I Norge er andelen som eier bolig stor. Mens rundt 70 prosent i EU bor i en eid bolig, er andelen i Norge nærmere 80 prosent (Oppøyen, 2023). For mange er det å komme seg inn på boligmarkedet den viktigste investeringen man gjør for å bygge opp formue over livsløpet. I tillegg kan det å eie en bolig føre til bedre levekår, da man slipper å leie bolig i et marked som kan være dyrt og uforutsigbart. Tall fra statistikken om boforhold, basert på levekårsundersøkelsen, viser videre at en noe større andel av personer som bor i leid bolig oppgir at boligen er for liten eller at de blant annet er plaget av støy eller for lite dagslys sammenlignet med personer som bor i eid bolig (Statistisk sentralbyrå, 2025a).
Den økonomiske gevinsten av å eie egen bolig er kanskje særlig stor i Oslo og Bærum og andre sentrale kommuner, der boligprisene ofte er betydelig høyere enn i resten av landet (Steinset & Rundtom, 2021), i tillegg til at det er dyrere å leie bolig (Statistisk sentralbyrå, 2025b). Fra statistikk om husholdningenes inntekt og formue finner vi at i Oslo og Bærum var median beregnet bruttoformue for husholdninger på nærmere 5,5 millioner kroner i 2023. Beregnet realkapital, som i stor grad består av boligformue, var på 4,9 millioner kroner. Sammenligner vi med Her definert som alle kommuner utenom Oslo, Bærum, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø., er median beregnet bruttoformue på 3,6 millioner kroner og beregnet realkapital på snaut 3 millioner kroner. Altså er det betydelig større formuesnivå i de mest sentrale kommunene enn i resten av landet, og bolig utgjør en større del av formuen for mange i sentrale kommuner. På den andre siden har husholdningene i mer sentrale områder oftere større gjeld enn dem som bor mindre sentralt.
Siden eierlinjen står såpass sterkt i Norge, kan det være interessant å se nærmere på boligeierskap blant unge voksne de siste årene. Formålet med denne artikkelen er å undersøke om og når unge kommer seg inn på boligmarkedet, målt som at de for første gang er registrert med boligformue i skattemeldingen. Vi starter med å gi et oversiktsbilde over boligeierskap blant unge i 2014 og 2023. Deretter ser vi nøyere på personer født i årene 1988 til 1993 og som var registrert bosatte i Norge både i 2005 og i 2023. Ved hvilken alder kom de seg inn på boligmarkedet for første gang? Hvordan varierer boligeierskap med nivået på foreldrenes formue da de selv vokste opp, samt eget bosted og inntekt som ung voksen?
Denne artikkelen ser først på tverrsnitt (figur 1 og 2) der populasjonen er alle bosatte i privathusholdninger ved utgangen av kalenderåret. I den andre delen av artikkelen (figur 3-7) følger vi én kohort: personer født i 1988-1993, som var registrert bosatte både ved utgangen av 2005 og ved utgangen av 2023. Det vil si at vi kan si sikkert at de var bosatte i Norge da de var mellom 12 år gamle (1993-kullet) og 17 år gamle (1988-kullet) i 2005, og mellom 30 år gamle (1993-kullet) og 35 år gamle (1988-kullet) i 2023. Denne populasjonen dekker omtrent 360 000 personer. Personer født mellom 1988 og 1993 som innvandret etter 2005, er ikke med i populasjonen. Når vi omtaler personer som er 33 år i figur 4 og 5, inkluderer det kun personer født i 1988-1990, ettersom personer født i 1991-1993 ikke hadde rukket å fylle 33 år ennå i 2023. Personer som er 32 år inkluderer dem født 1988-1991, personer på 31 år inkluderer alle født 1988-1992. I figurene som viser kjennemerker ved fylte 30 år (figur 6 og 7), vil kun personer som var registrert bosatt det året de fylte 30 år, være med. Å eie bolig eller ha boligformue er i denne artikkelen definert som å være registrert med skattepliktig