. Les mer om forbruksjustering lenger ned i artikkelen.. EU benytter samme målemetode når de betegner hvor mange personer som er at-risk-of-poverty (ec.europa.eu)
Et spredningsdiagram som viser at 582 100 personer, dvs. 10,9 prosent, har lavinntekt ved bruk EU-skalaen. Diagrammet viser at medianinntekten er 441 400 kroner. Lavinntektsgrensen er 60 prosent av denne, dvs. 264 800 kroner. (Tall for 2022).
Etter denne definisjonen var det 10,9 prosent av befolkningen ekskludert studenter, eller 582 100 personer, som hadde lavinntekt i Norge i 2022. Setter man lavinntektsgrensen ved for eksempel 50 prosent av medianinntekten, vil det naturligvis føre til at færre har lavinntekt – nærmere bestemt 5,3 prosent av befolkningen.
Studenter tas ut av målingen fordi de ofte vil ha svært lave inntekter, blant annet fordi studielån ikke regnes som inntekt, og vil dermed være overrepresentert i lavinntektsgruppen. I tillegg vil de fleste oppholde seg der kun kortvarig, ettersom de investerer i fremtidig inntekt ved å ta høyere utdanning.
Videre kan man benytte mål for absolutt fattigdom. Ett eksempel på dette er grensen for ekstrem fattigdom, som omfatter de som lever på mindre enn 2,15 dollar (worldbank.org) om dagen. I de fleste rike land oppleves imidlertid det som et lite relevant mål.
Lavinntekt over lang tid
Noen personer har lav inntekt i bare en kort periode, for eksempel hvis en står uten jobb i noen måneder, mens andre lever med inntekt under lavinntektsgrensen over lang tid. For å undersøke hvor mange som har varig, eller «vedvarende» lavinntekt, er det vanlig å gjøre målingen over flere år, for eksempel en tre- eller fireårsperiode. I EU betegnes det å ha vedvarende lavinntekt som persistent at-risk-of-poverty (ec.europa.eu).
En noe mindre andel har vedvarende lavinntekt enn årlig lavinntekt. I 2020-2022 var denne andelen 9,5 prosent, ekskludert studenthusholdninger, som tilsvarer et fall på 0,4 prosentpoeng sammenlignet med forrige treårsperiode. Andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har også falt.
Hvor mange oppgir selv å ha økonomiske problemer?
Ikke alle som har lavinntekt opplever å ha dårlig økonomi. Fattigdom kan også belyses ut ifra levekårsindikatorer. SSB gjennomfører jevnlige spørreundersøkelser, hvor vi spør personer om de opplever å ha økonomisk romslighet og betalingsvansker og hvorvidt de mangler sosiale og materielle goder.
På samme måte som med lavinntekt, varierer andelen som oppgir å ha fattigdomsproblemer mellom ulike definisjoner.
I 2023 hadde 22 prosent ikke mulighet til å klare en Personene ble spurt om husholdningen gitt dagens inntekt kan klare en større utgift uten å låne penger eller selge eiendeler. Størrelsen på beløpet justeres årlig og beregnes som en andel av lavinntektsgrensen. I 2023 var beløpet 20 000 kroner, mens 21 prosent av husholdningene hadde Høy boutgiftsbelastning er her definert som boutgifter som utgjør minst 40 prosent av husholdningens inntekt etter skatt. For boligeiere omfatter boutgiftene renter og avdrag på boliglån, husleie/fellesutgifter, boligforsikring, kommunale avgifter, eiendomsskatt, og strøm og fyring. For leietakere omfatter boutgiftene husleie, strøm og fyring.. 20 prosent svarte at de Mangler minst ett av følgende syv materielle goder: (i) råd til å holde boligen passe varm, (ii) råd til å spise kjøtt og fisk annenhver dag, (iii) råd til å gå til tannlege, (iv) råd til å bytte ut utslitte møbler, (v) råd til å ha internett, (vi) råd til å erstatte utslitte klær og (vii) råd til å ha bil til privat bruk. på grunn av dårlig råd, mens 13 prosent oppga at det var Mangler minst ett av følgende fire sosiale goder: (i) råd til en ukes ferie årlig, (ii) råd til å bruke litt penger på seg selv ukentlig, (iii) råd til å delta i regelmessige fritidsaktiviteter og (iv) råd til å spise og drikke ute månedlig. de ikke hadde råd til. 8 prosent oppga at det er Opplever at det er vanskelig eller svært vanskelig 'å få endene til å møtes' med utgangspunkt i den samlede inntekt til alle i husholdningen.. Andelene er enda høyere for personer med lavinntekt.
Det er flere utfordringer med å måle fattigdom ved hjelp av spørreundersøkelser. En utfordring er hvilke økonomiske problemer, og materielle og sosiale mangler man skal kartlegge. Hva regner vi som nødvendig? I tillegg møter man samme utfordring som når man bruker inntektsmål, nemlig hvor man skal trekke grensen for hva som skal regnes som fattigdom.