verdi på over 100 kroner på bolig (summen av selveierbolig og boligselskap) i skattemeldingen (tidligere selvangivelsen). Dette kan være verdi på både primær- og sekundærbolig, men fritidsboliger og våningshus på gårdsbruk er ikke inkludert. En person som er registrert med boligverdi kan eie flere enn én bolig, og hen kan eie boligen(e) alene eller sammen med andre. I analysene der vi følger 1988-1993-kohorten, ser vi på når disse entret boligmarkedet ved å se på ved hvilken alder de for første gang var registrert med minst 100 kroner på bolig i skattemeldingen. Det som måles i figur 3-7 er dermed om man ved en viss alder er eller tidligere har vært registrert med verdi på boligformue i skattemeldingen. For personene i 1988-1993-kohorten er det koblet på kjennemerker ved foreldrene deres det året de selv var 17 år gamle og personlige kjennemerker for det året de selv fylte 30 år. Mer om de ulike kjennemerkene: Boligeierskap etter foreldres formuesplassering da man var 17 år: Personene deles her inn etter nivået på formuen til den av deres foreldre som hadde størst formue det året de var 17 år gamle. Det vil si at hvis minst én av foreldrene tilhørte percentil 99 eller 100 det året man selv var 17 år gammel, så vil man havne i kategorien percentil 99-100 i figur 4 og 7. Dette er gjort ved å dele alle husholdninger inn i percentiler (hundredeler) etter størrelse på skattepliktig bruttoformue i årene 2005-2010. Deretter ser man på personene i 1988-1993-kohorten, og finner den forelderen i det året de var 17 år gamle som var høyest i formuesfordelingen (hvis begge foreldrene tilhørte samme husholdning spiller det ingen rolle hvem som var høyest, men hvis foreldrene ikke tilhørte samme husholdning, velger vi den forelderen som tilhørte husholdningen som var høyest i formuesfordelingen). Inntektsplassering ved fylte 30 år: Her har vi fordelt alle personer 17 år og eldre (ikke kun 1988-1993-kohorten) i de aktuelle årene (2018-2023) etter størrelse på personlig inntekt etter skatt. Vi har deretter fordelt personene i 1988-1993-kohorten etter hvor de befant seg i inntektsfordelingen det året de fylte 30 år. For eksempel vil personer født i 1988 være fordelt etter deres plassering i den totale inntektsfordelingen i 2018, mens personer født i 1991 er fordelt etter deres plassering i inntektsfordelingen i 2021. Artikkelen er basert på datagrunnlag fra statistikkene skatt for personer og inntekt og formue for husholdninger. Opplysninger fra SSBs befolkningsstatistikk er brukt for å koble personene til deres foreldre.
Stabil andel unge med boligformue
Vi starter med å se på tverrsnittsdata for andelen personer i alderen 25-36 år som eier bolig, som her vil si å selv ha noe i boligformue, i henholdsvis 2014 og 2023. Selv med relativt sterk boligprisvekst (Statistisk sentralbyrå, 2025c), svakere inntektsutvikling (Sandvik, 2025) og økte boutgifter (Støren K. S., 2025) de siste ti årene, har andelen unge med boligformue holdt seg nokså stabil. Figur 1 viser at mens andelen med boligformue blant 25-åringer er på snaut 30 prosent, er det drøyt 50 prosent av 30-åringene som er registrert med boligformue. Blant 36-åringer er det litt over 60 prosent som eier bolig. Det er svært små forskjeller i boligeierskap etter kjønn.
Skiller vi mellom innvandrere og øvrig befolkning, ser vi videre at det er ganske store forskjeller i boligeierskap. Dette gjelder særlig blant de yngste i aldersgruppen 25-36 år, men også blant de eldste i denne gruppen er det ganske store forskjeller. I 2023 var det 75 prosent av alle 36-åringer som selv ikke var innvandrere som hadde noe i boligformue, mens tilsvarende andel blant innvandrere var 38 prosent.
Vi vet generelt sett at innvandrere med lang botid oftere eier bolig enn innvandrere med kort botid i landet. Forskjeller i eierandelen blant innvandrere i 2014 og 2023 kan derfor delvis skyldes forskjellig sammensetning av innvandrere med hensyn til botid og andre faktorer i disse årene, som vi ikke går nærmere inn på her.
Aleneboende har sjeldnere boligformue enn unge i andre type husholdninger
Om unge eier bolig eller ikke, varierer med hvilken husholdningstype de tilhører. Det kan være lettere å samle opp nok egenkapital og betjene boliggjeld når man er flere enn hvis man er alene. I figur 2 ser vi at for dem 27 år og eldre er det færre som eier egen bolig blant aleneboende enn blant dem som tilhører andre typer husholdninger. Blant 30-åringer var det 57 prosent av dem som ikke var aleneboende som hadde noe i boligformue i 2023, mot 44 prosent av dem som var aleneboende. Videre øker boligeierskap med alderen for dem som bor sammen med andre, men ikke for aleneboende. For eksempel var det 45 prosent av aleneboende på 36 år som hadde boligformue i 2023, mot 68 prosent av dem som tilhørte andre husholdningstyper.
Samtidig er forskjellene i boligeierskap mellom aleneboende og andre mindre i 2023 enn i 2014. I alle aldersgruppene frem til 35 års alder har andelen med boligformue økt mer blant aleneboende enn blant dem i andre husholdningstyper. Så selv om det fremdeles er mindre vanlig å eie bolig blant aleneboende, er ikke forskjellene mellom dem som bor alene eller sammen med andre så store lenger. Dette gjelder særlig blant dem under 30 år.
Figur 2 viser tall for hele befolkningen i alderen 25-36 år, uten å skille mellom innvandrere og øvrig befolkning. Utviklingen endrer seg noe hvis vi kun ser på den øvrige befolkningen, altså utelater alle som selv har innvandret til Norge. Vi finner fremdeles at det fra 28-års alder er mindre vanlig å eie bolig blant aleneboende uten barn enn blant dem i andre typer husholdninger. Men vi finner da at for dem eldre enn 30 år, så har det blitt større forskjeller mellom 2014 og 2023, der andelen boligeiere har økt mer blant dem som bor sammen med andre enn blant aleneboende. Så blant unge som ikke er innvandrere kan det tyde på at det er blitt vanskeligere for aleneboende 30 år og eldre å komme inn på boligmarkedet sammenlignet med dem som bor sammen med andre, selv om andelen boligeiere blant aleneboende har økt.
Blant innvandrere mellom 30 og 36 år har det vært en sterkere vekst i boligeierskap blant aleneboende enn blant dem i andre typer husholdninger fra 2014 til 2023, men fra et relativt lavt nivå. I 2014 var det for eksempel «kun» 11 prosent av 35 år gamle aleneboende innvandrere som hadde boligformue, en andel som økte til 15 prosent i 2023. Samtidig holdt andelen boligeiere blant tilsvarende gruppe i andre husholdningstyper seg stabil på drøyt 40 prosent.
Mange entrer boligmarkedet mellom 23 og 28 års alder
I 2023 var det altså en relativt stor andel unge i midten av 30-årene som eide bolig – omtrent på samme nivå eller litt større enn ti år tidligere. I den videre analysen skal vi undersøke når unge kom seg inn på boligmarkedet for første gang, og om boligeierskap varierer etter størrelsen på foreldrenes formue da man vokste opp. Vi avgrenser nå populasjonen til personer født i årene 1988, 1989, 1990, 1991, 1992 og 1993, og som var registrert bosatt i Norge i 2005. Da var 1988-kullet 17 år gamle og 1993-kullet 12 år gamle. I tillegg må de ha vært bosatte i Norge i 2023, altså da de var mellom 30 og 35 år gamle. Denne populasjonen inkluderer dermed kun innvandrere født i disse årene som innvandret til Norge før 2005, og som derfor har relativt lang botid i landet. Vi følger de ulike årskullene fra de var 17 år gamle og frem til alderen de hadde i 2023.