Et annet problem som gjelder spesifikt for spørreundersøkelser, er at den gruppen man ønsker å kartlegge også er den gruppen det er vanskeligst å få til å delta i undersøkelsen. Vi vet at inntektsfattige er underrepresentert i undersøkelsene, som gjør det vanskelig å gi presise anslag på utbredelsen av fattigdomsproblemer.
Det tredje problemet med å kartlegge fattigdom i spørreundersøkelser er at temaet kan oppleves som sensitivt for mange.
Justerer etter størrelsen på familien
At lavinntekt måles per forbruksenhet betyr at vi justerer inntekten etter husholdningstype, altså hvor mange og hvem som bor sammen. Dette gjør oss i stand til å sammenlikne inntektsnivået til forskjellig type husholdninger, samtidig som man tar hensyn til fordelene ved at flere personer deler på utgifter til TV, internett, strøm og andre forbruksvarer.
Inntekt etter skatt per forbruksenhet (1 000 kroner). Tall for 2022 Et spredningsdiagram som viser at 582 100 personer, dvs. 10,9 prosent, har lavinntekt ved bruk EU-skalaen. Diagrammet viser at medianinntekten er 441 400 kroner. Lavinntektsgrensen er 60 prosent av denne, dvs. 264 800 kroner. Diagrammet er viser inntekt inndelt i 25 000-intervaller (med unntak av øverste inntektsgruppe) langs X-aksen og antall personer i det gitte intervallet langs Y-aksen. Detaljert forklaring for å komme fram til hvor mange som har lavinntekt: A. Vi tar utgangspunkt i husholdningenes samlede inntekt etter skatt, som fordeles etter intervaller. B. Inntekten justeres etter husholdningstype, dvs. måles per forbruksenhet (ihht. EU-skalaen). C. Vi finner medianinntekt i befolkningen, dvs. beløpet “i midten” av en rangert inntektsfordeling. D. Vi definerer at en person har lavinntekt dersom man har en inntekt som er 60 prosent eller mindre enn medianinntekten. E. Etter denne definisjonen er det 10,9 prosent av befolkningen (ekskl. studenter) - eller 582 100 personer - som har lavinntekt i Norge i 2022. Hva er forbruksenhet? For eksempel: En barnefamilie med to voksne og to barn der vi bruker EU-skalaen, har til sammen en forbruksvekt på 2,1 (1 + 0,5 + 0,3 + 0,3).
Alle som bor i samme husholdning får da samme inntekt per forbruksenhet, også barn og andre uten egen inntekt. La oss ta et eksempel med en barnefamilie med to voksne og to barn der vi bruker EU-skalaen for forbruksvekter. Det ene voksne i familien får en forbruksvekt lik 1, og den andre voksne får vekten 0,5. Barna får 0,3 hver. Familien har til sammen en forbruksvekt på 2,1.
Det innebærer at for å ha samme økonomiske velferdsnivå, eller like god råd, som en person som bor helt alene, må denne familien på fire ha en samlet inntekt som er 2,1 ganger så høy som den aleneboende sin inntekt. Dersom for eksempel en aleneboende person hadde en inntekt på 441 400 kroner i 2022, dvs. det beløpet som var medianinntekt etter skatt per forbruksenhet dette året, måtte familien på fire ha en husholdningsinntekt på 926 800 kroner for å ha tilsvarende velferdsnivå som den aleneboende (441 400 *2,1).
Tabell 1 viser medianinntekt etter skatt og lavinntektsgrensen (EU-skala, 60 prosent og lavere av medianinntekt) for ulike typer husholdninger.
«Lavinntektsgapet» - hvor mye skal til for å havne over grensa?
Lavinntektsgrensen forteller oss hvor mange personer som havner under den relative grensen for lavinntekt, men sier ingenting om inntektsfordelingen til de personene som befinner seg i lavinntektsgruppen, det vil si hvor «fattige» de «fattige» er.
En måte å belyse denne fordelingen på er ved å se på «lavinntektsgapet». Lavinntektsgapet måler hvor mye inntekt de «fattige» mangler for å kunne krysse lavinntektsgrensen. Lavinntektsgapet kan måles ut ifra både gjennomsnittsinntekten og medianinntekten til de som ligger under lavinntektsgrensen. I Statistisk sentralbyrå sine analyser er det mest vanlig å benytte medianinntekten til de under lavinntektsgrensen for å måle lavinntektsgapet.
Lavinntektsgapet måler dermed hvor langt unna inntekten til dem som befinner seg i midten av lavinntektsgruppen (medianen) er i forhold til selve lavinntektsgrensen. Det er mest vanlig å måle denne avstanden som en prosent.
I 2022 var lavinntektsgapet på 16 prosent. Det betyr at halvparten av alle personene i lavinntektsgruppen hadde en inntekt som tilsvarte minst 84 prosent av lavinntektsgrensen. At lavinntektsgapet har økt betyr at veksten i medianinntekten til de under lavinntektsgrensen var lavere enn veksten til medianinntekten i befolkningen generelt.
Hvordan er inntektsfordelingen blant dem i lavinntektsgruppen?