Forskjellige årskull møtte til en viss grad forskjellige boligmarkeder, men som figur 3 viser, er utviklingen i boligeierskap for årskullene 1988-1993 relativt sammenliknbar over tid. Det er få som er registret som eier av bolig frem til starten av 20-årene. Ved 21-års alder var det 7-8 prosent som var registrert med boligformue. Mellom 23 og 28 års alder økte boligeierskapet raskest, og ved 28 år var det 57-59 prosent av personene i alle kullene som eide bolig. Ved fylte 30 år hadde andelen økt til 68-69 prosent. I den videre analysene samler vi derfor personene fra alle de seks årskullene i én populasjon, som vi kaller 1988-1993-kohorten.
Personer med høyt formuende foreldre kommer seg tidligere inn på boligmarkedet
Det er ganske vanlig å få hjelp fra foreldre ved boligkjøp. Tall fra statistikken om boforhold, levekårsundersøkelsen viser at én av fire boligkjøpere i perioden 2019-2023 fikk hjelp av foreldre til boligkjøp (Statistisk sentralbyrå, 2025d). Videre viser en studie fra Norges Bank at unge som vokste opp med formuende foreldre hadde større sannsynlighet for å eie bolig ved fylte 30 år, og at de i tillegg eide dyrere boliger (Wold, Aastveit, Brandsaas, Juelsrud & Natvik, 2023).
I dette avsnittet skal vi derfor se på boligeierskap hos 1988-1993-kohorten etter størrelsen på formuen til foreldrene deres da de vokste opp. Vi måler dette ved å se hvor de unges foreldre befant seg i formuesfordelingen det året de unge selv var 17 år gamle (se forklaringsboks tidligere i artikkelen for nærmere forklaring). Da finner vi at unge som hadde minst én forelder i øvre sjikt av formuesfordelingen da de var 17 år gamle, både kom tidligere inn på boligmarkedet sammenliknet med andre, og endte opp med større eierandel sammenliknet med personer som vokste opp med foreldre lenger ned i formuesfordelingen, vist i figur 4.
La oss se nærmere på forskjellene i boligeierskap mellom dem som hadde foreldre helt i toppen av formuesfordelingen (percentil 99-100) og dem som hadde foreldre i nederste formueskvartil (1.-25.percentil) da de var 17 år. Det året de fylte 25 år, var eierandelen blant dem med de mest formuende foreldrene på 50 prosent, mot 20 prosent blant dem med foreldre nederst i inntektsfordelingen. Altså var det godt over dobbelt så stor sannsynlighet for at en som vokste opp med foreldre i formuestoppen eide bolig.
Ved 30 års alder hadde forskjellene mellom dem med og uten formuende foreldre sunket noe, men det var fremdeles nesten dobbelt så stor eierandel blant unge med de mest formuende foreldrene enn blant unge som vokste opp med foreldre nederst i formuesfordelingen.
Det er dem med foreldre som var i nedre halvdel av formuesfordelingen (1.-50.percentil) som i mindre grad kommer seg inn på boligmarkedet. Særlig gjelder dette for dem i nederste formueskvartil (1.- 25.percentil), der 42 prosent eide bolig ved 30 års alder. Blant dem vi kan følge frem til de fylte 33 år, økte andelen boligeiere til drøyt 50 prosent – men fremdeles betydelig mindre enn blant dem som tilhørte foreldre i øvre del av formuesfordelingen. Forskjellene i boligeierskap blant dem med foreldre i de to øverste formueskvartilene (51. percentil og over) er ikke så store; andelene med boligformue er 70 prosent og mer etter 30 års alder.
Disse tallene sier ikke noe om unge har fått økonomisk eller annen praktisk støtte fra foreldre til å kjøpe bolig og i hvilken grad dette kan forklare forskjeller i boligeierskap, men at det er forskjeller i andelen boligeiere etter foreldrenes formuesplassering da barna var 17 år. Tallene her sier heller ikke noe om forskjellene i verdien på de boligene personene eier, kun om de har noe i boligformue eller ikke.
Blant dem som vokste opp uten formuende foreldre var det færre som eide bolig i Oslo og andre store byer enn i mindre sentrale kommuner
Selv om vi her ikke kan si sikkert at foreldrenes formuesnivå er årsaken til forskjeller i unges boligeierskap, så viste forrige avsnitt at blant personer født mellom 1988 og 1993 som hadde foreldre nederst i formuesfordelingen (1.-25. percentil), var det altså en langt mindre andel som eide bolig enn blant dem som vokste opp med foreldre lenger opp i formuesfordelingen. Vi skal derfor videre se nærmere på boligeierskap blant dem som vokste opp med foreldre nederst i formuesfordelingen, der det kan være interessant å se om det varierer etter bosted. Vi har her fordelt personene etter tre sentralitetsgrupper, etter kommune:
- Oslo og Bærum
- Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø
- Øvrige kommuner
Generelt sett er det ganske stort overlapp mellom hvor man vokste opp (bosatt som 17-åring) og hvor man var bosatt ved 30 år. Målt etter de tre geografiske inndelingene gitt over, var det 74 prosent av alle i 1988-1993-kohorten som bodde i samme sentralitetsgruppe som 30-åring som det de tilhørte som 17-åring.
Ser vi kun på de i alt 22 500 personene som vokste opp med foreldre nederst i formuesfordelingen var andelen enda litt større, på 77 prosent. Mange forble altså i den sentralitetsgruppen de vokste opp i. Sammenlignet med dem som vokste opp med foreldre lenger opp i formuesfordelingen, var det noe større andel av dem med lavt formuende foreldre som enten forble i mindre sentrale kommuner, eller som flyttet fra storbyene der de vokste opp og bodde mer usentralt ved 30 års alder. De som hadde foreldre lenger opp i formuesfordelingen bosatte seg i noe større grad i sentrale kommuner som unge voksne.
Av dem i 1988-1993-kohorten som vokste opp med foreldre nederst i formuesfordelingen, var det i alt 42 prosent som eide bolig ved 30 år, som vist i figur 4. Dette varierte ikke så veldig etter eget bosted som 17-åring: Blant dem som vokste opp i Oslo, Bærum eller i de fire andre største byene var det 39 prosent som eide bolig ved 30 år. Blant dem som vokste opp i øvrige kommuner var andelen boligeiere på 43 prosent. Det kan være verdt å nevne at våningshus på gårdsbruk ikke teller med som bolig her.
Forskjellene er derimot noe større når vi ser på der de selv bodde som 30-åringer (figur 5). Blant dem som vokste opp med foreldre nederst i formuesfordelingen og som var bosatt i øvrige kommuner da de var 30 år, var det 46 prosent som eide bolig da de var 30 år gamle. De som var bosatt i Bergen, Trondheim, Stavanger eller Tromsø ved 30 år hadde en boligeierandel på snaut 40 prosent. Tilsvarende andel for dem som var bosatt i Oslo eller Bærum da de var 30 år var 36 prosent. Eierandelen blant dem med minst formuende foreldre som bodde i Oslo eller Bærum som voksne var altså 10 prosentpoeng mindre enn blant dem som bodde i mindre sentrale kommuner. For dem som hadde rukket å bli 33 år gamle i 2023, ser vi at forskjellene er noe mindre etter bosted, på 47 prosent i Oslo og Bærum mot 54 prosent i øvrige kommuner – 7 prosentpoengs forskjell.
At man er bosatt i Oslo eller Bærum ved 30 år, og er registrert som boligeier en gang i innen fylte 30 år, betyr ikke nødvendigvis at man kjøpte sin første bolig i Oslo eller Bærum eller eier bolig i den kommunen man er bosatt i som 30-åring. Tallene sier likevel noe om bosatte i ulike sentralitetsgrupper som eier eller har eid bolig innen en viss alder. Vi antar også at de fleste boligeiere eier bolig i den kommunen de er bosatt i.