Vi kan belyse inntektsfordelingen blant alle de som befinner seg i lavinntektsgruppen ved å dele de inn i ti like store inntektsklasser, også kalt desiler. Desil 1 er tidelen av lavinntektsgruppen med laveste inntekt, mens desil 10 er tidelen med størst inntekt.
Figuren viser inntektsfordelingen blant personer som befinner seg i lavinntektsgruppen, delt i ti like store inntektsklasser, også kalt desiler. Desil 1 er tidelen av lavinntektsgruppen med laveste inntekt, mens desil 10 er tidelen med størst inntekt. Personer tilhørende desil 1 har en negativ gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet lik 134 000 kroner. Personer tilhørende desil 2, 3 og 4 har en inntekt som ligger mellom 87 000 kroner til 196 000 kroner. Fra desil 5 og oppover er inntektsfordeling jevnere. Her ligger gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet mellom 215 000 til 261 000 kroner.
Desil 1 har, som vi ser av figur 2, negativ inntekt. Det kan være ulike årsaker til det. For eksempel kan en person i en husholdning være selvstendig næringsdrivende og ha hatt et stort underskudd i næringsvirksomheten i et år. En annen mulig forklaring er at en husholdning har en moderat inntekt før skatt, men en såpass stor formue, som medfører at formuesskatten overgår inntekten.
Inntektsforskjellene basert på offisiell inntektsstatistikk begrenser seg ved at den ikke tar med verdien av offentlige tjenester, som for eksempel alle kommunale og statlige helsetjenester og støtte til utdanning. Slike ressurser vil i mange tilfeller ha en viss utjevnende effekt på inntektsfordelingen (oecd.org - PDF). Inntektsstatistikken tar heller ikke hensyn til betydningen av moms og andre avgifter som husholdningene betaler, og som tynger mer for lavinntektshushold enn for andre. I tillegg fanger ikke inntektsstatistikken opp mottatte barnebidrag gjennom private avtaler, ei heller den økonomiske fordelen ved å eie fremfor å leie bolig.
Hva med «formuesfattige»?
I måling av fattigdom vil det være nærliggende å se på inntekt og formue under ett. En lavinntektshusholdning med stor formue vil for eksempel ikke nødvendigvis ha det verre enn en husholdning med gjennomsnittlig inntekt, men med lav eller ingen formue.
En metode for å beregne «formuesfattige» (econpapers.repec.org) er ved å se på om husholdningens forbruksjusterte Omfatter bankinnskudd, andeler i aksje-, obligasjons- og pengemarkedsfond, aksjer, formue i aksjesparekonto, obligasjoner og andre verdipapirer. er nok til å opprettholde et «minimum» av levestandard over en periode – si tre måneder. På denne måten kan man skille ut husholdninger som er sårbare for tap av inntekt, ettersom de har lite oppsparte midler.
Vi ganger da lavinntektsgrensen (EU-skala, 60 prosent) med 0,25, for å beregne hva det tilsvarer for en periode på tre måneder, altså et kvart år. I 2022 måtte en enpersonshusholdning ha en inntekt etter skatt per forbruksenhet på mindre enn 264 800 kroner over ett år for å havne i lavinntektsgruppen. Det betyr at man da i snitt har en inntekt per forbruksenhet over tre måneder på 66 200 kroner.
Denne husholdningen regnes dermed som «formuesfattig» dersom den har mindre enn 66 200 kroner i oppsparte midler – enten om det er i form av bankinnskudd eller aksjer.
Andelen husholdninger som både er «inntektsfattig» og «formuesfattig», ifølge definisjonen over, var i 2022 på 6,7 prosent. Det synes derfor klart at flere av dem med inntekter under lavinntektsgrensen, iallfall har en liten økonomisk buffer i form av oppspart finanskapital.
Lavinntekt og fattigdomsproblemer bør sees i sammenheng
Flertallet av personer i lavinntektsgruppen rapporterer ikke om fattigdomsproblemer. Samtidig er det en klar sammenheng mellom husholdningsinntekt og slike vansker: Jo lavere inntekt, jo større andel oppgir å ha økonomiske vansker og mangler materielle og sosiale goder.
Blant personer med lavinntekt er det særlig eldre, de som eier bolig, personer med formue og de som er bosatt i mindre sentrale strøk som i mindre grad enn andre med lavinntekt, rapporterer om opplevde fattigdomsproblemer og økonomiske vansker. Dette reflekterer hvordan fattigdom i tillegg til størrelsen på inntekten også handler om hvilke utgifter, forbruksmønstre og andre ressurser husholdningene har. Dette viser viktigheten av å supplere inntektsmål med kartlegging av selvrapporterte fattigdomsproblemer.
Andre indikatorer som kan bidra til å kartlegge utsatte grupper i samfunnet er grad av yrkestilknytning, mottakere av sosialhjelp, eller andelen med høy gjeldsbelastning. Les mer om dette i Økonomi og levekår for lavinntektsgrupper.
I tillegg bruker SSB forskjellige mål på inntektsulikhet, som bidrar til å belyse hvor store inntektsforskjeller det er i Norge – helt ned på bydelsnivå.