Fordelingen i figur 5 kan dermed tyde på at det er ekstra vanskelig for dem som ikke hadde så formuende foreldre å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo/Bærum, og til dels i Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø, enn dem som endte med å bosette seg i mindre sentrale kommuner.
Kan høy inntekt som voksen veie opp for lite formue hos foreldre?
Vi har altså sett at personer i 1988-1993-kohorten som ved 17 års alder hadde foreldre nederst i formuesfordelingen i mindre grad kom seg inn på boligmarkedet, og at det var særlig færre som eide bolig blant dem som bosatte seg i Oslo og andre sentrale strøk som voksne. Til sist skal vi se på hvordan boligeierskap blant dem som hadde lav formue som barn varierte med eget inntektsnivå som voksen (se forklaringsboks i starten av artikkelen). Inntektsnivå gjenspeiler i ganske stor grad utdanningsnivå. Blant dem i 1988-1993-kohorten som hadde grunnskole som høyeste fullførte utdanningsnivå som 30-åring, var det nesten 70 prosent som var i nedre halvdel av inntektsfordelingen ved 30 år. Tilsvarende andel blant dem med videregående som høyeste fullførte utdanning var 35 prosent, 29 prosent blant dem med kort høyere utdanning og 13 prosent blant dem med lang høyere utdanning.
Figur 6 viser andelen som eier bolig innen fylte 30 år for de i alt 22 500 personene i 1988-1993-kohorten som tilhørte husholdninger i laveste formueskvartil (1.-25.percentil) da de var 17 år, fordelt etter eget bosted og nivået på egen inntekt som 30-åring. Blant dem som både var nederst i formuesfordelingen som barn og nederst i inntektsfordelingen som voksen var det få som eide bolig ved 30 år: 16 prosent. Andelen var enda litt mindre hvis vi ser på dem som hadde bosatt seg i Oslo, Bærum da de var 30 år, på 12 prosent.
Videre viser figur 6 at eierandel blant dem som vokste opp med foreldre nederst i formuesfordelingen samvarierer med eget inntektsnivå. Jo større inntekt, jo flere er det som eier bolig ved 30 år. Dette gjelder uansett hvor i landet man bosetter seg, men er spesielt tydelig i Oslo og Bærum: blant dem i nest høyeste inntektskvartil var det 47 prosent som eide bolig ved 30 år, mot 71 prosent i høyeste inntektskvartil. Det er en forskjell på 51 prosent. Tilsvarende forskjell blant dem som bodde i Bergen, Trondheim, Stavanger eller Tromsø var på 36 prosent og i øvrige kommuner 28 prosent. Det kan dermed virke som at hvis man har foreldre med lite formue er det spesielt viktig å ha høy egen inntekt for å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo og Bærum. I de andre store byene og i mindre sentrale kommuner ser det ut til å være noe lettere å komme seg inn på boligmarkedet med middels høyt inntektsnivå, selv om man ikke har formuende foreldre.
Boligeierskap varierer også med inntekt blant dem som vokste opp med foreldre i toppen av formuesfordelingen, men her er ikke forskjellene like store som blant dem med de minst formuende foreldrene. Figur 7 viser samme fordeling som figur 6, men for dem som da de var 17 år hadde foreldre helt i formuestoppen (99. og 100.percentil).
Blant dem som hadde både formuende foreldre og var i høyeste inntektskvartil ved 30 år, var andelen boligeiere ved 30 år på 93 prosent. Det var ganske likt over ulike sentralitetsgrupper, men noe større andel i Oslo, Bærum (96 prosent) enn i mindre sentrale kommuner (90 prosent). Blant dem som hadde stor formue som barn, men var i laveste inntektskvartil som voksne, var det i alt 56 prosent som eide bolig ved 30 års alder. Andelen var størst blant dem som bodde i Oslo ved 30 år, 64 prosent, mot 47 prosent blant dem som var bosatt i mindre sentrale kommuner.
Boligeierskap varierte altså mindre med eget inntektsnivå som 30-åring blant dem som vokste opp med høyt formuende foreldre enn blant dem som hadde foreldre med lav formue da de var barn. Videre ser det ut til at blant dem som vokste opp med lavt formuende foreldre, så varierte boligeierskap etter inntektsnivå mest i Oslo og Bærum. Blant dem som hadde foreldre med stor formue var det derimot størst variasjoner i boligeierskap etter inntektsnivå blant dem som bosatte seg i mindre sentrale kommuner.
Oppsummering
Selv med økende priser og boutgifter de siste ti årene, holder andelen unge som eier bolig seg stabil. Dette kan tyde på at unge prioriterer å komme seg inn på boligmarkedet. Når vi studerer personer født mellom 1988 og 1993, og som var bosatte i Norge i 2005 og 2023, ser vi at rundt 70 prosent har boligformue ved 30 års alder. I hvilken grad man eier bolig varierer med foreldres formuesnivå. Særlig i Oslo og de andre mest sentrale kommunene kan det se ut som det å ha vokst opp med en forelder i nederste del av formuesfordelingen minsker sannsynligheten for å komme seg inn på boligmarkedet. Blant dem med lavt formuende foreldre og middels eller høy inntekt som voksen er det likevel en del som eier bolig, særlig i mindre sentrale kommuner. Forskjellene i boligeierskap etter eget inntektsnivå er ikke like store blant dem som vokste opp med foreldre i formuestoppen.
Artikkelen er finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).
Referanser
Oppøyen, M. S. (2023). Boforhold i Norge. Historiske trender. Rapporter 2023/24 (s.15). Statistisk sentralbyrå. Hentet fra https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/bolig-og-boforhold/artikler/boforhold-i-norge
Sandvik, L. (2025, 15. januar). Økte realinntekter for norske husholdninger. Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/statistikk/inntekts-og-formuesstatistikk-for-husholdninger/artikler/okte-realinntekter-for-norske-husholdninger
Statistisk sentralbyrå (2025a, 31. mars). Boforhold, levekårsundersøkelsen. Statistikkbanktabell 14076: Boligstandard, bomiljø og tilgjengelighet, etter husholdinger / personer, statistikkvariabel, år og eierstatus. Hentet fra: http://www.ssb.no/statbank/sq/10109428
Statistisk sentralbyrå (2025b, 26. mars). Leiemarkedsundersøkelsen. Statistikkbanktabell 09895: Leiemarkedsundersøkelsen. Gjennomsnittlig månedlig leie og årlig leie per kvm, etter prissone og antall rom (kr). Hentet fra: https://www.ssb.no/statbank/sq/10109245
Statistisk sentralbyrå (2025c, 26. mars). Prisindeks for brukte boliger. Statistikkbanktabell 07230: Prisindeks for brukte boliger, etter boligtype og region (2015=100). Hentet fra: https://www.ssb.no/statbank/sq/10108444
Statistisk sentralbyrå (2025d, 11. april). Boforhold, levekårsundersøkelsen. Statistikkbanktabell 14075: Boligkjøp. Personer, etter statistikkvariabel og år. Hentet fra: http://www.ssb.no/statbank/sq/10110022
Steinset, T. & Rundtom, T. O. (2021, 6. desember). Dyrest å kjøpe enebolig i Oslo og Bærum. Hentet fra: https://www.ssb.no/priser-og-prisindekser/boligpriser-og-boligprisindekser/artikler/dyrest-a-kjope-enebolig-i-oslo-og-baerum
Støren, K. S. (2025, 4. mars). Det er blitt mye dyrere å bo. Hentet fra: https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/bolig-og-boforhold/artikler/det-er-blitt-mye-dyrere-a-bo
Wold, E. G., Aastveit, K. A., Brandsaas, E. E., Juelsrud, R. E. & Natvik, G. J. (2023). The housing channel of intergenerational wealth persistence. Working paper 16/2023. Norges Bank Research. Hentet fra: https://www.norges-bank.no/contentassets/611089749fcd4d85a9d1b30267224a69/wp-2023-16.pdf?v=21122023143645
